2 Corinthians 7 Cross References - Norwegian

¹ Eftersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt! / [2KO 7, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 6.] ² Gi oss rum! Ingen har vi gjort urett, ingen har vi ødelagt, ingen har vi gått for nær. ³ Dette sier jeg ikke for å fordømme eder; jeg har jo før sagt at I er i våre hjerter for å dø med oss og leve med oss. ⁴ Jeg har stor tiltro til eder; jeg roser mig storlig av eder; jeg er full av trøst, jeg er overvettes rik på glede under all vår trengsel. ⁵ For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød nogen ro, men vi trengtes på alle måter: utenfor oss var strid, inneni oss frykt; ⁶ men Gud, som trøster de nedbøiede, han trøstet oss ved Titus' komme, ⁷ dog ikke bare ved hans komme, men og ved den trøst hvormed han var blitt trøstet over eder, idet han meldte oss eders lengsel, eders klage, eders nidkjærhet for mig, så at jeg blev ennu gladere. ⁸ For om jeg enn bedrøvet eder ved mitt brev, så angrer jeg det ikke; om jeg enn før angret det - jeg ser jo at hint brev bedrøvet eder, om enn bare for en stund - ⁹ så gleder jeg mig nu, ikke over at I blev bedrøvet, men over at I blev bedrøvet til omvendelse; for I blev bedrøvet efter Guds sinn, forat I ikke skulde lide nogen skade ved oss. ¹⁰ For bedrøvelsen efter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død. ¹¹ For se, just dette at I blev bedrøvet efter Guds sinn, hvilken iver det virket hos eder, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! I alt viste I eder å være rene i den sak. ¹² Derfor, om jeg enn skrev til eder, så var det ikke for hans skyld som gjorde uretten, heller ikke for hans skyld som uretten blev gjort imot, men forat eders iver for oss kunde bli åpenbaret hos eder for Guds åsyn. ¹³ Derfor er vi blitt trøstet. Og til vår trøst kom ennu den langt større glede over Titus' glede; for hans ånd er blitt vederkveget av eder alle. ¹⁴ For om jeg til ham har uttalt nogen ros over eder, så er jeg ikke blitt til skamme; men likesom vi i alt har talt sannhet til eder, så er og vår ros for Titus blitt sannhet, ¹⁵ og hans kjærlighet til eder er enn sterkere når han kommer eders alles lydighet i hu, hvorledes I tok imot ham med frykt og beven. ¹⁶ Jeg gleder mig over at jeg i alt kan lite på eder.

⁹ Og han bød dem og sa: Således skal I gjøre i Herrens frykt, med troskap og med udelt hjerte:

⁹ Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det oplyser øinene;

¹⁰ La mig høre fryd og glede, la de ben fryde sig som du har sønderknust!

⁹ Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord.

¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt!

⁷ Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

¹⁴ Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?

²⁷ Ditt horelevnet og din vrinsken, din skammelige utukt på haugene ute på marken, ja dine vederstyggeligheter har jeg sett. Ve dig, Jerusalem! Hvor lenge vil det ikke ennu vare før du blir ren!

³⁰ Derfor vil jeg dømme eder, Israels hus, hver efter hans veier, sier Herren, Israels Gud. Vend om og vend eder bort fra alle eders overtredelser, forat ikke nogen misgjerning skal bli eder til fall! ³¹ Kast fra eder alle eders overtredelser, som I har forsyndet eder med, og få eder et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil I dø, Israels hus? ³² For jeg har ikke behag i nogens død, sier Herren, Israels Gud; så omvend eder da, og I skal leve!

²⁵ Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder. ²⁶ Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.

⁸ Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.

⁴⁸ Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen.

³³ La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig; for på frukten skal treet kjennes.

²⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! ²⁶ Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig!

³⁹ Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. ⁴⁰ I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?

³¹ Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria; den opbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.

²⁰ Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

²⁰ for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!

²⁰ for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

¹⁷ Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, ¹⁸ og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.

³ blandt hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

¹² forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse, ¹³ inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,

¹² Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager efter det, om jeg og kan gripe det, eftersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. ¹³ Brødre! jeg tror ikke om mig selv at jeg har grepet det. ¹⁴ Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker mig ut efter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. ¹⁵ La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn; og om I er anderledes sinnet i noget, da skal Gud også åpenbare eder dette;

¹³ forat han kan styrke eders hjerter, så de blir ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige!

⁷ For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse.

²³ Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennem, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!

¹¹ For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, ¹² idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, ¹³ mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, ¹⁴ han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

¹ La oss derfor ta oss i vare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden.

²³ til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

²⁸ Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!

⁸ hold eder nær til Gud, og han skal holde sig nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!

²² Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet,

¹¹ I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen,

¹⁰ Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, efter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder;

⁴ og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulde få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten, ⁵ så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd, og i dyden skjønnsomhet, ⁶ og i skjønnsomheten avhold, og i avholdet tålmod, og i tålmodet gudsfrykt, ⁷ og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. ⁸ For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus;

⁷ men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.

⁹ dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.

³ Og hver den som har dette håp til ham, han renser sig selv, likesom han er ren.

¹⁵ Da blev Moses meget vred og sa til Herren: Vend dig ikke til deres offer! Ikke så meget som et asen har jeg tatt fra dem, og ikke en eneste blandt dem har jeg gjort noget ondt.

³ Her står jeg! Vidne nu mot mig for Herren og for hans salvede: Er det nogen jeg har fratatt hans okse eller hans asen? Er det nogen jeg har gjort urett mot eller undertrykt? Er det nogen jeg har tatt imot gaver av, så jeg skulde lukke mine øine til for noget? Om så er, vil jeg gi eder vederlag for det. ⁴ De svarte: Du har ikke gjort urett mot oss og ikke undertrykt oss og ikke tatt imot noget av nogen.

¹⁴ Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter!

⁴⁰ Den som tar imot eder, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig.

⁸ Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hvad de setter frem for eder,

³³ Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av nogen;

¹⁸ for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.

¹² For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.

² men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.

³ Og vi gir ikke i noget stykke noget anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet, ⁴ men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, ⁵ under slag, i fengsler, i oprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste; ⁶ ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ⁷ ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våben på høire og venstre side;

¹² I har ikke trangt rum hos oss, men det er trangt i eders hjerte. ¹³ Men like for like - jeg taler som til barn - utvid også I eders hjerter!

⁹ for det jeg manglet, det utfylte brødrene som kom fra Makedonia, og i alle måter har jeg holdt mig og vil holde mig fra å falle eder til byrde.

¹⁶ Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt!

¹⁴ Se, for tredje gang er jeg nu rede til å komme til eder, og jeg vil ikke falle eder til byrde; for jeg søker ikke det som eders er, men eder selv. Barna er jo ikke skyldige å samle til foreldrene, men foreldrene til barna. ¹⁵ Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder. ¹⁶ Men la så være at jeg ikke var eder til byrde, men jeg var listig og fanget eder med svik! ¹⁷ Søkte jeg vel vinning av eder ved nogen av dem som jeg sendte til eder? ¹⁸ Jeg tilskyndte Titus og sendte vår bror med ham; mon vel Titus søkte vinning av eder? vandret vi ikke i den samme ånd? ikke i de samme spor?

²⁹ Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og hold slike i ære;

¹⁰ Aristarkus, min medfange, hilser eder, og Markus, Barnabas' søskenbarn, som I fikk pålegg om - når han kommer til eder, da ta imot ham -

³ For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik; ⁴ men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. ⁵ For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne, ⁶ heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;

¹⁰ I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

⁷ I vet jo selv hvorledes I bør efterfølge oss; for vi levde ikke utilbørlig iblandt eder, ⁸ heller ikke åt vi brød hos nogen for intet, men med strev og møie arbeidet vi natt og dag, forat vi ikke skulde være nogen av eder til byrde; ⁹ ikke fordi vi ikke har rett til det, men for å gi eder et forbillede i oss, forat I skulde efterfølge oss;

¹² Ta du imot ham, det er mitt eget hjerte!

¹⁷ Så sant du derfor akter mig for din medbroder, så ta imot ham som mig selv;

¹⁰ Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen!

⁸ Vi er derfor skyldige å ta oss av slike, forat vi kan bli medarbeidere for sannheten. ⁹ Jeg har skrevet noget til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. ¹⁰ Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.

¹⁶ Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; ¹⁷ hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig.

¹⁴ Jeg skriver ikke dette for å vanære eder, men for å påminne eder som mine elskede barn. ¹⁵ For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre; for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.

⁴ For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder. ⁵ Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.

² I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker,

¹¹ Vår munn er oplatt mot eder, I korintiere, vårt hjerte har utvidet sig. ¹² I har ikke trangt rum hos oss, men det er trangt i eders hjerte.

¹² Derfor, om jeg enn skrev til eder, så var det ikke for hans skyld som gjorde uretten, heller ikke for hans skyld som uretten blev gjort imot, men forat eders iver for oss kunde bli åpenbaret hos eder for Guds åsyn.

¹¹ Hvorfor? fordi jeg ikke elsker eder? Det vet Gud!

¹⁵ Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.

¹⁰ Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, forat jeg ikke under mitt nærvær skal fare strengt frem efter den makt som Herren har gitt mig til å opbygge og ikke til å nedbryte.

⁸ For Gud er mitt vidne hvorledes jeg lenges efter eder alle med Kristi Jesu hjertelag. ⁹ Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennu må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet,

⁸ således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.

⁴¹ Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

³ ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

⁴ Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus,

⁴ han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

¹⁴ - likesom I jo for en del har skjønt oss - at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.

¹⁴ Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

¹² Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,

¹⁰ som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog eier alt. ¹¹ Vår munn er oplatt mot eder, I korintiere, vårt hjerte har utvidet sig.

⁶ men Gud, som trøster de nedbøiede, han trøstet oss ved Titus' komme, ⁷ dog ikke bare ved hans komme, men og ved den trøst hvormed han var blitt trøstet over eder, idet han meldte oss eders lengsel, eders klage, eders nidkjærhet for mig, så at jeg blev ennu gladere.

²⁴ Så vis dem altså sannheten av eders kjærlighet og av den ros vi har gitt eder, for menighetenes åsyn!

² jeg kjenner jo eders redebonhet, som jeg roser eder for hos makedonierne, idet jeg sier: Akaia har vært rede like fra ifjor; og eders nidkjærhet tilskyndte så mange. ³ Men jeg sender brødrene, forat ikke den ros vi har gitt eder, skal bli til intet i dette stykke, forat I, som jeg har sagt, må være rede, ⁴ så vi, for ikke å si I selv, ikke skal bli til skamme i denne tillit når det kommer makedoniere med mig og finner eder uferdige.

¹ Men jeg, Paulus, formaner eder ved Kristi saktmodighet og mildhet, jeg som for eders øine er ydmyk iblandt eder, men fraværende er djerv mot eder; ² men jeg ber om at når jeg nu kommer, må jeg slippe for å være djerv med den frimodighet hvormed jeg akter å gå dristig frem mot somme folk som akter oss for slike som vandrer på kjødelig vis.

²¹ Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av - jeg taler i dårskap - det gjør også jeg mig stor av.

¹⁹ og også for mig, at det må gis mig ord når jeg oplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, ²⁰ for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.

²⁰ efter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i nogen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.

¹⁷ Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg mig, og gleder mig sammen med eder alle;

²⁴ Nu gleder jeg mig over mine lidelser for eder og utfyller i mitt kjød det som ennu fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten,

² men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.

¹⁹ For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?

⁷ så blev vi da, brødre, trøstet over eder i all vår nød og trengsel, ved eders tro. ⁸ For nu lever vi, såfremt I står fast i Herren. ⁹ For hvad takk kan vi gi Gud til vederlag for eder, for all den glede som vi har over eder for vår Guds åsyn,

² Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

⁹ Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

²⁵ Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann.

¹¹ Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

¹² Og folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som opbrennes med ild.

²⁵ Gå ikke ut på marken og vandre ikke på veien! For fienden har sverd, det er redsel rundt omkring.

¹⁸ Å måtte jeg få vederkvegelse i min sorg! Mitt hjerte er sykt i mig.

¹⁰ For jeg hørte mange baktale mig - redsel fra alle kanter; de sa: Meld ham! Vi vil melde ham! Alle de menn som jeg levde i fred med, lurte på om jeg skulde falle; de sa: Kanskje han lar sig lokke, så vi kan få overhånd over ham og ta hevn over ham.

³ Du sa: Ve mig! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av mine sukk og finner ikke ro.

²⁸ Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! ²⁹ Ta mitt åk på eder og lær av mig! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. ³⁰ For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

¹ Da nu opstyret hadde lagt sig, kalte Paulus disiplene til sig og for mante dem og bød dem farvel; så drog han avsted for å fare til Makedonia.

³¹ Jeg dør hver dag, så sant som jeg kan rose mig av eder, brødre, i Kristus Jesus, vår Herre.

⁵ Jeg kommer til eder når jeg har reist igjennem Makedonia; for Makedonia reiser jeg igjennem;

¹⁶ og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea. ¹⁷ Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?

³ Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.

⁹ For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.

¹³ men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.

⁸ idet vi alltid er i trengsel, men ikke kuet, tvilende, men ikke mistvilende, ⁹ forfulgt, men ikke opgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort - ¹⁰ alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. ¹¹ For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. ¹² Således er da døden virksom i oss, men livet i eder.

²³ Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. ²⁴ Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær; ²⁵ tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. ²⁶ Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre, ²⁷ i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. ²⁸ Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene. ²⁹ Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig? ³⁰ Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til.

²⁰ For jeg frykter for at når jeg kommer, skal jeg ikke finne eder slik som jeg ønsker, og at jeg skal finnes av eder slik som I ikke ønsker - at det skal være kiv, avind, vrede, stridigheter, baktalelse, sladder, opblåsthet, uorden - ²¹ at når jeg kommer, skal min Gud atter ydmyke mig hos eder, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt sig fra den urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.

¹¹ jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort mig møie med eder.

¹⁹ Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder! ²⁰ Jeg skulde ønske å være til stede hos eder nu og omskifte min røst; for jeg er rådvill med eder.

⁵ Derfor sendte jeg da også bud, da jeg ikke lenger kunde holde det ut, for å få vite om eders tro, om fristeren skulde ha fristet eder og vårt arbeide skulde bli forgjeves

¹ På den tid skal du si: Jeg takker dig, Herre; for du var vred på mig, men din vrede hørte op, og du trøstet mig.

¹² Jeg, jeg er den som trøster eder; hvem er du, at du frykter for et menneske, som skal dø, for et menneskebarn, som skal bli lik gress,

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

¹⁸ Hans veier har jeg sett, og jeg vil læge ham, og jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst.

¹ Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, ² til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende,

¹³ Da skal jomfruer glede sig i dans, og unge og gamle skal glede sig sammen, og jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem efter deres sorg.

⁴ Salige er de som sørger; for de skal trøstes.

¹⁶ og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig,

⁵ Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes efter Kristi Jesu forbillede,

¹⁷ Jeg gleder mig over at Stefanas og Fortunatus og Akaikus er her; for de har utfylt savnet av eder; ¹⁸ for de har vederkveget min og eders ånd. Skjønn derfor på slike!

³ Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud, ⁴ han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

¹³ men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia. ¹⁴ Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

¹³ Derfor er vi blitt trøstet. Og til vår trøst kom ennu den langt større glede over Titus' glede; for hans ånd er blitt vederkveget av eder alle.

¹ Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet,

² og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium, for å styrke eder og formane eder om eders tro,

⁶ Men nu, da Timoteus er kommet til oss fra eder og har båret oss godt budskap om eders tro og kjærlighet, og om at I alltid har oss i vennlig minne og lenges efter å se oss, likesom vi lenges efter eder, ⁷ så blev vi da, brødre, trøstet over eder i all vår nød og trengsel, ved eders tro.

¹⁶ Og han, vår Herre Jesus Kristus, og Gud vår Fader, som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, ¹⁷ han trøste eders hjerter og styrke eder i all god gjerning og tale!

² Du elskede! jeg ønsker at du i alle deler må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. ³ For jeg blev meget glad da det kom nogen brødre og vidnet om din sannhet, således som du vandrer i sannhet. ⁴ Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

⁴ Og da Herrens engel talte disse ord til alle Israels barn, gråt folket høit. ⁵ Derfor kalte de dette sted Bokim*, og de ofret der til Herren. / {* de gråtende.}

¹ Til sangmesteren, med strengelek; efter Sjeminit*; en salme av David. / {* kanskje en viss toneart, 1KR 15, 21.} ² Herre, straff mig ikke i din vrede og tukt mig ikke i din harme! ³ Vær mig nådig, Herre! for jeg er bortvisnet. Helbred mig, Herre! for mine ben er forferdet, ⁴ og min sjel er såre forferdet; og du, Herre, hvor lenge? ⁵ Vend om, Herre, utfri min sjel, frels mig for din miskunnhets skyld! ⁶ For i døden kommer ingen dig i hu; hvem vil prise dig i dødsriket?

⁵ Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!

⁹ du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted. ¹⁰ Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme. ¹¹ For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.

¹⁸ For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig.

¹ Til sangmesteren; en salme av David,

⁵ De som sår med gråt, skal høste fryderop. ⁶ De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.

⁵ La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.

¹⁸ Jeg har hørt Efra'im klage: Du har tuktet mig, ja, jeg blev tuktet som en utemmet kalv; omvend mig du, så blir jeg omvendt, du er jo Herren min Gud. ¹⁹ For efterat jeg har vendt mig bort fra dig, angrer jeg, og efterat jeg har fått forstand, slår jeg mig på lenden; jeg blues, ja, jeg skammer mig, for jeg bærer min ungdoms skam. ²⁰ Er da Efra'im en så dyrebar sønn for mig eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennu må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme mig over ham, sier Herren.

⁷⁵ Da kom Peter Jesu ord i hu, at han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte mig tre ganger; og han gikk ut og gråt bitterlig.

⁴⁴ Og han kom i dødsangst og bad enda heftigere, og hans sved blev som blodsdråper, som falt ned på jorden.

²³ da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren;

¹² det vil si at jeg hos eder kunde vederkveges sammen med eder ved den felles tro, eders og min.

³ Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede. ⁴ For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

² For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen,

¹⁰ For bedrøvelsen efter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død. ¹¹ For se, just dette at I blev bedrøvet efter Guds sinn, hvilken iver det virket hos eder, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! I alt viste I eder å være rene i den sak.

¹⁶ Men Gud være takk, som har inngitt den samme iver for eder i Titus' hjerte!

⁵ For om jeg enn er fraværende i kjødet, så er jeg dog hos eder i ånden, idet jeg med glede ser eders gode orden og den faste grunn i eders tro på Kristus.

⁶ Men nu, da Timoteus er kommet til oss fra eder og har båret oss godt budskap om eders tro og kjærlighet, og om at I alltid har oss i vennlig minne og lenges efter å se oss, likesom vi lenges efter eder,

⁸ For nu lever vi, såfremt I står fast i Herren.

¹ Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.

⁹ Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende sig til sorg, og gleden til bedrøvelse! ¹⁰ Ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder!

¹⁷ Elias var et menneske under samme vilkår som vi, og han bad at det ikke skulde regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder;

⁴ Jeg har gledet mig meget fordi jeg har funnet nogen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen.

³ I elskede! mens jeg gjorde mig all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg mig nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige.

²² Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig? ²³ For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.

⁷ Herre! Du overtalte mig, og jeg lot mig overtale; du blev for sterk for mig og fikk overhånd; jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter mig. ⁸ For så ofte jeg taler, må jeg skrike, må jeg rope om vold og ødeleggelse; for Herrens ord er blitt mig til hån og til spott hele dagen. ⁹ Og jeg tenkte: Jeg vil ikke komme ham i hu og ikke tale mere i hans navn. Men da blev det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet mig ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.

³² men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

²¹ Og mens de åt, sa han: Sannelig sier jeg eder: En av eder skal forråde mig. ²² Og de blev meget bedrøvet, og begynte å si til ham hver for sig: Det er da vel ikke mig, Herre?

⁶¹ Og Herren vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer idag, skal du fornekte mig tre ganger. ⁶² Og han gikk ut og gråt bitterlig.

⁶ Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte.

¹⁷ Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn! har du mig kjær? Peter blev bedrøvet over at han tredje gang sa til ham: Har du mig kjær? Og han sier til ham: Herre! du vet alt, du vet at jeg har dig kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!

² For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg? ³ Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede. ⁴ For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder. ⁵ Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle. ⁶ Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, ⁷ så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg. ⁸ Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham. ⁹ For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt. ¹⁰ Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan; ¹¹ for ikke er vi uvitende om hans tanker.

⁶ men Gud, som trøster de nedbøiede, han trøstet oss ved Titus' komme,

¹¹ For se, just dette at I blev bedrøvet efter Guds sinn, hvilken iver det virket hos eder, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! I alt viste I eder å være rene i den sak.

⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? ¹⁰ For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

¹⁹ Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend dig!

³ Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.

⁹ Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! ¹⁰ Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øine til, forat det ikke skal se med sine øine og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende sig, så det blir lægt! ¹¹ Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.

¹⁰ Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.

⁷ Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

¹⁰ Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

¹⁷ Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult! ¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig; ¹⁹ jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk! ²⁰ Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham. ²¹ Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. ²² Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter, ²³ og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! ²⁴ For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

³² men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

²¹ idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

¹⁶ for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?

⁸ For om jeg enn vil rose mig noget mere av vår makt, som Herren har gitt oss til å opbygge eder og ikke til å nedbryte, så vil jeg ikke bli til skamme, ⁹ forat jeg ikke skal synes likesom å ville skremme eder med mine brev. ¹⁰ For brevene, sier de, er myndige og djerve; men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.

⁸ for vi makter ikke noget mot sannheten, men bare for sannheten. ⁹ For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke; dette beder vi og om, at I må bli fullkomne. ¹⁰ Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, forat jeg ikke under mitt nærvær skal fare strengt frem efter den makt som Herren har gitt mig til å opbygge og ikke til å nedbryte.

¹³ Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. ¹⁴ Se, du har idag drevet mig ut av landet, og jeg må skjule mig for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå så at hver den som finner mig, slår mig ihjel. ¹⁵ Men Herren sa til ham: Nei! for slår nogen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn. Og Herren gav Kain et merke, forat ikke nogen som møtte ham, skulde slå ham ihjel.

¹ Da Rakel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg.

⁶ Og selv kom David i stor nød, for folket sa at de vilde stene ham; så harme og sorgfulle var de alle sammen for sine sønners og døtres skyld. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.

¹³ Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø.

⁴ Han sa til ham: Hvorfor ser du så dårlig ut, kongesønn, morgen efter morgen? Vil du ikke si mig det? Da sa Amnon til ham: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.

²³ Men da Akitofel så at hans råd ikke blev fulgt, salte han sitt asen og tok ut og drog hjem til sin by og beskikket sitt hus og hengte sig; og han døde og blev begravet i sin fars grav.

⁴⁷ men de så tar sig det til hjerte i det land hvor de holdes fanget, og omvender sig og bønnfaller dig om nåde i deres land som holder dem fanget, og sier: Vi har syndet og gjort ille, vi har vært ugudelige, ⁴⁸ og de omvender sig til dig av alt sitt hjerte og av all sin sjel i sine fienders land, blandt dem som har ført dem i fangenskap, og de beder til dig, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn, ⁴⁹ så vil du i himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett ⁵⁰ og forlate ditt folk hvad de har syndet mot dig, og alle de misgjerninger de har gjort mot dig, og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer sig over dem;

⁴ Så gikk Akab hjem mismodig og harm for det svar jisre'elitten Nabot hadde gitt ham da han sa: Jeg vil ikke gi dig min fedrene arv. Og han la sig på sin seng og vendte ansiktet bort og vilde ikke ete.

²⁷ Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke; ²⁸ han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

⁹ Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem; jeg vil føre dem til rinnende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble; for jeg er blitt en far for Israel, og Efra'im er min førstefødte.

¹⁶ Og om nogen av dem undkommer, skal de alle være på fjellene som kurrende duer i dalene, hver for sin misgjernings skyld.

²⁷ Og når en ugudelig vender om fra sin ugudelige ferd og gjør rett og rettferdighet, da skal han berge sitt liv. ²⁸ Han så og vendte om fra alle de overtredelser han hadde gjort; han skal visselig leve - han skal ikke dø. ²⁹ Men Israels hus sier: Herrens vei er ikke rett. Er ikke mine veier rette, Israels hus? Er det ikke eders veier som ikke er rette? ³⁰ Derfor vil jeg dømme eder, Israels hus, hver efter hans veier, sier Herren, Israels Gud. Vend om og vend eder bort fra alle eders overtredelser, forat ikke nogen misgjerning skal bli eder til fall!

⁸ Men de skal svøpe sig i sekk, både mennesker og dyr, og de skal rope til Gud med kraft og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender.

¹⁰ Da nu Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, angret han det onde han hadde sagt han vilde gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.

⁹ Men Gud sa til Jonas: Er det med rette din vrede er optendt for kikajontreets skyld? Han svarte: Ja, med rette er min vrede optendt inntil døden.

²⁸ Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård! ²⁹ Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. ³⁰ Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke. ³¹ Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I. ³² For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.

⁴ Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hvad kommer det oss ved? Se du dertil! ⁵ Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte sig.

¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

¹⁹ Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,

¹⁸ Da de hørte dette, slo de sig til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.

²¹ at når jeg kommer, skal min Gud atter ydmyke mig hos eder, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt sig fra den urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.

²⁵ så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang vilde gi dem omvendelse, så de kunde kjenne sannheten ²⁶ og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

¹⁷ I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.

⁶ Og han innhentet dem og sa dette til dem. ⁷ Da sa de til ham: Hvorfor taler min herre således? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noget slikt!

⁵ Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens, ⁶ og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. ⁷ Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd,

⁶ Da jeg hørte deres klagerop og disse deres ord, blev jeg meget vred. ⁷ Jeg overveide saken med mig selv, og så irettesatte jeg de fornemme og forstanderne og sa til dem: I krever rente av eders brødre! Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem. ⁸ Og jeg sa til dem: Vi har, så vidt vi kunde, løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til hedningene, og så vil I selge eders brødre, og de må selge sig til oss! Da tidde de og fant ikke et ord til svar. ⁹ Så sa jeg: Det er ikke rett det I gjør; burde I ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke hedningene, våre fiender, skal få grunn til å håne oss? ¹⁰ Også jeg og mine brødre og mine folk har lånt dem penger og korn; la oss eftergi denne gjeld! ¹¹ Gi nu I dem på denne dag deres marker, vingårder, oljehaver og hus tilbake og eftergi dem rentene av pengene og kornet og mosten og oljen som I har lånt dem! ¹² Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noget av dem; vi vil gjøre som du sier. Og efterat jeg hadde tilkalt prestene, lot jeg dem sverge på at de vilde gjøre som de hadde sagt. ¹³ Jeg rystet også ut brystfolden* på min kjortel og sa: Således skal Gud ryste hver mann som ikke holder dette sitt ord, ut av hans hus og gods - så utrystet og tom skal han bli! Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste Herren, og folket gjorde efter det som var sagt. / {* den tjente som lomme.}

²⁵ Jeg gikk i rette med dem og forbannet dem, ja, nogen av dem slo jeg og rev dem i håret; jeg lot dem sverge ved Gud og sa: I skal ikke gi eders døtre til deres sønner eller ta nogen av deres døtre til hustruer for eders sønner eller for eder selv.

⁶ Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

¹¹ Tjen Herren med frykt og juble med beven!

¹³ Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm*. / {* d.e. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst.}

⁹ Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen.

¹ Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.

⁹ Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.

¹³⁹ Min nidkjærhet har fortært mig, fordi mine motstandere har glemt dine ord.

⁶ Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.

¹⁹ Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem.

⁸ På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.

² Alt dette har jo min hånd gjort, og således blev alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.

¹⁴ Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn.

¹⁰ Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte. ¹¹ På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem, som sorgen over ulykken i Hadadrimmon i Megiddons dal*. / {* det sted hvor den fromme konge Josias blev dødelig såret; 2KR 35, 22 fg.} ¹² Og landet skal sørge, hver slekt for sig, Davids huses slekt for sig og deres kvinner for sig, Natans huses* slekt for sig og deres kvinner for sig, / {* 2SA 5, 14. LUK 3, 31.} ¹³ Levis huses slekt for sig og deres kvinner for sig, sime'ittenes slekt for sig og deres kvinner for sig, ¹⁴ og likeså alle de andre slekter, hver slekt for sig og deres kvinner for sig.

²⁹ Om ditt høire øie frister dig, da riv det ut og kast det fra dig! for det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvede. ³⁰ Og dersom din høire hånd frister dig, da hugg den av og kast den fra dig! for det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvede.

⁵ Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen.

⁴³ Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild, ⁴⁴ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes. ⁴⁵ Og om din fot frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvede, ⁴⁶ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes. ⁴⁷ Og om ditt øie frister dig, da riv det ut! det er bedre at du går énøiet inn i Guds rike enn at du har to øine og kastes i helvede, ⁴⁸ hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

¹⁷ Men hans disipler kom i hu at det er skrevet: Nidkjærhet for ditt hus skal fortære mig.

¹⁶ Mens nu Paulus ventet på dem i Aten, harmedes hans ånd i ham, da han så at byen var full av avgudsbilleder.

²⁰ Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!

¹⁸ for den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker.

² Og I er opblåst, mens I langt heller skulde sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunde bli støtt ut fra eder.

¹³ men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra eder!

²⁵ forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

⁶ Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,

⁴ men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst,

¹ Eftersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt! / [2KO 7, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 6.]

⁷ dog ikke bare ved hans komme, men og ved den trøst hvormed han var blitt trøstet over eder, idet han meldte oss eders lengsel, eders klage, eders nidkjærhet for mig, så at jeg blev ennu gladere.

⁹ så gleder jeg mig nu, ikke over at I blev bedrøvet, men over at I blev bedrøvet til omvendelse; for I blev bedrøvet efter Guds sinn, forat I ikke skulde lide nogen skade ved oss.

² jeg kjenner jo eders redebonhet, som jeg roser eder for hos makedonierne, idet jeg sier: Akaia har vært rede like fra ifjor; og eders nidkjærhet tilskyndte så mange.

⁷ Dog beder vi til Gud at I ikke må gjøre noget ondt, ikke forat vi skal vise oss å holde prøve, men forat I må gjøre det gode, vi derimot være som de som ikke holder prøve;

²⁶ Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede,

¹¹ og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!

¹² Derfor, mine elskede, likesom I alltid har vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven;

²¹ Jeg vidner for Gud og Kristus Jesus og de utvalgte engler at du skal ta vare på dette uten fordom, så du ikke gjør noget av tilbøielighet. ²² Vær ikke snar til å legge hendene på nogen; gjør dig ikke delaktig i fremmede synder; hold dig selv ren!

¹⁵ Legg vinn på å fremstille dig for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noget å skamme sig over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.

⁸ Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, forat de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene;

¹⁵ Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den, ¹⁶ at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.

¹⁷ Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, efter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid,

² og lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse,

²³ andre skal I frelse ved å rive dem ut av ilden, andre igjen skal I miskunne eder over med frykt, idet I hater endog den av kjødet smittede kjortel.

¹ I det hele høres det om hor iblandt eder, og det slikt hor som ikke engang nevnes blandt hedningene: at en holder sig til sin fars hustru. ² Og I er opblåst, mens I langt heller skulde sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunde bli støtt ut fra eder.

¹⁷ For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

⁸ For om jeg enn bedrøvet eder ved mitt brev, så angrer jeg det ikke; om jeg enn før angret det - jeg ser jo at hint brev bedrøvet eder, om enn bare for en stund -

²⁸ Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.

⁵ - men hvis nogen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet? -

¹⁵ Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!

³² så jeg kan komme til eder med glede, om Gud så vil, og få vederkvege mig sammen med eder.

²⁶ Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med.

⁵ den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; ⁶ den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; ⁷ den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

¹³ Vær årvåkne, stå fast i troen, vær mandige, vær sterke!

¹⁵ og hans kjærlighet til eder er enn sterkere når han kommer eders alles lydighet i hu, hvorledes I tok imot ham med frykt og beven.

²⁸ Derfor sender jeg ham dess snarere, forat I kan glede eder ved å se ham igjen, og jeg være mere fri for sorg.

¹⁶ Herren vise miskunn mot Onesiforus' hus! for han har ofte vederkveget mig og ikke skammet sig ved mine lenker;

²⁰ Ja, bror, la mig ha nytte av dig i Herren! vederkveg mitt hjerte i Kristus!

⁸ Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke,

¹⁸ Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei! ¹⁹ For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham; ²⁰ for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

⁴ Jeg har stor tiltro til eder; jeg roser mig storlig av eder; jeg er full av trøst, jeg er overvettes rik på glede under all vår trengsel.

⁸ For om jeg enn vil rose mig noget mere av vår makt, som Herren har gitt oss til å opbygge eder og ikke til å nedbryte, så vil jeg ikke bli til skamme,

⁴ så vi selv roser oss av eder i Guds menigheter for eders tålmodighet og tro under alle eders forfølgelser og de trengsler som I holder ut

³⁰ Så tvettet han sitt ansikt og gikk ut, og han gjorde sig sterk og sa: Sett maten frem!

²⁶ Da sa den kvinne som var mor til det levende barn, til kongen - for hennes hjerte brente for hennes barn - hun sa: Hør på mig, herre! Gi henne det levende barn og drep det for all ting ikke! Men den andre sa: Hverken jeg eller du skal ha det; hugg bare til!

⁴ Da samlet de sig hos mig alle de som på grunn av Israels Guds ord var forferdet over de hjemkomnes utroskap, mens jeg satt der i stum sorg like til aftenofferet skulde frembæres.

⁹ Så samledes alle Judas og Benjamins menn i Jerusalem innen de tre dager; det var den tyvende dag i den niende måned. Alt folket satt på plassen ved Guds hus og skalv både for sakens skyld og for regnbygene.

⁶ Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

¹²⁰ Av redsel for dig gyser min kropp, og jeg frykter for dine dommer.

¹ Når Efra'im talte, blev alle redde; han raget høit op i Israel; da førte han skyld over sig ved å dyrke Ba'al og døde.

²⁹ Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

¹² I har ikke trangt rum hos oss, men det er trangt i eders hjerte.

⁵ idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høide som reiser sig mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, ⁶ og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.

⁵ I tjenere! vær lydige mot eders herrer efter kjødet, med frykt og beven, i eders hjertes enfold, som mot Kristus,

⁸ For Gud er mitt vidne hvorledes jeg lenges efter eder alle med Kristi Jesu hjertelag.

¹² Iklæ eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet,

¹⁴ Men dersom nogen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, forat han må gå i sig selv,

¹⁷ Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?

⁴ Vi har den tillit til eder i Herren at I både gjør og herefter vil gjøre det vi byder eder.

⁸ Derfor, om jeg enn har megen frimodighet i Kristus til å påbyde dig det som tilbørlig er,

²¹ I tillit til din lydighet skriver jeg til dig, viss på at du vil gjøre endog mere enn jeg sier.