Acts 13 Cross References - Norwegian

¹ I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og LUKius fra Kyrene og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. ² Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! ³ Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. ⁴ Da de nu således var utsendt av den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og seilte derfra til Kypern, ⁵ og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde. ⁶ Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus, ⁷ som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord. ⁸ Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen. ⁹ Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa: ¹⁰ Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med å forvende Herrens rette veier? ¹¹ Og nu, se, Herrens hånd er over dig, og du skal bli blind og til en tid ikke se solen. Og straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte efter nogen som kunde lede ham ved hånden. ¹² Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære. ¹³ Paulus og de som var med ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia, men Johannes skilte sig fra dem og vendte tilbake til Jerusalem. ¹⁴ Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der. ¹⁵ Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal! ¹⁶ Da stod Paulus op og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør: ¹⁷ Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse sig stort under utlendigheten i Egypten, og med løftet arm førte han dem ut derfra, ¹⁸ og omkring firti år bar han dem på faderarm i ørkenen, ¹⁹ og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år. ²⁰ Siden gav han dem dommere inntil profeten Samuel. ²¹ Og derefter krevde de en konge, og Gud gav dem Saul, Kis' sønn, en mann av Benjamins stamme, i firti år, ²² og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje. ²³ Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus, ²⁴ efterat Johannes forut for hans fremtreden hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk. ²⁵ Men da Johannes fullendte sitt løp, sa han: Den I holder mig for å være, er jeg ikke; men se, det kommer en efter mig, hvis sko jeg ikke er verdig til å løse av hans føtter. ²⁶ Brødre, sønner av Abrahams ætt og de iblandt eder som frykter Gud! til eder blev ordet om denne frelse utsendt. ²⁷ For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat, ²⁸ og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel. ²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud opvakte ham fra de døde, ³¹ og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket. ³² Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus, ³³ således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag. ³⁴ Men at han har opreist ham fra de døde, så han ikke mere skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt således: Jeg vil gi eder de hellige løfter til David, de trofaste. ³⁵ Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse. ³⁶ For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; ³⁷ men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse. ³⁸ Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, ³⁹ og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror. ⁴⁰ Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene: ⁴¹ Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det. ⁴² Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat. ⁴³ Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde. ⁴⁴ På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord. ⁴⁵ Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet. ⁴⁶ Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene. ⁴⁷ For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende. ⁴⁸ Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv. ⁴⁹ Og Herrens ord utbredte sig over hele landet. ⁵⁰ Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker. ⁵¹ De rystet da støvet av sine føtter mot dem, og kom til Ikonium. ⁵² Men disiplene blev fylt av glede og den Hellige Ånd.

¹ På den tid fikk fjerdingsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus, ² og han sa til sine tjenere: Dette er døperen Johannes; han er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham. ³ Herodes hadde grepet Johannes og bundet ham og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru. ⁴ For Johannes hadde sagt til ham: Det er dig ikke tillatt å ha henne. ⁵ Og han vilde gjerne slå ham ihjel, men fryktet for folket; for de holdt ham for en profet. ⁶ Men da det var Herodes' fødselsdag, danset Herodias' datter for dem, og Herodes syntes om henne; ⁷ derfor lovte han med ed å gi henne hvad hun vilde be om. ⁸ Men hun sa efter sin mors råd: Gi mig hit døperen Johannes' hode på et fat! ⁹ Og kongen blev ille til mote, men for sine eders og for gjestenes skyld bød han at det skulde gis henne, ¹⁰ og han sendte sine folk avsted og lot Johannes halshugge i fengslet.

¹ I det femtende år av keiser Tiberius' regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene,

¹⁹ Men fjerdingsfyrsten Herodes, som blev refset av ham for sin brorkone Herodias' skyld, og for alt det onde Herodes hadde gjort, ²⁰ han la også dette til alt det andre, at han kastet Johannes i fengsel.

³¹ I samme stund kom nogen fariseere og sa til ham: Gå bort og dra herfra! for Herodes har i sinne å slå dig ihjel. ³² Og han sa til dem: Gå og si til den rev: Se, jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser idag og imorgen, og på den tredje dag er jeg ved enden;

⁷ og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager. ⁸ Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. ⁹ Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. ¹⁰ Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham. ¹¹ Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus.

³⁶ Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern, som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.

¹ Og Saulus samtykte i mordet på ham. Men på den dag blev det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de blev alle adspredt over Judeas og Samarias land, undtagen apostlene. ² Men nogen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham. ³ Men Saulus herjet menigheten, og gikk inn i hus efter hus og drog ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel.

¹ Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten

¹⁹ De som nu var adspredt på grunn av den trengsel som opstod for Stefanus' skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder. ²⁰ Men iblandt dem var det nogen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus.

²² Denne tidende kom da menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas ut for å dra til Antiokia; ²³ da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren; ²⁴ for han var en god mann og full av den Hellige Ånd og tro. Og en stor skare blev vunnet for Herren. ²⁵ Han drog da ut til Tarsus for å opsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, førte han ham til Antiokia. ²⁶ Og et helt år var de sammen der i menigheten og lærte en stor skare, og i Antiokia fikk disiplene først navnet kristne. ²⁷ I disse dager kom det nogen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia,

³⁰ Dette gjorde de også, og de sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste.

²⁵ Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem efterat de hadde fullført sin tjeneste, og de tok med sig derfra Johannes som kaltes med tilnavn Markus.

⁹ Da blev Saulus, som også kaltes Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han så skarpt på ham og sa:

²⁶ og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført. ²⁷ Da de nu kom dit, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

³² Judas og Silas, som selv var profeter, trøstet brødrene med mange ord og styrket dem,

³⁵ Men Paulus og Barnabas blev i Antiokia, og de lærte og forkynte Herrens ord ved evangeliet sammen med mange andre.

⁶ og da Paulus la hendene på dem, kom den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.

⁹ Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

⁶ Og da vi har ulike nådegaver, alt efter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave, bruke den efter som vi har tro til, ⁷ eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen,

²¹ Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sosipater, mine frender, hilser eder.

⁶ Eller er det bare jeg og Barnabas som ikke har rett til å slippe å arbeide?

²⁸ Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger. ²⁹ Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger?

²⁴ Men om alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle, ²⁵ hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbede Gud, og vidne at Gud sannelig er iblandt eder.

⁹ og da de fikk vite om den nåde som var mig gitt, da gav Jakob og Kefas og Johannes, de som gjaldt for å være støttene, mig og Barnabas samfunds-hånd, at vi skulde gå til hedningene, men de til de omskårne,

¹³ og sammen med ham hyklet og de andre jøder, så at endog Barnabas blev revet med av deres hykleri.

¹¹ Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere,

²² Brødrene hos mig hilser eder; alle de hellige hilser eder, især de som hører til keiserens hus.

²⁰ ringeakt ikke profetisk tale;

¹¹ Og Aron skal innvie levittene for Herrens åsyn som et svinge-offer fra Israels barn, og deres arbeid skal være å utføre Herrens tjeneste. ¹² Så skal levittene legge sine hender på oksenes hoder, og du skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer for Herren for å gjøre soning for levittene. ¹³ Og du skal stille levittene frem for Aron og hans sønner, og du skal innvie dem som et svinge-offer for Herren. ¹⁴ Således skal du skille levittene ut blandt Israels barn, og levittene skal høre mig til.

⁸ På den tid skilte Herren ut Levi stamme til å bære Herrens pakts-ark og til å stå for Herrens åsyn og tjene ham og velsigne i hans navn, som de har gjort til denne dag.

¹¹ Så drog Elkana hjem igjen til Rama, men gutten tjente Herren under Elis, prestens, tilsyn.

⁴ Og han satte nogen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens ark og til å prise og takke og love Herren, Israels Gud:

³⁷ Så lot han Asaf og hans brødre bli der foran Herrens pakts-ark for stadig å gjøre tjeneste foran arken, hver dag det som skulde gjøres på den dag, ³⁸ og Obed-Edom og deres brødre, åtte og seksti, Obed-Edom, sønn av Jeditun, og Hosa som dørvoktere. ³⁹ Men presten Sadok og hans brødre prestene lot han bli foran Herrens tabernakel på haugen i Gibeon. ⁴⁰ forat de stadig skulde ofre Herren brennoffer på brennofferalteret morgen og aften og gjøre alt det som skrevet står i den lov som Herren hadde gitt Israel, ⁴¹ og sammen med dem Heman og Jedutun og de andre utvalgte, som var nevnt ved navn, forat de skulde love Herren, fordi hans miskunnhet varer evindelig, ⁴² og hos dem - Heman og Jedutun - var der trompeter og cymbler til bruk for dem som skulde spille, og likeledes andre instrumenter til sangen ved gudstjenesten. Og Jedutuns sønner var dørvoktere. ⁴³ Derefter drog alt folket hver til sitt, og David vendte hjem for å velsigne sitt hus.

³ Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske.

¹⁶ Når I faster, da skal I ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn.

¹⁴ Da kom Johannes' disipler til ham og sa: Hvorfor faster vi og fariseerne så meget, men dine disipler faster ikke? ¹⁵ Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.

³⁸ bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

³⁷ og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.

¹ Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for sig til hver by og hvert sted hvor han selv skulde komme.

⁴ vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.

²⁹ Og Ånden sa til Filip: Gå bort til denne vogn og hold dig nær ved den!

¹⁵ Men Herren sa til ham: Gå avsted! for han er mig et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og for Israels barn;

¹⁹ Mens Peter nu grundet på synet, sa Ånden til ham: Se, tre menn leter efter dig;

³⁰ Da sa Kornelius: For fire dager siden - det var da som nu ved den niende time - bad jeg i mitt hus, og se, en mann stod for mig i skinnende klædebon,

³ Da lot de dem dra ut efterat de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

²⁶ og seilte derfra til Antiokia, det sted hvor de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nu hadde fullført.

⁶ De drog nu igjennem Frygia og det galatiske land, fordi de blev hindret av den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia; ⁷ og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov;

²⁸ Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod!

²¹ Og han sa til mig: Dra ut! for jeg vil sende dig ut til hedningefolk langt borte.

¹ Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium,

¹⁵ og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!

¹⁶ at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene, idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, forat hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd.

⁵ Hold eder ikke fra hverandre uten efter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, forat ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende!

¹¹ Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især efter som han vil.

⁵ under slag, i fengsler, i oprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste;

²⁷ i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.

¹⁵ Men da han som utvalgte mig fra mors liv og kalte mig ved sin nåde,

⁸ for han som gav Peter kraft til apostel-tjeneste blandt de omskårne, han gav og mig kraft til det blandt hedningene - ⁹ og da de fikk vite om den nåde som var mig gitt, da gav Jakob og Kefas og Johannes, de som gjaldt for å være støttene, mig og Barnabas samfunds-hånd, at vi skulde gå til hedningene, men de til de omskårne,

⁷ hvis tjener jeg er blitt efter den Guds nådes gave som er mig gitt ved virksomheten av hans makt.

¹⁷ Og si til Arkippus: Gi akt på den tjeneste som du har mottatt i Herren, at du fullbyrder den!

⁷ og for dette blev jeg satt til forkynner og apostel - jeg sier sannhet, jeg lyver ikke - en lærer for hedningene i tro og sannhet.

¹¹ og for det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

² og det som du har hørt av mig i mange vidners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er duelige til også å lære andre!

⁵ Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!

¹¹ Lukas er alene hos mig. Ta Markus og ha ham med dig! for han er mig nyttig til tjeneste.

⁴ Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.

²³ og han la sine hender på ham og innsatte ham i hans tjeneste, således som Herren hadde talt ved Moses.

⁶ dem stilte de frem for apostlene, og disse bad og la sine hender på dem.

¹⁵ disse kom ned og bad for dem, forat de skulde få den Hellige Ånd; ¹⁶ for Ånden var ennu ikke falt på nogen av dem, de var bare døpt til den Herre Jesu navn. ¹⁷ De la da sine hender på dem, og de fikk den Hellige Ånd.

¹⁷ Så gikk Ananias avsted og kom inn i huset og la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt mig, Jesus, han som åpenbarte sig for dig på veien hvor du kom, forat du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd.

² Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa den Hellige Ånd: Ta ut for mig Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!

²³ Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.

⁴⁰ men Paulus valgte Silas til sin følgesvenn og drog ut, efterat brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.

¹⁴ Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig, som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.

²² Vær ikke snar til å legge hendene på nogen; gjør dig ikke delaktig i fremmede synder; hold dig selv ren!

⁶ Derfor minner jeg dig om at du igjen optender den Guds nådegave som er i dig ved min håndspåleggelse.

⁶ og de har vidnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer sig for Gud;

⁸ Vi er derfor skyldige å ta oss av slike, forat vi kan bli medarbeidere for sannheten.

¹⁹ De som nu var adspredt på grunn av den trengsel som opstod for Stefanus' skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder.

²³ men bare at den Hellige Ånd i by efter by vidner for mig og sier at bånd og trengsler venter mig.

⁴ Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,

¹³ Da gikk Moses avsted med sin tjener Josva; og Moses gikk op på Guds berg.

³ Da han hørte det, gjorde han sig rede og drog bort for å berge livet, og han kom til Be'erseba, som hører til Juda; der lot han sin dreng bli tilbake,

²¹ Så forlot han ham og gikk hjem; han tok de to okser* og slaktet dem, og med oksenes åk kokte han kjøttet og gav det til folket der, og de åt. Så gjorde han sig rede og fulgte Elias og tjente ham. / {* dem han hadde pløid med.}

¹¹ Men Josafat sa: Er det ikke nogen av Herrens profeter her, så vi kunde spørre Herren til råds gjennem ham? Da svarte en av Israels konges tjenere: Elisa, Safats sønn, er her, han som helte vann over Elias' hender*. / {* d.e. tjente ham.}

²⁶ Så skal det ikke være blandt eder; men den som vil bli stor iblandt eder, han skal være eders tjener,

²⁰ Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.

¹² Da han nu hadde sanset sig, gikk han bort til det hus som eides av Maria, mor til Johannes som kaltes med tilnavn Markus; der var mange samlet og holdt bønn.

¹⁴ Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der.

⁴⁶ Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.

¹ I Ikonium skjedde det da at de sammen gikk inn i jødenes synagoge og talte således at en stor mengde både av jøder og av grekere kom til troen.

³⁷ Barnabas vilde også ta med Johannes som kaltes Markus;

¹ Efterat de hadde reist igjennem Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika, hvor jødene hadde en synagoge. ² Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene, ³ og la ut og forklarte at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

¹⁷ Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torvet hver dag med dem han traff på.

⁴ Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere.

⁸ Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til.

¹⁰ Aristarkus, min medfange, hilser eder, og Markus, Barnabas' søskenbarn, som I fikk pålegg om - når han kommer til eder, da ta imot ham -

¹⁸ En trollkvinne skal du ikke la leve

⁶ Når nogen vender sig til dødningemanere og sannsigere og driver avgudsdyrkelse med dem, da vil jeg sette mitt åsyn mot den mann og utrydde ham av hans folk.

¹ Når det står frem en profet i din midte, eller en som har drømmer, og han varsler dig et tegn eller et under, ² og det virkelig skjer det tegn eller under som han talte til dig om, idet han sa: La oss følge andre guder - sådanne som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem, ³ da skal du ikke høre på denne profets ord eller på ham som hadde drømmen; for Herren eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker Herren eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel.

¹⁰ Det skal ikke finnes hos dig nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennem ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ¹¹ ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. ¹² For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig.

²² Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så!

¹³ Således døde Saul for den troløshets skyld som han hadde vist mot Herren, fordi han ikke hadde holdt sig efter Herrens ord, og likeledes fordi han hadde søkt til dødningemanere for å spørre dem til råds.

¹⁹ Og når de sier til eder: Søk til dødningemanerne og sannsigerne, som hvisker og mumler, da skal I svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde for de levende? ²⁰ Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde* har, / {* JES 58, 8.}

¹⁴ Men hos Jerusalems profeter har jeg sett grufulle ting; de driver hor og farer med løgn og styrker de ondes hender, så ingen av dem vender om fra sin ondskap; de er alle sammen blitt for mig som Sodoma, og dets innbyggere som Gomorra. ¹⁵ Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så om profetene: Se, jeg gir dem malurt å ete og beskt vann å drikke; for fra Jerusalems profeter er gudløshet gått ut over hele landet.

¹⁰ fordi, ja fordi de har ført mitt folk vill og sagt: Fred! - enda det ikke er nogen fred. Når folket bygger en vegg, se, da stryker de den over med kalk. ¹¹ Si til kalkstrykerne at den vil falle; det kommer et skyllregn, og I haglstener skal falle, og en stormvind skal bryte inn. ¹² Når så veggen er falt, vil det da ikke bli sagt til eder: Hvor er kalken som I strøk den over med? ¹³ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ja, jeg vil i min harme la en stormvind bryte inn, og i min vrede la det komme et skyllregn og i min harme haglstener, så alt blir ødelagt. ¹⁴ Og jeg vil rive ned veggen som I har strøket over med kalk, og la den styrte til jorden, så dens grunnvoll blir lagt bar; når staden* faller. skal I omkomme midt i den, og I skal kjenne at jeg er Herren. / {* d.e. Jerusalem.} ¹⁵ Og jeg vil uttømme min harme på veggen og på dem som strøk den over med kalk, og jeg vil si til eder: Veggen er ikke mere til, heller ikke de som strøk den over, ¹⁶ Israels profeter, som spådde om Jerusalem og skuet fredssyner for det, enda det ikke er nogen fred, sier Herren, Israels Gud.

³ Og om nogen herefter står frem som profet, da skal hans far og mor, hans egne foreldre, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i Herrens navn. Og hans far og mor, hans egne foreldre, skal gjennembore ham mens han profeterer.

¹⁵ Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!

¹⁷ Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen.

²⁴ For falske messiaser og falske profeter skal opstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulde føres vill, om det var mulig.

⁴⁶ Og de kom til Jeriko; og da han gikk ut fra Jeriko med sine disipler og meget folk, satt Timeus' sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien,

¹⁵ Da de nu hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn! elsker du mig mere enn disse? Han sier til ham: Ja, Herre! du vet at jeg har dig kjær. Han sier til ham: Fø mine lam! ¹⁶ Atter sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn! elsker du mig? Han sier til ham: Ja, Herre! du vet at jeg har dig kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! ¹⁷ Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn! har du mig kjær? Peter blev bedrøvet over at han tredje gang sa til ham: Har du mig kjær? Og han sier til ham: Herre! du vet alt, du vet at jeg har dig kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!

⁹ Men der var en mann ved navn Simon, som før hadde gitt sig av med trolldom i byen og satt folket i Samaria i den største forundring, for han sa sig selv å være stor; ¹⁰ ham gav de akt på, både små og store, de sa: Han er Guds kraft som kalles den store. ¹¹ Men de gav akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i forundring ved sine trolldomskunster.

¹⁸ og mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. ¹⁹ Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem op for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.

¹³ For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper sig om til apostler for Kristus.

⁸ Som Jannes og Jambres stod Moses imot, således står også disse sannheten imot, mennesker som er fordervet i sitt sinn og uduelige I troen.

¹ Men det opstod også falske profeter blandt folket, likesom det og blandt eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over sig selv en brå fortapelse. ² Og mange skal følge dem efter i deres skamløshet, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, ³ og av havesyke skal de med opdiktede ord utnytte eder til sin vinning. Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse sover ikke.

¹ I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.

²⁰ Og dyret blev grepet, og sammen med det den falske profet, han som for dets øine hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede; disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.

⁹ Efra'im! Hvad har jeg mere med avguder å gjøre? Jeg vil bønnhøre ham og se til ham; jeg er som en grønn cypress, det skal vise sig at din frukt kommer fra mig.

⁸ Men Elymas, trollmannen for således uttydes hans navn stod dem imot og søkte å vende landshøvdingen bort fra troen.

¹² Da kom landshøvdingen til troen, da han så det som var skjedd, og han undret sig storlig over Herrens lære.

¹¹ Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det blev sagt dem. ¹² Mange av disse kom da til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og menn.

¹² Men da Gallio var landshøvding i Akaia, reiste jødene sig alle som en mot Paulus og førte ham for domstolen og sa:

³⁸ Har nu altså Demetrius og kunstnerne med ham nogen klage mot nogen, da holdes det jo rettergangsdager, og her er jo landshøvdinger; la dem kalle hverandre inn for retten!

²¹ men prøv alt, hold fast på det gode,

¹¹ Da lot Farao sine vismenn og trollmenn kalle, og de, Egyptens tegnsutleggere, gjorde det samme med sine hemmelige kunster; ¹² de kastet hver sin stav, og de blev til slanger; men Arons stav slukte deres staver. ¹³ Men Faraos hjerte blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.

²⁴ Da trådte Sedekias, Kena'anas sønn, frem og slo Mika på kinnet og sa: På hvilken vei er Herrens Ånd gått over fra mig for å tale med dig?

¹ I det samme år, i begynnelsen av Judas konge Sedekias' regjering, i det fjerde år, i den femte måned, sa Hananja, Assurs sønn, profeten fra Gibeon, til mig i Herrens hus i prestenes og alt folkets nærvær:

¹⁰ Da tok profeten Hananja åket av profeten Jeremias' nakke og brøt det i stykker. ¹¹ Og Hananja sa i alt folkets nærvær: Så sier Herren: Således vil jeg om to år bryte i stykker Babels konge Nebukadnesars åk og ta det av alle folkeslags nakke. Da gikk profeten Jeremias sin vei.

²⁴ Og til nehelamitten Semaja skal du si: ²⁵ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Du har sendt brev i ditt eget navn til alt folket i Jerusalem og til presten Sefanja, Ma'asejas sønn, og til alle prestene og sagt: ²⁶ Herren har satt dig til prest i presten Jojadas sted, forat det skal være tilsynsmenn i Herrens hus over alle som er fra vettet og gir sig av med å profetere, så du kan legge dem i blokk og bånd. ²⁷ Hvorfor har du da ikke refset Jeremias fra Anatot, som gir sig av med å profetere for eder? ²⁸ For han har sendt brev til oss i Babel og sagt: Det vil vare lenge; bygg hus og bo i dem, plant haver og et deres frukt! ²⁹ Og presten Sefanja leste op dette brev for profeten Jeremias. ³⁰ Da kom Herrens ord til Jeremias, og det lød så: ³¹ Send bud til alle de bortførte og si: Så sier Herren om nehelamitten Semaja: Fordi Semaja har profetert for eder uten at jeg har sendt ham, og har fått eder til å sette eders lit til løgn, ³² derfor sier Herren så: Se, jeg hjemsøker nehelamitten Semaja og hans ætt; ingen av hans ætt skal få bo blandt dette folk, og han skal ikke få se det gode jeg gjør for mitt folk, sier Herren; for han har preket frafall fra Herren.

⁴¹ En av de to som hørte hint ord av Johannes og fulgte efter ham, var Andreas, Simon Peters bror;

⁷ Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene blev lydige mot troen.

⁹ Men der var en mann ved navn Simon, som før hadde gitt sig av med trolldom i byen og satt folket i Samaria i den største forundring, for han sa sig selv å være stor;

³⁶ I Joppe var det en disippelinne ved navn Tabita, det er utlagt: Dorkas*; hun var rik på gode gjerninger og gav mange almisser. / {* en hind.}

⁶ Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus, ⁷ som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord.

¹⁴ Kobbersmeden Aleksander gjorde mig meget ondt; Herren vil lønne ham efter hans gjerninger. ¹⁵ Vokt dig for ham du også! for han stod hårdt imot våre ord.

⁸ Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke til å vidne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd.

⁵ Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen.

¹⁷ Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?

⁴ Da blev de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt efter som Ånden gav dem å tale.

⁸ Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste!

³¹ Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet.

⁵⁵ Men han var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt op mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høire hånd,

¹⁵ Og jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.

¹⁹ for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.

⁶ Og hans mot vokste mens han skred frem på Herrens veier, og han fikk også bort offerhaugene og Astarte-billedene i Juda.

³ Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er, og det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det avsted til de døde;

³⁶ Men "Herrens byrde" skal I ikke nevne mere; for hver manns eget ord skal være hans byrde, fordi I har forvendt den levende Guds, Herrens, hærskarenes Guds, vår Guds ord.

⁷ Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

³⁸ Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn;

¹⁹ For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse.

¹³ Men ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.

²⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! ²⁶ Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig! ²⁷ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som ligner kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet! ²⁸ Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet. ²⁹ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som bygger profetenes graver og pryder de rettferdiges gravsteder og sier: ³⁰ Hadde vi levd i våre fedres dager, da hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod! ³¹ Så gir I da eder selv det vidnesbyrd at I er deres barn som slo profetene ihjel; ³² fyll da også I eders fedres mål! ³³ I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I undfly helvedes dom?

³⁹ Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap.

⁵² Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.

²³ Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Esaias har sagt.

⁴⁴ I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

²⁰ Men Peter sa til ham: Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger! ²¹ Du har ikke del eller lodd i dette ord; for ditt hjerte er ikke rett for Gud. ²² Omvend dig derfor fra denne din ondskap, og bed Herren om måskje ditt hjertes tanke måtte forlates dig! ²³ For jeg ser at du ligger i bitterhets galle og urettferdighets bånd.

²⁵ Han var oplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp. ²⁶ Og han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, tok de ham til sig og la Guds vei nøiere ut for ham.

³⁰ ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig.

³ men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.

⁷ skjønt der ikke er noget annet; det er bare nogen som forvirrer eder og vil forvrenge Kristi evangelium.

¹⁵ De har forlatt den bene vei og faret vill, idet de har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn

⁸ Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.

¹¹ Og de folk som stod utenfor døren til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de forgjeves søkte å finne døren.

³ da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken, over hestene, over asenene, over kamelene, over storfeet og over småfeet med en forferdelig pest.

⁶ Og Herrens hånd lå tungt på asdodittene, og han ødela dem og slo dem med bylder, både i Asdod selv og i de omliggende bygder. ⁷ Da Asdods menn så at det gikk således, sa de: Israels Guds ark skal ikke bli hos oss; for hans hånd ligger hårdt på oss og på Dagon vår gud.

⁹ Men efterat de hadde flyttet den dit, kom Herrens hånd over byen og voldte stor forferdelse, og han slo byens folk, både små og store, så det brøt bylder ut på dem.

¹¹ Og de sendte bud og samlet alle filistrenes høvdinger og sa: Send Israels Guds ark bort, og la den komme tilbake til sin plass, så den ikke skal drepe mig og mitt folk! For det var kommet en dødsens forferdelse over hele byen; Herrens hånd lå meget tungt på den.

⁸ Kongen i Syria lå i krig med Israel; og han rådførte sig med sine menn og sa: På det og det sted vil jeg slå leir.

²¹ Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

⁴ For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.

² Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme!

¹⁰ Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det. ¹¹ Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

¹⁰ For Herren har utøst over eder en dyp søvns ånd, og han har tillukket eders øine, profetene, og tildekket eders hoder, seerne.

³⁹ Og Jesus sa: Til dom er jeg kommet til denne verden, forat de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde.

⁸ Saulus reiste sig da op fra jorden; men da han åpnet sine øine, så han intet; de ledet ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. ⁹ Og i tre dager var han uten syn og hverken åt eller drakk.

⁷ Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet, ⁸ som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag. ⁹ Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem! ¹⁰ la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!

²⁵ For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,

³¹ Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

¹⁷ Disse er vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem.

²⁸ Og da Jesus hadde endt denne tale, da var folket slått av forundring over hans lære; ²⁹ for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.

⁵⁴ Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, blev de såre forferdet og sa: Sannelig, denne var Guds Sønn!

²² Og alle gav ham vidnesbyrd og undret sig over de livsalige ord som gikk ut av hans munn, og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?

¹⁶ Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.

⁴⁶ Tjenerne svarte: Aldri har noget menneske talt således som denne mann.

¹⁰ og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av.

⁷ som var hos landshøvdingen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til sig og bad om å få høre Guds ord.

⁴⁹ Og Herrens ord utbredte sig over hele landet.

⁷ Disse menn var i alt omkring tolv.

⁷ Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager.

⁴ for våre stridsvåben er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, ⁵ idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høide som reiser sig mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus,

¹⁰ Frygia og Pamfylia, Egypten og landskapene i Libya ved Kyrene, og vi tilreisende fra Rom,

⁵ og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde. ⁶ Efterat de nu hadde vandret gjennem hele øen like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus,

²⁴ Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia, ²⁵ og da de hadde talt ordet i Perge, drog de ned til Attalia,

³⁸ men Paulus syntes ikke at de skulde ta ham med som hadde skilt sig fra dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til deres gjerning.

⁵ og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

¹³ Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.

⁵ og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; de hadde også Johannes med, som skulde gå dem til hånde.

⁴² Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat.

⁴⁴ På den næste sabbat samlet da næsten hele byen sig for å høre Herrens ord.

¹⁹ Men det kom jøder til fra Antiokia og Ikonium og overtalte folket, og de stenet Paulus og slepte ham utenfor byen, da de trodde at han var død;

²¹ Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia, ²² idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler. ²³ Og efterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overgav de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til. ²⁴ Efterat de så hadde draget igjennem Pisidia, kom de til Pamfylia,

¹³ På sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, til en elv hvor de pleide å samles til bønn, og vi satte oss der og talte til de kvinner som var kommet sammen.

² Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene,

²² Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,

¹⁶ Og han kom til Nasaret, hvor han var opfostret, og gikk efter sin sedvane på sabbatsdagen inn i synagogen og stod op for å lese for dem. ¹⁷ Og de gav ham profeten Esaias' bok, og da han slo boken op, fant han det sted hvor det var skrevet: ¹⁸ Herrens Ånd er over mig, fordi han salvet mig til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt mig for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet,

¹⁶ Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes; fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger sig inn i det med makt;

¹⁶ Brødre! Det skriftord måtte opfylles som den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, som blev veiviser for dem som grep Jesus;

²⁹ Brødre! la mig få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og blev begravet, og hans grav er iblandt oss den dag idag;

³⁷ Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostler: Hvad skal vi gjøre, brødre?

² Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan,

²⁷ For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat,

⁷ Da det nu blev et skarpt ordskifte, stod Peter op og sa til dem: Brødre! I vet at allerede for lenge siden gjorde Gud det valg iblandt eder at ved min munn skulde hedningene få høre evangeliets ord og komme til troen.

²¹ For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat opleses i synagogene.

⁸ Men synagoge-forstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, og mange av korintierne som hørte ham, kom til troen og lot sig døpe.

¹⁷ Men da tok de alle fatt på synagoge-forstanderen Sostenes og slo ham midt for domstolen; og Gallio brydde sig ikke noget om alt dette.

² Efterat han nu hadde reist gjennem disse landskaper og hadde formant dem med mange ord, kom han til Grekenland;

¹ Brødre og fedre! Hør på det jeg nu vil si eder til mitt forsvar!

⁸ eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!

³ den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til opbyggelse og formaning og trøst.

²² Jeg ber eder, brødre, ta dette formaningens ord vel op; for jeg har skrevet til eder i korthet.

⁴⁶ sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg idag gjør til et vidne mot eder, og byd eders barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov! ⁴⁷ For dette er ikke noget tomt ord for eder, men det er eders liv, og ved dette ord skal I leve lenge i det land I nu drar til over Jordan og skal ta i eie.

⁴⁰ så de må frykte dig alle de dager de lever i det land du har gitt våre fedre.

¹ Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. ² Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden, ³ både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

⁷ Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss.

¹ En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! ² Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

⁹ Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.

²⁰ Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren!

⁸ Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke til å vidne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd. ⁹ Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent,

¹⁵ Den som har ører, han høre!

⁵⁰ og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

⁴⁰ Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom?

¹⁴ Da stod Peter frem med de elleve, og løftet sin røst og talte til dem: I jødiske menn og alle I som bor i Jerusalem! Dette være eder vitterlig, og lån øre til mine ord!

²² Israelittiske menn! hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblandt eder, således som I selv vet,

¹² Da Peter så dette, svarte han folket: Israelittiske menn! Hvorfor undrer I eder over dette? eller hvorfor stirrer I på oss som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han går omkring?

² han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud.

³⁵ men blandt ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.

¹⁷ Han vinket da til dem med hånden at de skulde tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengslet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! Så gikk han bort og drog til et annet sted.

²⁶ Brødre, sønner av Abrahams ætt og de iblandt eder som frykter Gud! til eder blev ordet om denne frelse utsendt.

⁴² Da de gikk ut, bad folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende sabbat. ⁴³ Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde.

³³ Men nogen av hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham frem; Aleksander slo da til lyd med hånden og vilde holde en forsvarstale til folket.

⁴⁰ Da han gav ham lov til det, stilte Paulus sig på trappen og slo til lyd for folket med hånden; da det nu blev aldeles stille, talte han til dem på det hebraiske mål og sa:

²² Inntil dette ord hørte de på ham; men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!

⁷ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!

¹¹ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!

¹⁷ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn, skrevet på stenen, som ingen kjenner uten den som får det!

²⁹ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene!

¹ Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig! ² Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! ³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

⁷ Og jeg vil oprette en pakt mellem mig og dig og din ætt efter dig, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt efter dig. ⁸ Og jeg vil gi dig og din ætt efter dig det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom; og jeg vil være deres Gud.

⁷ Men Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og blev mange og overmåte tallrike, og landet blev fullt av dem. ⁸ Da kom det en ny konge over Egypten, som ikke visste noget om Josef. ⁹ Og han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og tallrikere enn vi.

¹ Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land. ² Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. ³ Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. ⁴ Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede. ⁵ Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu. ⁶ Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren*, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. / {* se 2MO 6, 3.} ⁷ Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder. ⁸ Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren. ⁹ Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld. ¹⁰ Da talte Herren til Moses og sa: ¹¹ Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land. ¹² Og Moses tok således til orde, der han stod for Herrens åsyn: Du ser Israels barn hører ikke på mig; hvorledes skulde da Farao høre på mig, jeg som enda har uomskårne leber? ¹³ Da talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til Farao, kongen i Egypten, med pålegg om at Israels barn skulde føres ut av Egyptens land. ¹⁴ Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi; dette er Rubens ætter.

¹⁴ Og når din sønn siden spør dig og sier: Hvad betyr dette? da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten, av trælehuset.

¹⁶ Og det skal være til et tegn på din hånd og til en minneseddel på din panne; for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten.

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. ² Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham. ³ Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. ⁴ Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. ⁵ Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. ⁶ Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender. ⁷ Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. ⁸ Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte. ⁹ Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. ¹⁰ Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann. ¹¹ Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? ¹² Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem. ¹³ Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. ¹⁴ Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland. ¹⁵ Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst. ¹⁶ Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig. ¹⁷ Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. ¹⁸ Herren skal være konge i all evighet. ¹⁹ For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet. ²⁰ Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans. ²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

¹¹ Nu vet jeg at Herren er større enn alle guder; for således viste han sig ved det* hvormed egypterne viste sitt overmot mot dette folk. / {* d.e. ved vannet.}

²⁰ Men eder har Herren tatt og ført ut av jernovnen, av Egypten, forat I skal være hans eiendomsfolk, således som det kan sees på denne dag.

³⁴ eller om Gud har prøvd på å komme og ta sig et folk midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utrakt arm og store, forferdelige gjerninger, således som du med egne øine har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten.

³⁷ Og fordi han elsket dine fedre og utvalgte deres efterkommere, så førte han dig selv med sin store kraft ut av Egypten

⁶ For et hellig folk er du for Herren din Gud; dig har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. ⁷ Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant Herren behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blandt alle folk; ⁸ men fordi Herren elsket eder, og fordi han vilde holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte Herren eder ut med sterk hånd og fridde dig ut av trælehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.

¹⁹ de store plager som du så for dine øine, og de tegn og under og den sterke hånd og den utrakte arm hvormed Herren din Gud førte dig ut; det samme skal Herren din Gud gjøre med alle de folk du reddes for.

⁵ Ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt opriktige hjertes skyld kommer du inn i deres land og tar det i eie; men det er for deres ugudelighets skyld Herren din Gud driver disse hedninger ut for dig, og for å holde det ord Herren har svoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob.

²² Sytti i tallet drog dine fedre ned til Egypten; men nu har Herren din Gud gjort dig tallrik som himmelens stjerner.

² for et hellig folk er du for Herren din Gud, og dig har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være ham et eiendomsfolk.

⁸ Ve oss! Hvem skal fri oss av disse veldige guders hånd? Dette er de guder som slo Egypten med alle slags plager i ørkenen.

⁷ Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og gav ham navnet Abraham. ⁸ Og du fant hans hjerte trofast mot dig, og du gjorde den pakt med ham at du vilde gi hans ætt kana'anittenes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land; og du holdt ditt ord, for du er rettferdig. ⁹ Du så våre fedres nød i Egypten, og du hørte deres rop ved det Røde Hav, ¹⁰ og du gjorde tegn og undergjerninger med Farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land; for du visste at de hadde faret overmodig frem mot dem, og du vant dig et stort navn, som det kan sees på denne dag. ¹¹ Du kløvde havet for dem, og de gikk midt igjennem havet på det tørre; du kastet deres forfølgere i dypet, så de sank som sten i de veldige vann. ¹² Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å Iyse for dem på den vei de skulde gå.

¹³ Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. ¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? ¹⁵ Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. ¹⁶ Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. ¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. ¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. ¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. ²⁰ Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

¹² For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.} ¹³ Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

⁴² De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, ⁴³ han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. ⁴⁴ Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. ⁴⁵ Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. ⁴⁶ Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.} ⁴⁷ Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. ⁴⁸ Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. ⁴⁹ Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. ⁵⁰ Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. ⁵¹ Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. ⁵² Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. ⁵³ Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

⁶ I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte! ⁷ Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden. ⁸ Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter, ⁹ den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; ¹⁰ og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, ¹¹ idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd. ¹² Da de var en liten flokk, få og fremmede der,

²³ Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land. ²⁴ Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.}

²⁶ Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt. ²⁷ De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land. ²⁸ Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord. ²⁹ Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker. ³⁰ Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler. ³¹ Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke. ³² Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land, ³³ og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke. ³⁴ Han talte, og det kom gresshopper og gnagere* uten tall, / {* d.e. gresshopper.} ³⁵ og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark. ³⁶ Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft. ³⁷ Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet. ³⁸ Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem. ³⁹ Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.

⁴² For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener, ⁴³ og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,

⁷ Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav. ⁸ Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde, ⁹ og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken, ¹⁰ og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd, ¹¹ og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

¹ Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, ² da blev Juda hans* helligdom, Israel hans rike. / {* Herrens.} ³ Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake. ⁴ Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. ⁵ Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, ⁶ I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? ⁷ For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn, ⁸ han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde!

⁴ For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom.

⁸ han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe. ⁹ som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere, ¹⁰ han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger,

¹⁰ ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹¹ og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹² med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; ¹³ ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁴ og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁵ Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;

⁸ Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! ⁹ Du som jeg tok ved hånden og hentet fra jordens ender og kalte fra dens ytterste kanter, og til hvem jeg sa: Du er min tjener, jeg har utvalgt dig og ikke forkastet dig!

¹ Men hør nu, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt!

⁹ I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem; i sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem op og bar dem alle den gamle tids dager. ¹⁰ Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg; da skiftet han hu og blev deres fiende, han selv stred imot dem. ¹¹ Da tenkte hans folk på de gamle dager, på Moses: Hvor er han som førte dem op av havet med sin hjords hyrde? Hvor er han som gav sin Hellige Ånd midt iblandt dem, ¹² han som lot sin herlige arm gå frem ved Moses' høire side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre sig et evig navn, ¹³ han som førte dem gjennem dypene som en hest gjennem ørkenen, så de ikke snublet? ¹⁴ Likesom feet som går ned i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile; således ledet du ditt folk for å gjøre dig et herlig navn.

²⁰ du som gjorde tegn og under i Egyptens land og helt til denne dag, både med Israel og med andre mennesker, og gjorde dig et navn, således som det sees på denne dag, ²¹ og førte ditt folk Israel ut av Egyptens land ved tegn og under og med sterk hånd og utrakt arm og med stor forferdelse

²⁴ Har du ikke gitt akt på hvad dette folk har talt og sagt: De to slekter som Herren hadde utvalgt, dem forkastet han? Og mitt folk forakter de, så det ikke mere er noget folk i deres øine. ²⁵ Så sier Herren: Dersom jeg ikke har oprettet min pakt med dag og natt, ikke gitt lover for himmel og jord, ²⁶ så vil jeg også forkaste Jakobs og min tjener Davids ætt, så jeg ikke av hans ætt tar nogen til å herske over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt; for jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og forbarme mig over dem.

¹⁰ og jeg førte eder op fra Egyptens land, og jeg ledet eder i ørkenen i firti år, forat I skulde få amorittens land til eiendom,

⁴ For jeg førte dig op fra Egyptens land og løste dig ut av trælehuset, og jeg sendte Moses, Aron og Mirjam til førere for dig.

¹⁵ Som i de dager da du drog ut av Egyptens land, vil jeg la dig få se underfulle ting. ¹⁶ Hedningefolk skal se det og skamme sig ved alt sitt velde; de skal legge hånden på sin munn, deres ører skal bli døve.

² Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan, ³ og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det land som jeg vil vise dig! ⁴ Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i; ⁵ men han gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn. ⁶ Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år; ⁷ og det folk som de skal træle under, vil jeg dømme, sa Gud, og derefter skal de dra ut derfra og tjene mig på dette sted. ⁸ Og han gav ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob blev far til de tolv patriarker. ⁹ Og patriarkene bar avind mot Josef og solgte ham til Egypten; og Gud var med ham ¹⁰ og fridde ham ut av alle hans trengsler, og gav ham nåde og visdom for Faraos, egypterkongens øine; og han satte ham til høvding over Egypten og hele sitt hus. ¹¹ Så kom det hungersnød over hele Egyptens land og Kana'an, og stor trengsel, og våre fedre fant ikke føde. ¹² Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypten, sendte han våre fedre dit første gang; ¹³ og annen gang blev Josef gjenkjent av sine brødre, og Josefs byrd kom til Faraos kunnskap. ¹⁴ Da sendte Josef bud og kalte til sig sin far Jakob og hele sin slekt, fem og sytti sjeler. ¹⁵ Så drog Jakob ned til Egypten, og han døde, han og våre fedre, ¹⁶ og de blev ført til Sikem og lagt i den grav som Abraham kjøpte for en kjøpesum i sølv av Hemors barn i Sikem. ¹⁷ Efter som nu tiden nærmet sig da det løfte skulde opfylles som Gud hadde gitt Abraham, tok folket til og blev mannsterkt i Egypten, ¹⁸ inntil det fremstod en annen konge over Egypten, som ikke kjente Josef; ¹⁹ han fór med svik mot vårt folk, og ved mishandling tvang han våre fedre til å sette sine nyfødte barn ut, så de ikke skulde holdes i live. ²⁰ På den tid blev Moses født, og han var fager for Gud; han blev i tre måneder fostret i sin fars hus, ²¹ og da han var blitt utsatt, tok Faraos datter ham op, og fostret ham og tok ham i sønns sted. ²² Og Moses blev oplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. ²³ Men da han var blitt firti år gammel, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn, ²⁴ og da han så en lide urett, kom han ham til hjelp og hevnet den som blev mishandlet, og slo egypteren ihjel. ²⁵ Han tenkte da at hans brødre skulde forstå at Gud gav dem frelse ved hans hånd; men de forstod det ikke. ²⁶ Den næste dag kom han til dem mens de trettet, og han formante dem til å holde fred, han sa: I menn! I er brødre; hvorfor gjør I hverandre urett? ²⁷ Men han som gjorde sin næste urett, støtte ham fra sig og sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer over oss? ²⁸ Vil du kanskje slå mig ihjel, som du igår slo ihjel egypteren? ²⁹ Men Moses flyktet for dette ords skyld, og blev en utlending i Midians land og fikk der to sønner. ³⁰ Og da firti år var til ende, åpenbarte en engel sig for ham i berget Sinais ørken i en brennende tornebusk. ³¹ Da Moses så det, undret han sig over synet; men da han gikk bort for å se på det, kom en røst fra Herren: ³² Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det. ³³ Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter! for det sted du står på, er hellig jord. ³⁴ Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten! ³⁵ Denne Moses som de fornektet, idet de sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer? ham sendte Gud til å være både høvding og redningsmann ved den engels hånd som åpenbarte sig for ham i tornebusken. ³⁶ Han var den som førte dem ut, idet han gjorde undergjerninger og tegn i Egyptens land og i det Røde Hav og i ørkenen i firti år. ³⁷ Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre. ³⁸ Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss dem. ³⁹ Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig, og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron: ⁴⁰ Gjør oss guder som kan dra foran oss! for denne Moses som førte oss ut av Egyptens land vi vet ikke hvad det er blitt av ham. ⁴¹ Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbilledet, og de gledet sig over sine henders verk. ⁴² Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen? ⁴³ Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne, de billeder som I gjorde for å tilbede dem, og jeg vil flytte eder bort hinsides Babylon. ⁴⁴ Våre fedre hadde i ørkenen vidnesbyrdets telt, således som den som talte til Moses, bød ham å gjøre det efter det forbillede han hadde sett; ⁴⁵ dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager. ⁴⁶ Han fant nåde hos Gud, og bad om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. ⁴⁷ Men Salomo bygget ham et hus. ⁴⁸ Men den Høieste bor ikke i hus som er gjort med hender, således som profeten sier: ⁴⁹ Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter; hvad hus vil I bygge mig, sier Herren, eller hvor er det sted jeg skal hvile på? ⁵⁰ Har ikke min hånd gjort alt dette? ⁵¹ I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I. ⁵² Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulde komme, han som I nu har forrådt og myrdet, ⁵³ I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!

⁹ Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys,

² Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.

³⁵ Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kana'ans land.

²² så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst,

³³ Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen. ³⁴ Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder.

³¹ og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted.

⁷ Kom i hu og glem ikke hvorledes du vakte Herrens, din Guds vrede i ørkenen! Like fra den dag du gikk ut av Egyptens land, og til I kom til dette sted, har I vært gjenstridige mot Herren.

²¹ Men eders syndige verk, kalven som I hadde gjort, tok jeg og kastet på ilden og knuste og malte den vel, til den blev til fint støv, og støvet kastet jeg i bekken som flyter ned fra fjellet. ²² Også i Tabera og i Massa og i Kibrot-Hatta'ava vakte I Herrens vrede. ²³ Og da Herren sendte eder fra Kades-Barnea og sa: Dra op og innta landet som jeg har gitt eder, da var I gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord og trodde ikke på ham og hørte ikke på hans røst. ²⁴ Gjenstridige har I vært mot Herren så lenge jeg har kjent eder.

¹⁶ Men de, våre fedre, var overmodige og hårdnakkede og hørte ikke på dine bud. ¹⁷ De vilde ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkede og valgte sig en høvding og vilde i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trældom; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke. ¹⁸ Ja, de støpte sig endog en kalv og sa: Dette er din Gud, som førte dig op fra Egypten. Og de gjorde sig skyldige i store bespottelser. ¹⁹ Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, ei heller vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den vei de skulde gå. ²⁰ Du gav dem din gode Ånd til å lære dem; du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet. ²¹ I firti år forsørget du dem i ørkenen, de manglet intet; deres klær blev ikke utslitt, og deres føtter blev ikke hovne.

¹⁷ Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. ¹⁸ Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. ¹⁹ Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? ²⁰ Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? ²¹ Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, ²² fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. ²³ Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. ²⁴ Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. ²⁵ Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} ²⁶ Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. ²⁷ Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, ²⁸ og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. ²⁹ Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. ³⁰ De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, ³¹ da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. ³² Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. ³³ Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. ³⁴ Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud ³⁵ og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. ³⁶ Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. ³⁷ Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. ³⁸ Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. ³⁹ Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. ⁴⁰ Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! ⁴¹ Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. ⁴² De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

⁸ Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen, ⁹ hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning. ¹⁰ Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier. ¹¹ Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.

¹³ Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd; ¹⁴ men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted. ¹⁵ Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv. ¹⁶ Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige. ¹⁷ Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop, ¹⁸ og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige. ¹⁹ De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede, ²⁰ og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.} ²¹ De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, ²² undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav. ²³ Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. ²⁴ Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, ²⁵ og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst. ²⁶ Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen ²⁷ og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene. ²⁸ Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.} ²⁹ og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

¹⁰ Og jeg førte dem ut av Egyptens land og lot dem dra inn i ørkenen. ¹¹ Og jeg gav dem mine bud og kunngjorde dem mine lover; for det menneske som holder dem, skal leve ved dem. ¹² Også mine sabbater gav jeg dem, så de skulde være til et tegn mellem mig og dem, forat de skulde vite at jeg er Herren, som helliger dem. ¹³ Men Israels hus var gjenstridig mot mig i ørkenen; de fulgte ikke mine bud og forkastet mine lover, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem, og mine sabbater vanhelliget de grovelig. Da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem. ¹⁴ Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld, forat det ikke skulde bli vanhelliget for de folks øine for hvis øine jeg hadde ført dem ut. ¹⁵ Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og svor at jeg ikke vilde la dem komme inn i det land som jeg hadde gitt dem, det land som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land, ¹⁶ fordi de forkastet mine lover og ikke fulgte mine bud og vanhelliget mine sabbater; for deres hjerte fulgte deres motbydelige avguder. ¹⁷ Men jeg viste dem skånsel og ødela dem ikke; jeg gjorde ikke aldeles ende på dem i ørkenen.

²⁵ Bar I frem for mig slaktoffer og matoffer i ørkenen i de firti år, Israels hus? ²⁶ Nei, I bar eders konges* telt og eders billeders fotstykke, eders guds stjerne, som I hadde gjort eder. / {* d.e. Moloks.}

³⁶ Han var den som førte dem ut, idet han gjorde undergjerninger og tegn i Egyptens land og i det Røde Hav og i ørkenen i firti år.

³⁹ Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig, og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron: ⁴⁰ Gjør oss guder som kan dra foran oss! for denne Moses som førte oss ut av Egyptens land vi vet ikke hvad det er blitt av ham. ⁴¹ Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbilledet, og de gledet sig over sine henders verk. ⁴² Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen? ⁴³ Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne, de billeder som I gjorde for å tilbede dem, og jeg vil flytte eder bort hinsides Babylon.

¹ For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennem havet ² og blev alle døpt til Moses i skyen og i havet, ³ og de åt alle den samme åndelige mat ⁴ og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus; ⁵ allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen. ⁶ Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det. ⁷ Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke! ⁸ La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen! ⁹ La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger! ¹⁰ Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!

⁷ Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, ⁸ da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen, ⁹ hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år; ¹⁰ derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

¹⁶ hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses? ¹⁷ Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? ¹⁸ Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro? ¹⁹ Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

⁵ Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.

⁸ Og jeg vil gi dig og din ætt efter dig det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom; og jeg vil være deres Gud.

⁵³ Mellem disse skal landet skiftes ut til arv efter folketallet. ⁵⁴ Den stamme som er stor, skal du gi en stor arv, og den som er liten, skal du gi en liten arv; hver stamme skal få sin arv efter tallet på dem som blev mønstret der. ⁵⁵ Men ved loddkasting skal landet skiftes ut; efter navnene på sine fedrenestammer skal de ta arv. ⁵⁶ Efter som loddet faller, skal hver stamme, stor eller liten, få sin arv.

¹ Når Herren din Gud har ført dig inn i det land du nu drar inn i og skal ta i eie, og han driver ut mange folk for dig, hetittene og girgasittene og amorittene og kana'anittene og ferisittene og hevittene og jebusittene, syv folk, som er større og sterkere enn du,

¹ Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana'ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem

¹⁰ Og Josva kastet lodd for dem i Silo for Herrens åsyn; der skiftet Josva landet mellem Israels barn efter deres ættegrener.

⁵¹ Dette var de arvelodder som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer skiftet ut ved loddkasting i Silo for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Således var de ferdig med å skifte ut landet.

⁴ Nu har jeg ved loddkasting tildelt eder de folk som ennu er tilbake, som arvelodd, efter eders stammer, og likeså alle de folk som jeg har utryddet, fra Jordan til det store hav i vest.

¹¹ Så gikk I over Jordan og kom til Jeriko, og innbyggerne i Jeriko stred mot eder, likeså amorittene og ferisittene og kana'anittene og hetittene og girgasittene, hevittene og jebusittene. Og jeg gav dem i eders hånd.

²⁴ Så kom da deres barn og tok landet i eie, og du ydmyket landets innbyggere, kana'anittene, for dem og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunde gjøre med dem som de vilde.

⁵⁵ Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

¹¹ Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker,

⁴⁵ dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager.

¹⁶ Da opreiste Herren dommere, og de frelste dem av røvernes hånd.

¹⁰ Og Herrens Ånd kom over ham; han blev dommer i Israel og drog ut til strid, og Herren gav Kusan-Risata'im, kongen i Mesopotamia, i hans hånd, så han vant over Kusan-Risata'im.

¹ I de dager da dommerne styrte, blev det engang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner avsted fra Betlehem i Juda for å opholde sig nogen tid i Moabs land.

²⁰ Da skjønte hele Israel fra Dan til Be'erseba at Samuel var betrodd å være profet for Herren.

¹¹ Så sendte Herren Jerubba'al og Bedan* og Jefta og Samuel og reddet eder av eders fienders hånd rundt omkring, så I kunde bo trygt. / {* rimeligvis Barak, DMR 4, 6.}

¹¹ like fra den dag jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har latt dig få ro for alle dine fiender. Og nu forkynner Herren dig at Herren vil bygge dig et hus.

²² For en påske som denne var ikke blitt holdt fra den tid da dommerne dømte Israel, heller ikke i hele den tid det hadde vært konger i Israel og Juda.

⁶ Hvor jeg så vandret om i hele Israel, har jeg vel nogensinne talt således til nogen av Israels dommere, som jeg satte til å vokte mitt folk: Hvorfor har I ikke bygget mig et hus av sedertre?

²⁴ Men også alle profetene fra Samuel av og derefter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

⁵ Og de sa til ham: Nu er du blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier; så sett nu en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har!

¹ Og Samuel tok en oljekrukke og helte den ut over hans hode, og han kysset ham og sa: Nu har Herren salvet dig til fyrste over sin arv.

²¹ Så lot han Benjamins stamme gå frem efter sine ætter, og loddet falt på Matris ætt, og derefter falt loddet på Saul, Kis' sønn. Og de lette efter ham, men kunde ikke finne ham. ²² Da spurte de atter Herren: Er det kommet nogen annen hit? Herren svarte: Han holder sig skjult ved trosset. ²³ Da sprang de avsted og hentet ham derfra, og han gikk frem midt iblandt folket, og han var et hode høiere enn alt folket. ²⁴ Og Samuel sa til alt folket: Her ser I ham som Herren har utvalgt! Det er ingen som han blandt alt folket. Da jublet alt folket og ropte: Kongen leve! ²⁵ Så talte Samuel til folket om kongedømmets rett og skrev det op i en bok; den la han ned for Herrens åsyn. Derefter lot Samuel alt folket fare, hver til sitt hjem. ²⁶ Saul drog og hjem til Gibea, og med ham fulgte den flokk hvis hjerte Gud hadde rørt ved.

¹⁵ Da gikk alt folket til Gilgal, og der i Gilgal gjorde de Saul til konge for Herrens åsyn; og de ofret der takkoffer for Herrens åsyn. Og Saul og alle Israels menn gledet sig der storlig.

¹² Men da I så at Nahas, Ammons barns konge, kom imot eder, sa I til mig: Nei, en konge skal råde over oss - enda Herren eders Gud var eders konge. ¹³ Her er nu kongen som I har valgt - som I har bedt om; Herren har satt en konge over eder. ¹⁴ Dersom I nu frykter Herren og tjener ham og lyder ham og ikke er gjenstridige mot Herrens ord, men følger Herren eders Gud, både I og kongen som råder over eder [så skal Herren være med eder]. ¹⁵ Men dersom I ikke lyder Herren, men er gjenstridige mot Herrens ord, så skal Herrens hånd være mot eder som mot eders fedre. ¹⁶ Kom da nu frem og se den store gjerning som Herren vil gjøre for eders øine! ¹⁷ Er det ikke nu hvetehøstens tid? Jeg vil rope til Herren og han skal sende torden og regn. Kjenn da og se at eders ondskap er stor, den som I har gjort for Herrens øine ved å kreve en konge! ¹⁸ Så ropte Samuel til Herren, og samme dag sendte Herren torden og regn; da blev alt folket grepet av stor frykt for Herren og for Samuel. ¹⁹ Og alt folket sa til Samuel: Bed for dine tjenere til Herren din Gud, så vi ikke skal dø fordi vi til alle våre andre synder har lagt den misgjerning å kreve en konge!

¹ Samuel sa til Saul: Det var mig Herren sendte for å salve dig til konge over hans folk, over Israel; så lyd nu Herrens ord!

²⁵ Men gjør I det som ondt er, da skal både I og eders konge bli bortrykket.

¹³ Da sa Samuel til Saul: Du har båret dig dårlig at, du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav dig; ellers hadde Herren nu stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid. ¹⁴ Men nu skal ditt kongedømme ikke stå ved makt; Herren har søkt sig ut en mann efter sitt hjerte, og ham har Herren utsett til fyrste over sitt folk; for du har ikke holdt hvad Herren bød dig.

¹¹ Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge; for han har vendt sig bort fra mig og ikke holdt sig efter mine ord. Da optendtes Samuels vrede, og han ropte til Herren hele natten.

²³ for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet dig, så du ikke skal være konge.

²⁶ Samuel svarte Saul: Jeg vil ikke vende tilbake med dig; for du har forkastet Herrens ord, og så har Herren forkastet dig, så du ikke skal være konge over Israel.

²⁸ Da sa Samuel til ham: Herren har idag revet kongedømmet over Israel fra dig og gitt det til en annen, som er bedre enn du.

¹ Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll ditt horn med olje og gå avsted! Jeg sender dig til betlehemitten Isai, for blandt hans sønner har jeg utsett mig en til konge.

¹³ Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblandt hans brødre, og Herrens Ånd kom over David fra den dag og fremdeles. Så brøt Samuel op og gikk til Rama.

¹⁶ Da sa Samuel: Hvorfor spør du da mig, når Herren er veket fra dig og er blitt din fiende?

⁶ Således døde Saul og hans tre sønner og hans våbensvenn og alle hans menn på en og samme dag.

⁴ Da kom Judas menn dit og salvet David til konge over Judas hus. Så kom det nogen og fortalte David at det var mennene i Jabes i Gilead som hadde begravet Saul.

³ Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn; og de salvet David til konge over Israel. ⁴ David var tretti år gammel da han blev konge, og han regjerte i firti år. ⁵ I Hebron regjerte han over Juda i syv år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i tre og tretti år over hele Israel og Juda.

⁸ Derfor skal du si således til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok dig fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulde være fyrste over mitt folk Israel.

¹⁵ men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig.

³ Han vandret i alle de synder som hans far hadde gjort før ham, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, som hans far Davids hjerte hadde vært;

⁵ fordi David gjorde hvad rett var i Herrens øine, og i hele sitt liv ikke vek av fra noget av det han hadde befalt ham, undtagen det som hendte med hetitten Uria.

⁴ Herren, Israels Gud, har av hele min fars hus utvalgt mig til å være konge over Israel for all tid; for Juda utvalgte han til å være fyrste, og av Judas hus min fars hus, og blandt min fars sønner hadde han behag i mig, så han gjorde mig til konge over hele Israel. ⁵ Og av alle mine sønner - for Herren har gitt mig mange sønner - utvalgte han min sønn Salomo til å sitte på Herrens kongetrone og råde over Israel.

⁶ Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

⁷⁰ Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; ⁷¹ fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. ⁷² Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

¹⁹ For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge. ²⁰ Dengang* talte du i et syn til dine fromme** og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket. / {* SLM 89, 4. 5.} / {** Guds folk.} ²¹ Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje. ²² Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke. ²³ Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham. ²⁴ Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham. ²⁵ Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies. ²⁶ Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene. ²⁷ Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. ²⁸ Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden. ²⁹ Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. ³⁰ Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. ³¹ Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, ³² dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, ³³ da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og deres misgjerning med plager. ³⁴ Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal ikke svikte; ³⁵ jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hvad som gikk ut fra mine leber. ³⁶ Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: ³⁷ Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn.

²¹ da skal også min pakt med min tjener David bli brutt, så han ikke får nogen sønn som blir konge og sitter på hans trone, og min pakt med mine tjenere de levittiske prester.

²⁶ så vil jeg også forkaste Jakobs og min tjener Davids ætt, så jeg ikke av hans ætt tar nogen til å herske over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt; for jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og forbarme mig over dem.

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.}

²⁴ Og min tjener David* skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle, og mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og gjøre efter dem. / {* ESK 34, 23.} ²⁵ Og de skal bo i det land jeg gav min tjener Jakob, det som eders fedre bodde i; de skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid, og David, min tjener, skal være deres fyrste evindelig.

⁵ Derefter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge, og bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager*. / {* 1MO 49, 1.}

¹⁰ Hvor er da din konge, at han skulde kunne frelse dig i alle dine byer, og dine dommere, om hvem du sa: Gi mig en konge og fyrster? ¹¹ Jeg gir dig en konge i min vrede, og jeg tar ham bort igjen i min harme.

⁴⁶ Han fant nåde hos Gud, og bad om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud.

⁸ Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vidnesbyrd, idet han gav dem likesom oss den Hellige Ånd,

⁴ Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død. ⁵ Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud;

¹² Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

¹¹ Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;

¹³ Da sa han: Hør da, I av Davids hus! Er det eder for lite å trette mennesker siden I også tretter min Gud*? / {* idet I forakter hans ord.}

¹ Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt.

¹⁰ På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.

¹¹ Jeg, jeg er Herren, og foruten mig er det ingen frelser.

²¹ Meld og si fra! Ja, la dem rådslå alle sammen! Hvem har kunngjort dette fra fordums tid, forkynt det for lenge siden? Mon ikke jeg, Herren? Og det er ingen annen Gud foruten mig; en rettferdig og frelsende Gud er det ikke foruten mig.

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. ⁶ I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet*. / {* d.e. den ved hvem Herren skaffer oss rettferdighet. JES 45, 17. 25. SKR 14, 11.}

¹⁵ I de dager og på den tid vil jeg la spire frem for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. ¹⁶ I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn det skal kalles med: Herren, vår rettferdighet. ¹⁷ For så sier Herren: Det skal aldri fattes en mann av Davids ætt som skal sitte på Israels trone,

¹¹ På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager,

⁹ Fryd dig storlig, Sions datter! Rop høit, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til dig, rettferdig er han og full av frelse*, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole. / {* HEB 5, 7. 9.}

¹ Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle:

²¹ og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

⁹ og folket som gikk foran og fulgte efter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høieste!

⁴² Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.

³¹ og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. ³² Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, ³³ og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

⁶⁹ Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

¹⁰ Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! ¹¹ Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.

⁴² og de sa til kvinnen: Nu tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nu at han sannelig er verdens frelser.

⁴² Har ikke Skriften sag at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, den by hvor David var?

³⁰ da han nu var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt vilde han sette en på hans trone,

³² Denne Jesus opreiste Gud, som vi alle er vidner om. ³³ Efterat han nu er ophøiet ved Guds høire hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjød han dette som I både ser og hører. ³⁴ For David fór ikke op til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, ³⁵ til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ³⁶ Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet.

²⁶ I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå forat han skulde velsigne eder, idet enhver av eder vender sig bort fra sin ondskap.

¹² Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.

³⁰ Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ³¹ ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

³² Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus,

³ om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt,

²⁶ og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,

⁴ - til Titus, min ekte sønn i den felles tro; Nåde og fred fra Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelser!

¹⁰ ikke å være utro, men vise all god troskap, forat de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære. ¹¹ For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, ¹² idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, ¹³ mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, ¹⁴ han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

³ For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, træler av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre; ⁴ men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, ⁵ frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, ⁶ som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.

¹ Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel - til dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet:

¹¹ for på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.

²⁰ For om de har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og så atter lar sig fange av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre med dem enn det første.

² til å minnes de ord som forut er talt av de hellige profeter, og Herrens og frelserens bud, som eders apostler har forkynt,

¹⁸ men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham være æren både nu og til evig tid! Amen.

¹⁴ Og vi har sett og vidner at Faderen har sendt sin Sønn til frelse for verden.

²⁵ den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre, ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nu og i all evighet. Amen.

¹⁶ Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.

¹ I de dager stod døperen Johannes frem og forkynte i Judeas ørken ² og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær! ³ For det er ham profeten Esaias taler om når han sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne! ⁴ Men Johannes hadde klædebon av kamelhår og lærbelte om sin lend, og hans mat var gresshopper og vill honning. ⁵ Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet om Jordan ut til ham, ⁶ og de blev døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder. ⁷ Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? ⁸ Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, ⁹ og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. ¹⁰ Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. ¹¹ Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;

² Som skrevet står hos profeten Esaias: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei; ³ det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne! ⁴ - således stod døperen Johannes frem i ørkenen og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, ⁵ og hele Judea og alle de fra Jerusalem gikk ut til ham, og de blev døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder. ⁶ Og Johannes hadde klædning av kamelhår, og lærbelte om sin lend, og hans mat var gresshopper og vill honning. ⁷ Og han forkynte og sa: Efter mig kommer den som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å bukke mig ned og løse. ⁸ Jeg har døpt eder med vann, men han skal døpe eder med den Hellige Ånd.

⁷⁶ Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

² mens Annas og Kaifas var yppersteprester, da kom Guds ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ørkenen; ³ og han kom rundt i hele landet om Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, ⁴ således som det er skrevet i profeten Esaias' talers bok: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne! ⁵ Hver dal skal fylles, og hvert fjell og hver haug skal senkes, og det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes, ⁶ og alt kjød skal se Guds frelse. ⁷ Han sa da til folket som drog ut for å døpes av ham: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? ⁸ Bær derfor frukter som er omvendelsen verdige, og gi eder ikke til å si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. ⁹ Øksen ligger også allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. ¹⁰ Og folket spurte ham: Hvad skal vi da gjøre? ¹¹ Han svarte dem: Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre likeså! ¹² Men også toldere kom for å døpes, og de sa til ham: Mester! hvad skal vi gjøre? ¹³ Han sa til dem: Krev ikke mere enn hvad eder er foreskrevet! ¹⁴ Men også krigsfolk spurte ham og sa: Og vi, hvad skal vi gjøre? Og han sa til dem: Press ikke penger ut av nogen ved vold eller ved svik, og la eder nøie med eders lønn! ¹⁵ Men da folket gikk i forventning, og alle tenkte i sitt hjerte på Johannes, om ikke han var Messias, ¹⁶ da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper eder med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; ¹⁷ han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle hveten i sin lade, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild. ¹⁸ Også mange andre formaninger gav han folket, og forkynte dem evangeliet.

⁶ Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; ⁷ han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. ⁸ Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset.

¹⁵ Johannes vidner om ham og roper: Det var denne om hvem jeg sa: Han som kommer efter mig, er kommet foran mig, fordi han var før mig. ¹⁶ For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde; ¹⁷ for loven blev gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. ¹⁸ Ingen har nogensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.

²⁵ Det blev nu en trette mellem Johannes' disipler og en jøde om renselsen, ²⁶ og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi! han som var hos dig på hin side Jordan, han som du har gitt vidnesbyrd, se, han døper, og alle kommer til ham! ²⁷ Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noget uten at det er gitt ham fra himmelen. ²⁸ I er selv mine vidner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. ²⁹ Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. ³⁰ Han skal vokse, jeg skal avta. ³¹ Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle; ³² det han har sett og hørt, det vidner han, og ingen tar imot hans vidnesbyrd; ³³ den som har tatt imot hans vidnesbyrd, han har stadfestet at Gud er sanndru. ³⁴ For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden efter mål. ³⁵ Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. ³⁶ Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

³³ I har sendt bud til Johannes, og han har vidnet for sannheten; ³⁴ jeg tar ikke imot vidnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette forat I skal bli frelst. ³⁵ Han var det brennende og skinnende lys, men I vilde bare en tid fryde eder i hans lys. ³⁶ Men jeg har det vidnesbyrd som er større enn det Johannes har vidnet; for de gjerninger som Faderen har gitt mig å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vidner om mig at Faderen har utsendt mig.

²² like fra sin dåp ved Johannes inntil den dag da han blev optatt fra oss en av disse bør sammen med oss bli vidne om hans opstandelse.

³⁷ det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte -

³ Han sa da: Hvad dåp blev I da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp. ⁴ Da sa Paulus: Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulde tro på den som kom efter ham, det er på Jesus.

¹¹ Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;

⁷ Og han forkynte og sa: Efter mig kommer den som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å bukke mig ned og løse.

¹⁶ Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde. ¹⁷ For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne. ¹⁸ Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru. ¹⁹ Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det. ²⁰ For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne. ²¹ Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea, ²² og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det! ²³ Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike. ²⁴ Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode. ²⁵ Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat. ²⁶ Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne. ²⁷ Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode. ²⁸ Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

¹⁵ Men da folket gikk i forventning, og alle tenkte i sitt hjerte på Johannes, om ikke han var Messias, ¹⁶ da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper eder med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;

²⁰ Da bekjente han og nektet ikke; han bekjente: Jeg er ikke Messias. ²¹ Og de spurte ham: Hvad da? Er du Elias? Han sa: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. ²² De sa da til ham: Hvem er du? så vi kan gi dem svar som har sendt oss; hvad sier du om dig selv? ²³ Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Esaias har sagt.

²⁶ Johannes svarte dem: Jeg døper med vann; midt iblandt eder står den I ikke kjenner, ²⁷ han som kommer efter mig, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse.

²⁹ Dagen efter ser han Jesus komme til sig og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!

³⁴ og jeg har sett det, og jeg har vidnet at han er Guds Sønn.

³⁶ og han så Jesus som kom gående, og sa: Se der Guds lam!

²⁷ Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noget uten at det er gitt ham fra himmelen. ²⁸ I er selv mine vidner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. ²⁹ Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen.

³⁴ Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt mig, og å fullføre hans gjerning.

¹⁸ Den som taler av sig selv, søker sin egen ære; men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.

²⁸ Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. ²⁹ Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. ³⁰ Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd.

³⁶ For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse;

⁴ Da sa Paulus: Johannes, han døpte med omvendelses dåp, idet han sa til folket at de skulde tro på den som kom efter ham, det er på Jesus.

²⁴ Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

⁵ For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld.

⁷ Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

⁷ Og når de har fullført sitt vidnesbyrd, da skal dyret som stiger op av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.

⁷ Har ikke du, vår Gud, drevet dette lands innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams efterkommere for alle tider?

⁶ I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!

¹⁹ Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; ²⁰ så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover* kjenner de ikke. Halleluja! / {* d.e. Guds lover.}

⁸ Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

¹³ Jeg lar min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte, og min frelse dryger ikke; jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel.

¹ Hør dette, I av Jakobs hus, I som kalles med Israels navn og er runnet av Judas kilde, I som sverger ved Herrens navn og priser Israels Gud, men ikke i sannhet og rettskaffenhet!

¹ Hør på mig, I som jager efter rettferdighet, I som søker Herren! Se på det fjell som I er hugget ut av, og på den brønn som I er gravd ut av! ² Se på Abraham, eders far, og på Sara, som fødte eder! For da han ennu bare var en, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor;

⁹ og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener.

⁶ men gå heller til de fortapte får av Israels hus!

⁷⁷ for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

⁴⁷ og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

²⁰ Gå avsted, og stå frem og tal i templet alle dette livs ord for folket!

¹⁵ Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal! ¹⁶ Da stod Paulus op og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør: ¹⁷ Dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre, og han lot folket vokse sig stort under utlendigheten i Egypten, og med løftet arm førte han dem ut derfra,

⁴³ Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde.

¹⁷ Hun fulgte efter Paulus og oss og ropte: Disse mennesker er den høieste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei.

²⁸ Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre.

¹⁶ For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker;

¹⁹ fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. ²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! ²¹ Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

¹³ i ham har også I, da I hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om eders frelse - i ham har I og, da I var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt,

⁵ for det håps skyld som er gjemt for eder i himlene, som I forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet,

²⁰ I tenkte ondt mot mig; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nu har gjort, og holde meget folk i live.

²⁹ Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.

⁵⁴ Hvorledes skulde da skriftene opfylles, at så må skje? ⁵⁵ I samme stund sa Jesus til hopen: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe mig; daglig satt jeg i templet og lærte, og I grep mig ikke. ⁵⁶ Men alt dette er skjedd forat profetenes skrifter skal opfylles. Da forlot alle disiplene ham og flydde.

³⁴ Da sa han: Jeg sier dig, Peter: Hanen skal ikke gale idag før du tre ganger har nektet at du kjenner mig.

²⁰ og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham.

²⁴ og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke. ²⁵ Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! ²⁶ Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? ²⁷ Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. ⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

²⁸ Jesus sa da: Når I får ophøiet Menneskesønnen, da skal I skjønne at det er mig, og at jeg intet gjør av mig selv, men taler dette således som min Fader har lært mig.

²¹ Men alt dette skal de gjøre mot eder for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt mig.

³ Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke mig.

³⁶ For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. ³⁷ Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget.

¹⁷ Og nu, brødre! jeg vet at I gjorde det i uvitenhet, likesom eders rådsherrer;

¹⁴ Men de drog videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte sig der. ¹⁵ Efter oplesningen av loven og profetene sendte da synagoge-forstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noget formaningsord til folket, så tal!

²² Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vidner både for liten og for stor, idet jeg ikke sier noget annet enn hvad profetene og Moses har sagt skulde skje: ²³ at Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.

²³ Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.

⁸ den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens herre;

¹⁴ Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.

⁴ i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem.

¹³ mig som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro,

¹⁹ Men mens han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noget med denne rettferdige å gjøre! for jeg har lidt meget i drømme idag for hans skyld.

²² Pilatus sier til dem: Hvad skal jeg da gjøre med Jesus, som de kaller Messias? De sier alle: La ham korsfeste! ²³ Han sa da: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: La ham korsfeste! ²⁴ Da Pilatus så at han intet utrettet, men at det bare blev større opstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øine og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil! ²⁵ Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!

¹³ De ropte igjen: Korsfest ham! ¹⁴ Pilatus sa til dem: Hvad ondt har han da gjort? Men de ropte enda sterkere: Korsfest ham! ¹⁵ Da nu Pilatus vilde gjøre folket til lags, gav han dem Barabbas fri og lot Jesus hudstryke og overgav ham til å korsfestes.

⁴ Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. ⁵ Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.

¹⁴ og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for; ¹⁵ Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden. ¹⁶ Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.

²¹ Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham! ²² Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri. ²³ Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd. ²⁴ Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde; ²⁵ og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje.

³⁸ Pilatus sier til ham: Hvad er sannhet? Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham.

⁴ Pilatus gikk da atter ut og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til eder, forat I skal vite at jeg ikke finner nogen skyld hos ham.

¹² På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren. ¹³ Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata. ¹⁴ Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! ¹⁵ De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. ¹⁶ Da overgav han ham til dem til å korsfestes.

¹³ Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulde løslates; ¹⁴ men I fornektet den hellige og rettferdige og bad at en morder måtte gis eder,

⁵⁷ Men da det var blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea ved navn Josef, som også var blitt en Jesu disippel; ⁵⁸ han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme. Da bød Pilatus at det skulde gis ham. ⁵⁹ Og Josef tok legemet og svøpte det i et rent, fint linklæde ⁶⁰ og la det i sin nye grav, som han hadde latt hugge i klippen, og han veltet en stor sten for døren til graven, og gikk bort.

⁴⁵ og han kalte høvedsmannen for sig og spurte ham om det var lenge siden han døde; og da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, gav han liket til Josef. ⁴⁶ Og Josef kjøpte fint linklæde og tok ham ned og svøpte ham i linklædet og la ham i en grav som var uthugget i klippen, og veltet en sten for døren til graven.

³¹ Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. ³² For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, ³³ og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

⁵³ og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i.

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.

²⁸ Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster.

³⁰ Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd.

³⁶ For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. ³⁷ Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget. ³⁸ Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler, dog lønnlig, av frykt for jødene, bad derefter Pilatus at han måtte ta Jesu legeme ned; og Pilatus gav ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. ³⁹ Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til ham om natten, og han hadde med sig en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. ⁴⁰ De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd. ⁴¹ Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri nogen var blitt lagt i; ⁴² der la de da Jesus, fordi det var jødenes beredelses-dag; for graven var nær ved.

²³ han som blev forrådt efter Guds besluttede råd og forutviden, ham slo I ihjel, idet I naglet ham til korset ved urettferdiges hender;

²⁸ for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

³⁰ Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre;

⁴ og at han blev begravet,

⁶ han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå!

¹⁹ Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.

¹⁷ Derfor elsker Faderen mig, fordi jeg setter mitt liv til for å ta det igjen.

²⁴ men Gud opreiste ham, idet han løste dødens veer, eftersom det ikke var mulig at han kunde holdes av den.

³² Denne Jesus opreiste Gud, som vi alle er vidner om.

¹³ Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulde løslates;

¹⁵ men livets høvding drepte I, ham som Gud opvakte fra de døde, som vi er vidner om.

¹⁰ da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine.

⁴⁰ Ham opvakte Gud på den tredje dag, og gav ham å åpenbare sig,

³¹ eftersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, efterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å opreise ham fra de døde.

²⁰ Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, op fra de døde,

¹⁶ Men de elleve disipler drog til Galilea til det fjell hvor Jesus hadde satt dem stevne.

¹² Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet. ¹³ Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de. ¹⁴ Men til sist åpenbarte han sig for de elleve selv, mens de satt til bords, og han refset dem for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham opstanden.

³⁶ Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! ³⁷ Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd. ³⁸ Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte? ³⁹ Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har. ⁴⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. ⁴¹ Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete? ⁴² Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake,

⁴⁸ I er vidner om dette.

²⁷ Men også I skal vidne; for I har vært med mig fra begynnelsen av.

¹⁹ Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! ²⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. ²¹ Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. ²² Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! ²³ Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt. ²⁴ Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem dengang Jesus kom. ²⁵ De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. ²⁶ Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder! ²⁷ Derefter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende! ²⁸ Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! ²⁹ Jesus sier til ham: Fordi du har sett mig, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror.

¹ Siden åpenbarte Jesus sig atter for disiplene ved Tiberias-sjøen; og han åpenbarte sig på denne måte: ² Simon Peter og Tomas, det er tvilling, og Natanael fra Kana i Galilea og Sebedeus' sønner og to andre av hans disipler var sammen. ³ Simon Peter sier til dem: Jeg går avsted for å fiske. De sier til ham: Vi går også med dig. De gikk avsted og steg i båten; men den natt fikk de intet. ⁴ Da det alt led mot morgenen, stod Jesus ved stranden; men disiplene visste ikke at det var Jesus. ⁵ Jesus sier da til dem: Barn! har I fisk? De svarte ham: Nei. ⁶ Men han sa til dem: Kast garnet på den høire side av båten, så skal I få! De kastet det da ut, og nu var de ikke i stand til å dra det op, så meget fisk var der. ⁷ Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da nu Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han sin kjortel om sig - for han var naken - og kastet sig i sjøen; ⁸ men de andre disipler kom med båten - de var ikke lang fra land, bare omkring to hundre alen - og drog garnet med fiskene efter sig. ⁹ Da de var steget i land, så de glødende kull ligge der, og på dem fisk og brød. ¹⁰ Jesus sier til dem: Kom hit med noget av den fisk som I nu fikk! ¹¹ Simon Peter gikk ombord og drog garnet på land, fullt av store fisker, hundre og tre og femti, og enda det var så mange, gikk garnet ikke i sønder. ¹² Jesus sier til dem: Kom hit og hold måltid! Men ingen av disiplene vågde å spørre ham: Hvem er du? for de forstod at det var Herren. ¹³ Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken. ¹⁴ Dette var nu tredje gang Jesus åpenbarte sig for sine disipler efterat han var opstanden fra de døde.

³ dem som han også fremstilte sig for levende med mange beviser efterat han hadde lidt, idet han i firti dager viste sig for dem og talte om det som hører til Guds rike.

⁸ men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

¹¹ og de sa: I galileiske menn! hvorfor står I og ser op mot himmelen? Denne Jesus som er optatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare op til himmelen.

³² Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham.

³⁹ Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre.

⁴¹ ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde.

⁵ og at han opstod på den tredje dag efter skriftene, ⁶ og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv. ⁷ Derefter blev han sett av mere enn fem hundre brødre på én gang - av dem er de fleste ennu i live, men nogen er hensovet.

³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, ⁴ idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.

³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

¹⁸ og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.

⁴ Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes,

¹⁰ Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.

¹⁵ En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre -

¹⁴ Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel*. / {* Gud med oss; JES 8, 8. 10.}

⁶ For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. ⁷ Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.

⁹ Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

²⁷ Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de, og som sender Jerusalem et gledesbud.

⁷ Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!

¹ Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne,

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.} ²⁵ Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet*, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel**. / {* Kristus.} / {** NEH 2, 7-9; 3, 1 fg. 4, 9 fg.} ²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.}

² Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre*, skal vende tilbake sammen med Israels barn. / {* d.e. Judas barn; 2SA 19, 12.}

⁷ Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹² Og si til ham: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire*; han skal spire frem av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel. / {* SKR 3, 8.}

¹ På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.

⁷ Sverd! Våkn op mot min hyrde, mot den mann som er min næste! sier Herren, hærskarenes Gud; slå hyrden, og fårene skal adspredes, og jeg vil igjen ta mig av de små*! / {* MTT 18, 3 fg.}

¹ Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud.

² Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver,

¹⁹ Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;

⁵⁴ Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu ⁵⁵ - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! ⁶⁹ Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, ⁷⁰ således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av, ⁷¹ en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, ⁷² for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, ⁷³ den ed han svor Abraham, vår far,

¹⁰ Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!

¹⁹ Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,

⁴² og de holdt ikke op med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.

³⁸ Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse,

⁶ Og nu står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene,

¹³ For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt det løfte at han skulde være arving til verden, men ved troens rettferdighet.

⁴ de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,

¹⁶ Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt; han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus. ¹⁷ Dette er da min mening: En pakt som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt fire hundre og tretti år efter, ugyldig, så den skulde gjøre løftet til intet. ¹⁸ For får en arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte; men Gud har gitt Abraham den ved løfte.

⁷ Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

⁵ For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn? ⁶ Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

⁵ Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag;

¹⁴ Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; ¹⁵ men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig. ¹⁶ Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.

⁵ For har ikke mitt hus det således med Gud? En evig pakt har han jo gjort med mig, ordnet i alle deler og trygget; all min frelse og alt hvad ham behager - skulde han ikke la det gro frem?

² Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn. ³ For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet. ⁴ [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener:

³ Bøi eders øre hit og kom til mig! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil oprette en evig pakt med eder, gi eder Davids* rike nåde, den visse. / {* d.e. den som blev lovt David; 2SA 7, 12 fg. 1KG 8, 25. SLM 89, 4 fg. 50. APO 2, 30; 13, 34.}

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.} ²⁴ Og jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blandt dem; jeg, Herren, har talt.

⁸ På den dag skal Herren verne Jerusalems innbyggere, og den iblandt dem som snubler, skal på den dag være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem*. / {* 2MO 14, 19.}

³⁷ men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse.

⁹ fordi vi vet at efterat Kristus er opstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere nogen makt over ham;

¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.

⁹ - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

⁴⁸ Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn!

²⁶ og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.

³⁶ Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

⁵¹ Sannelig, sannelig sier jeg eder: Om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.

²⁷ for du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; ²⁸ du kunngjorde mig livets veier, du skal fylle mig med glede for ditt åsyn. ²⁹ Brødre! la mig få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og blev begravet, og hans grav er iblandt oss den dag idag; ³⁰ da han nu var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt vilde han sette en på hans trone, ³¹ så var det om Messias' opstandelse han fremsynt talte det ord at han ikke blev forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.

³⁶ For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; ³⁷ men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse.

⁵ Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud;

¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

¹⁰ Så la David sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i Davids stad.

² Allerede for lenge siden, ennu mens Saul var konge, var det du som førte Israel ut og inn, og Herren din Gud sa til dig: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over mitt folk Israel.

² Og David sa til hele Israels menighet: Dersom det tykkes eder godt, og det kommer fra Herren vår Gud, så la oss sende bud til alle kanter til våre andre brødre i alle Israels land, og dessuten til prestene og levittene i de byer de har med jorder omkring, at de skal samle sig hos oss, ³ og la oss så flytte vår Guds ark hit til oss! For i Sauls dager spurte vi ikke efter den. ⁴ Da sa hele menigheten at så burde gjøres; for hele folket syntes det var rett.

¹² Og han sa til dem: I familiehoder for levittene, hellige eder, både I og eders brødre, og før Herrens, Israels Guds ark op til det sted jeg har gjort i stand for den! ¹³ Det var fordi I ikke var med første gang at Herren vår Gud brøt inn iblandt oss; for vi søkte ham ikke på rette måte. ¹⁴ Da helliget prestene og levittene sig for å føre Herrens. Israels Guds ark op. ¹⁵ Og levittenes barn bar Guds ark på sine skuldrer ved hjelp av bærestengene, således som Moses hadde påbudt efter Herrens ord. ¹⁶ Så bød David de øverste blandt levittene at de skulde stille sine brødre sangerne frem med musikkinstrumenter, harper og citarer og cymbler, som de skulde spille på, idet de lot gledesangen tone.

²⁵ Så gikk David og Israels eldste og høvedsmennene over tusen avsted for å hente Herrens pakts-ark op fra Obed-Edoms hus under jubel. ²⁶ Og da nu Gud hjalp levittene som bar Herrens pakts-ark, ofret de syv okser og syv værer. ²⁷ David var klædd i en kåpe av hvitt bomullstøi, og likeså alle de levitter som bar arken, og sangerne og Kenanja, sangmesteren, som ledet sangen; dessuten hadde David en livkjortel av lerret på. ²⁸ Og hele Israel førte Herrens pakts-ark op med fryderop og med basunklang og med trompeter og cymbler, under harpe- og citarspill. ²⁹ Men da Herrens pakts-ark kom inn i Davids stad, da så Mikal, Sauls datter, ut gjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse, og hun foraktet ham i sitt hjerte.

¹¹ Når dine dagers tall er fullt, og du går til dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din ætt, en av dine sønner, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

¹⁴ Så regjerte nu David over hele Israel, og han gjorde rett og rettferdighet mot hele sitt folk.

¹ Og David sa: Her skal Herren Guds hus stå, og her skal brennofferalteret for Israel være. ² Og David bød at de fremmede som bodde i Israels land, skulde kalles sammen, og han satte stenhuggere til å hugge til stenene som Guds hus skulde bygges av. ³ Og David samlet jern i mengde til nagler i portdørene og til kramper og en slik mengde kobber at det ikke kunde veies, ⁴ og så meget sedertre at det ikke var tall på det; for sidonierne og tyrierne førte sedertre i mengde til David. ⁵ For David tenkte: Min sønn Salomo er ung og vek, og huset som skal bygges for Herren, må gjøres overmåte stort, så det kan være til pris og ære for ham i alle land; jeg vil derfor samle forråd for ham! Så samlet David forråd i mengde, før han døde. ⁶ Og han kalte sin sønn Salomo til sig og bød ham bygge et hus for Herren, Israels Gud. ⁷ Og David sa til sin sønn Salomo: Jeg hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, min Guds navn. ⁸ Men Herrens ord kom til mig, og det lød så: Du har utøst meget blod og ført store kriger; du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du har utøst meget blod på jorden for mitt åsyn. ⁹ Men du skal få en sønn; han skal være en fredens mann, og jeg vil la ham få fred for alle sine fiender rundt omkring; for Salomo* skal være hans navn, og jeg vil la Israel ha fred og ro i hans dager. / {* d.e. fredsommelig.} ¹⁰ Han skal bygge et hus for mitt navn, og han skal være min sønn, og jeg skal være hans far, og jeg skal trygge hans kongetrone over Israel for all tid. ¹¹ Så være nu Herren med dig, min sønn, og vær lykkelig og bygg Herrens, din Guds hus, således som han har lovt om dig! ¹² Bare Herren vil gi dig visdom og forstand og sette dig over Israel, og du må holde Herrens, din Guds lov. ¹³ Da skal du ha lykke med dig, når du akter vel på å gjøre efter de bud og lover som Herren bød Moses å pålegge Israel; vær frimodig og sterk, frykt ikke og reddes ikke! ¹⁴ Her har jeg med megen møie samlet hundre tusen talenter gull og tusen ganger tusen talenter sølv til Herrens hus, dessuten mere kobber og jern enn at det kan veies; så meget er det; tre og sten har jeg og samlet, og mere kan du selv legge til. ¹⁵ Arbeidere har du også i mengde, stenhuggere og murere og tømmermenn og dessuten alle slags folk som er kyndige i alle andre slags arbeid. ¹⁶ Av gull, sølv, kobber og jern er det så meget at det ikke er tall på det. Så ta da fatt på verket, og Herren være med dig! ¹⁷ Og David bød alle Israels høvdinger å hjelpe Salomo, hans sønn, og sa: ¹⁸ Herren eders Gud er jo med eder og har gitt eder ro på alle kanter. For han har gitt landets innbyggere i min hånd, og landet er lagt under Herren og hans folk. ¹⁹ Vend nu eders hjerte og sjel til å søke Herren eders Gud, og gjør eder rede og bygg Gud Herrens helligdom, så I kan føre Herrens pakts-ark og Guds hellige kar inn i det hus som skal bygges for Herrens navn!

³¹ Så la Salomo sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i sin far Davids stad; og hans sønn Rehabeam blev konge i hans sted.

¹⁶ Og Rehabeam la sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i Davids stad, og hans sønn Abia blev konge i hans sted.

¹ Og Josafat la sig til hvile hos sine fedre og blev begravet hos sine fedre i Davids stad; og hans sønn Joram blev konge i hans sted.

²³ Og Ussias la sig til hvile hos sine fedre, og de begravde ham hos hans fedre på den begravelsesplass som tilhørte kongene; for de sa: Han er spedalsk. Og hans sønn Jotam blev konge i hans sted.

¹⁴ roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

²⁶ Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, ²⁷ han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}

²⁶ Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

¹⁴ Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

³⁹ Jesus sier: Ta stenen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager.

⁶⁰ Og han falt på kne og ropte med høi røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og som han hadde sagt dette, sov han inn.

²² og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje.

²⁷ for jeg holdt ikke noget tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.

⁶ og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv.

¹⁸ da er altså også de fortapt som er hensovet i Kristus.

⁴² Så er det og med de dødes opstandelse. Det såes i forgjengelighet; det opstår i uforgjengelighet; ⁴³ det såes i vanære, det opstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det opstår i kraft; ⁴⁴ der såes et naturlig legeme, der opstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme.

⁵³ For dette forgjengelige skal bli iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige bli iklædd udødelighet. ⁵⁴ Og når dette forgjengelige er iklædd uforgjengelighet, og dette dødelige er iklædd udødelighet, da opfylles det ord som er skrevet: Døden er opslukt til seier.

¹³ Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.

³⁰ Men Gud opvakte ham fra de døde,

¹ Av David; en læresalme. Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult.

⁴ For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.

⁷ Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,

³⁴ og de skal ikke mere lære hver sin næste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, både små og store, sier Herren; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.

³² Ikke for eders skyld gjør jeg det, sier Herren, Israels Gud, det skal I vite! Blues og skam eder over eders ferd, Israels hus!

¹⁸ Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbede det gullbillede du har stilt op.

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.}

¹⁸ Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. ¹⁹ Han skal igjen forbarme sig over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. ²⁰ Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, som du har svoret våre fedre fra fordums dager.

³⁸ Peter sa da til dem: Omvend eder, og enhver av eder la sig døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!

³¹ ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

⁴³ Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.

¹⁸ Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,

⁷ i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom,

³² men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt eder i Kristus!

¹⁴ i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.

⁶ Men nu har han fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellemmann for, da den er grunnlagt på bedre løfter.

¹² for jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mere komme deres synder i hu. ¹³ Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.

⁹ for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, ¹⁰ som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. ¹¹ Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, ¹² og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. ¹³ For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, ¹⁴ hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!

²² Og næsten alt blir efter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse.

⁴ for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. ⁵ Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig; ⁶ brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. ⁷ Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om mig - for å gjøre, Gud, din vilje. ⁸ Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer vilde du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog frem efter loven - ⁹ så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, ¹⁰ og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. ¹¹ Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; ¹² men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd, ¹³ og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; ¹⁴ for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. ¹⁵ Men det vidner og den Hellige Ånd for oss; for efterat han har sagt: ¹⁶ Dette er den pakt som jeg vil oprette med dem efter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn, ¹⁷ og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu. ¹⁸ Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd.

¹ Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, ² og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.

¹² Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forlatt for hans navns skyld;

²⁰ Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

⁴ Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?

² og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.

¹¹ Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det* og mettes; derved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. / {* at Herrens vilje har fremgang ved ham. JES 53, 4. 5. RMR 4, 25; 5, 19.}

³² ikke som den pakt jeg oprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med mig som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren;

⁴ Se, opblåst og uærlig er hans sjel i ham*; men den rettferdige skal leve ved sin tro. / {* kaldeeren.}

²⁵ Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv?

²⁸ Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve!

¹⁴ Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

¹⁷ for loven blev gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

²⁴ Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt mig, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

²⁴ og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, ²⁵ som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - ²⁶ for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. ²⁷ Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. ²⁸ For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger. ²⁹ Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, ³⁰ så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.

⁵ den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet. ⁶ Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: ⁷ Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult, ⁸ salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

¹⁵ for loven virker vrede; men hvor det ikke er nogen lov, er det heller ingen overtredelse.

²⁴ men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som opvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,

¹ Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

⁹ Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.

²⁰ Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

⁹ Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen, ¹⁰ jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død; ¹¹ for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det.

¹ Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus;

³ For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet,

³⁰ og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort. ³¹ Hvad skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? ³² Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham? ³³ Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør; ³⁴ hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hvad mere er, som også er opstanden, som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss;

³¹ Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.

⁴ For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.

¹⁰ for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.

¹¹ Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

¹⁶ men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lov-gjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort av tro på Kristus og ikke av lov-gjerninger, eftersom intet kjød blir rettferdiggjort av lov-gjerninger.

¹⁹ For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud;

⁸ Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I dig skal alle folk velsignes.

¹⁰ For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! ¹¹ Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve; ¹² men loven har ikke noget med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved.

²¹ Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! for var det gitt nogen lov som kunde gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven; ²² men Skriften har lagt alt inn under synd, forat det som var lovt, skulde ved tro på Jesus Kristus bli gitt dem som tror. ²³ Men før troen kom, blev vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulde åpenbares. ²⁴ Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulde bli rettferdiggjort av tro; ²⁵ men efterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren;

³ Atter vidner jeg for hvert menneske som lar sig omskjære, at han er skyldig å holde hele loven.

⁶ i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet efter loven ulastelig. ⁷ Men det som var mig en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ⁸ ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus ⁹ og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,

¹⁹ loven førte jo ikke noget frem til fullkommenhet - og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.

⁹ for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, ¹⁰ som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.

⁴ for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.

¹¹ Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder;

¹⁴ se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal skjule sig.

⁵ Se eder omkring blandt folkene, se og bli forferdet, ja forferdet! For en gjerning gjør jeg i eders dager - I skulde ikke tro den når den blev fortalt.

² Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar sig se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut.

¹ For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.

⁹ og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. ¹⁰ Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. ¹¹ Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; ¹² han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham,

¹² Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

²⁵ Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

²⁴ Derfor, som ilden fortærer halm, og høi synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare op som støv; for de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord.

¹⁴ Derfor hør Herrens ord, I spottere, I som hersker over folket her i Jerusalem! ¹⁵ Fordi I sier: Vi har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket; når den susende svepe farer frem, skal den ikke nå oss; for vi har gjort løgn til vår tilflukt og svik til vårt skjul - ¹⁶ derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnsten, en prøvet sten, en kostelig, fast hjørnesten; den som tror, haster ikke*. / {* er fri for angst og forferdelse.} ¹⁷ Og jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd, og hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort. ¹⁸ Og eders pakt med døden skal slettes ut, og eders forbund med dødsriket skal ikke stå fast; når den susende svepe farer frem, da skal I bli trådt ned. ¹⁹ Hver gang den farer frem, skal den rive eder bort; hver morgen skal den fare frem, både dag og natt, og det skal være bare redsel å forstå budskapet; ²⁰ for sengen er for kort til å strekke sig ut i, og teppet for smalt til å svøpe sig i. ²¹ For Herren skal reise sig likesom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han vredes, for å gjøre sin gjerning? en underlig gjerning, og utrette sitt arbeid, et uhørt arbeid. ²² Og nu, spott ikke, forat ikke eders bånd skal bli strammet! For tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom over hele jorden har jeg hørt fra Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

¹⁵ Og I skal efterlate eders navn til en ed* for mine utvalgte, og Herren, Israels Gud, skal drepe dig; men sine tjenere skal han kalle med et annet navn, / {* folk skal si: Gud straffe mig som han straffet dem, dersom jeg o.s.v. SLM 102, 9. JER 29, 22. Es. 62, 2. ÅPE 2, 17.}

²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.} ²⁷ Og én uke skal gjøre pakten* fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer ophøre**, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme***, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges. / {* HEB 7, 22; 8, 6. MTT 26, 28.} / {** HEB 10, 9.} / {*** DNL 8, 13. MTT 24, 15.}

¹⁰ Men da Jesus hørte dette, undret han sig, og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. ¹¹ Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike;

⁴¹ De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid. ⁴² Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine? ⁴³ Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter. ⁴⁴ Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.

⁷ Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. ⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; ⁹ gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! ¹⁰ Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.

³⁴ Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; nogen av dem skal I slå ihjel og korsfeste, og nogen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by, ³⁵ forat det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias', Barakias' sønns blod, han som I slo ihjel mellem templet og alteret; ³⁶ sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. ³⁷ Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene, og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke. ³⁸ Se, eders hus skal lates eder øde.

¹⁴ Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.

⁴² Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine. ⁴³ For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider, ⁴⁴ og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.

²⁰ Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. ²¹ Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; ²² for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt. ²³ Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, ²⁴ og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende. ²⁵ Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, ²⁶ mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes.

³⁵ Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!

²³ og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.

¹⁴ for vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal bryte ned dette sted og forandre de skikker som Moses gav oss.

⁴⁷ For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende.

⁷ Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet, ⁸ som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag. ⁹ Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem! ¹⁰ la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg! ¹¹ Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet; ¹² men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde! ¹³ For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede, ¹⁴ om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.

³ at han ved åpenbaring har kunngjort mig hemmeligheten, således som jeg ovenfor har skrevet med få ord, ⁴ hvorav I, når I leser det, kan kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet, ⁵ som i de forrige tidsaldre ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nu er åpenbaret for hans hellige apostler og profeter i Ånden: ⁶ at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet, ⁷ hvis tjener jeg er blitt efter den Guds nådes gave som er mig gitt ved virksomheten av hans makt. ⁸ Mig, den aller ringeste av alle hellige, blev denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,

²⁶ den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters ophav, men nu er blitt åpenbaret for hans hellige, ²⁷ for hvem Gud vilde kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblandt hedningene, det er Kristus iblandt eder, håpet om herlighet.

¹⁶ idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

²⁸ Har nogen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord; ²⁹ hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd? ³⁰ Vi kjenner jo ham som har sagt: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk.

¹⁷ For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hvad blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium?

⁶ ikke til mange folk med vanskelig sprog og tungt mæle, hvis ord du ikke forstår; sannelig, om jeg sendte dig til dem, skulde de høre på dig.

²¹ Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig i sekk og aske.

³⁰ Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.

³³ Derfor sendte jeg straks bud til dig, og du gjorde vel at du kom. Nu er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er dig pålagt av Herren.

¹⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som farer over hav og land for å vinne en eneste tilhenger, og når han er blitt det, gjør I ham til et helvedes barn, to ganger verre enn I selv er!

³¹ Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, ³² og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.

⁵ Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i mig, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten mig kan I intet gjøre. ⁶ Om nogen ikke blir i mig, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner. ⁷ Dersom I blir i mig, og mine ord blir i eder, da bed om hvad I vil, og I skal få det. ⁸ Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt, og I skal bli mine disipler. ⁹ Likesom Faderen har elsket mig, så har jeg elsket eder; bli i min kjærlighet! ¹⁰ Dersom I holder mine bud, da blir I i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet.

⁵ Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en tilhenger av jødenes tro, fra Antiokia;

²³ da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren;

⁵⁰ Men jødene satte op de fornemme kvinner som var tilhengere av jødenes tro, og de første menn i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine landemerker.

³ De blev nu en lang tid der og talte frimodig i Herren, som gav sitt nådesord vidnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.

²² idet de styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennem mange trengsler.

¹⁴ Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus.

⁴ Og nogen av dem lot sig overbevise og holdt sig til Paulus og Silas, likeså en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinner.

³⁴ Men nogen menn holdt sig til ham og kom til troen, iblandt dem også Dionysius, en av Areopagus-dommerne, og en kvinne ved navn Damaris, og nogen andre med dem.

⁸ Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til. ⁹ Men da nogen forherdet sig og ikke vilde tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole.

²⁴ og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,

² ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet;

²¹ forat likesom synden hersket ved døden, så skulde også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

⁶ men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.

¹¹ Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.

¹ Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde.

¹ Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk!

⁴ I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden.

⁸ For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave,

¹⁶ bare at vi, så langt som vi er kommet, holder frem i samme spor!

¹ Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges efter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!

²³ så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.

²⁸ Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

³ at ikke nogen måtte bli vaklende i disse trengsler. I vet jo selv at vi er satt til det; ⁴ for da vi var hos eder, sa vi eder også forut at vi vilde komme til å lide trengsel, som det også gikk, og som I vet. ⁵ Derfor sendte jeg da også bud, da jeg ikke lenger kunde holde det ut, for å få vite om eders tro, om fristeren skulde ha fristet eder og vårt arbeide skulde bli forgjeves

¹¹ For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker,

¹¹ Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, ¹² forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

¹⁵ Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,

⁹ La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.

¹² Med Silvanus, den trofaste bror - det holder jeg ham for - skriver jeg kortelig til eder for å formane og vidne at dette er Guds sanne nåde som I står i.

¹⁴ Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred,

¹⁷ Så må da I, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; ¹⁸ men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham være æren både nu og til evig tid! Amen.

²⁸ Og nu, mine barn, bli i ham, forat vi, når han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme!

⁹ Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen.

³ Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød.

⁸ Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?

¹¹ Og hans brødre var misunnelige på ham; men hans far gjemte det i sitt minne.

²⁹ Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem!

⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

¹¹ Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.

¹⁸ For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham.

²⁵ Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans; ²⁶ og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var. ²⁷ Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. ²⁸ Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham; ²⁹ men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner; ³⁰ men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

¹⁷ Da stod ypperstepresten op og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de blev fulle av nidkjærhet

⁹ Da stod nogen frem av den synagoge som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de innlot sig i ordskifte med Stefanus, ¹⁰ og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av.

⁵ Men jødene blev nidkjære og tok med sig nogen onde mennesker, nogen dagdrivere, og gjorde et opløp og satte byen i røre, og de trengte frem imot Jasons hus og søkte å få dem ut til folket;

⁶ Men da de stod imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nu av går jeg til hedningene.

⁹ Men da nogen forherdet sig og ikke vilde tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole.

²⁹ fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list;

³ I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?

²¹ misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.

¹⁴ Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! ¹⁵ Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; ¹⁶ for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.

⁵ Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.

⁴ derfor undrer de sig når I ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter eder;

¹⁰ Disse derimot spotter det de ikke kjenner; men det de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de sig.

⁹ Og Herren sa til Moses: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk. ¹⁰ La nu mig få råde, så min vrede kan optendes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre dig til et stort folk.

²¹ De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme.

⁵ Og nu sier Herren, som fra mors liv har dannet mig til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham, og jeg er æret i Herrens øine, og min Gud er blitt min styrke - ⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende. ⁷ Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet av hver sjel, til ham som vekker folks avsky, til ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise sig, fyrster skal se det og kaste sig ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte dig. ⁸ Så sier Herren: På den tid som behager mig, bønnhører jeg dig, og på frelsens dag hjelper jeg dig, og jeg vil bevare dig og gjøre dig til en pakt for folket, forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder

⁵ Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle, og hedningefolk som ikke kjenner dig, skal løpe til dig, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld; for han herliggjør dig.

¹³ og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder! ¹⁴ Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter! ¹⁵ Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.

⁴³ Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.

⁶ og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.

¹⁶ Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; ¹⁷ og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig. ¹⁸ Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ¹⁹ Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ²⁰ Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. ²¹ Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte! ²² Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum. ²³ Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt! ²⁴ For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.

¹¹ Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

²² I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene;

¹³ Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus;

²⁹ Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, ³⁰ idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn. ³¹ Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet.

⁵¹ I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I.

⁵ Da nu Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt optatt av å lære, idet han vidnet for jødene at Jesus er Messias. ⁶ Men da de stod imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nu av går jeg til hedningene.

²⁰ men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

¹⁰ men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

⁴ de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, ⁵ de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

¹⁹ Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme; ²⁰ og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte efter mig; ²¹ men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.

¹¹ Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet; ¹² men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde! ¹³ For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,

¹⁹ og også for mig, at det må gis mig ord når jeg oplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, ²⁰ for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.

¹⁴ og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mere har fått mot til å tale ordet uten frykt.

³⁴ slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike;

²⁷ De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! ²⁸ Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. ²⁹ For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.

² Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela, ³ forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse. ⁴ Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. ⁵ Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela. ⁶ Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. ⁷ Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss.

⁷ I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. ⁸ Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.

¹ Syng for Herren en ny sang, syng for Herren, all jorden! ² Syng for Herren, lov hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse!

² Herren har kunngjort sin frelse, åpenbaret sin rettferdighet for hedningenes øine. ³ Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus; alle jordens ender har sett vår Guds frelse.

¹ Lov Herren, alle hedninger, pris ham, alle folk! ² For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja!

¹ Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem. ² Og det skal skje i de siste dager*, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det. / {* 1MO 49, 1. JER 3, 17. MIK 4, 1 fg. SKR 8, 20 fg.} ³ Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

¹³ For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi. ¹⁴ De*, de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet. / {* de som er blitt igjen.} ¹⁵ Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer*! / {* Vesten.} ¹⁶ Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

¹ Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett* ut til hedningefolkene. / {* d.e. Guds lov; JES 42, 4.}

⁶ Jeg, Herren, har kalt dig i rettferd og tatt dig ved hånden, og jeg vil verne dig og gjøre dig til en pakt for folket, til et lys for hedningene,

⁹ De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet, og nu forkynner jeg nye ting; før de spirer frem, lar jeg eder høre om dem. ¹⁰ Syng Herren en ny sang, hans pris fra jordens ende, I som farer ut på havet, og alt som fyller det, I øer og I som bor der! ¹¹ Ørkenen og dens byer skal opløfte røsten, de teltbyer hvor Kedar* bor; de som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høit. / {* SLM 120, 5. JES 60, 7.} ¹² De skal gi Herren ære og forkynne hans pris på øene.

²² Vend eder til mig og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.

⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende.

¹⁰ Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øine, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.

¹⁹ Og i Vesterland skal de frykte Herrens navn, og i Østerland hans herlighet; for den skal komme lik en voldsom strøm som Herrens vær driver avsted. ²⁰ Og det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender sig fra overtredelse i Jakob, sier Herren.

³ og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått op over dig.

¹⁹ Herre, min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag! Til dig skal hedningefolk komme fra jordens ender og si: Bare løgn fikk våre fedre i arv, falske guder, og det var ingen iblandt dem som kunde hjelpe.

¹⁰ Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar sig måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn!

¹² så at de får ta i eie det som er igjen av Edom, og alle de hedningefolk som kalles med mitt navn, sier Herren, han som gjør dette.

² Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. ³ Og han skal dømme mellem mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mere lære å føre krig,

⁷ Og Jakobs rest skal være blandt hedningefolkene, midt iblandt mange folk, som en løve blandt skogens dyr, som en ungløve blandt fårehjorder, som trår ned og sønderriver hvor den farer frem, og det er ingen som redder.

⁹ For da vil jeg gi folkene nye, rene leber, så de alle påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn. ¹⁰ Fra landet bortenfor Etiopias elver skal de føre mine tilbedere, mitt spredte folk, som offergave til mig.

¹¹ Hør! Sion, berg dig unda, du som bor hos Babels datter!

²⁰ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Ennu en gang skal det skje at hele folkeslag og mange byers innbyggere skal komme hit. ²¹ Og innbyggerne i den ene by skal gå til den andre og si: La oss gå avsted for å bønnfalle Herren og for å søke ham, Herren, hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg og. ²² Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem og for å bønnfalle Herren. ²³ Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.

¹¹ For fra solens opgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blandt hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blandt folkene, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹⁹ gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn,

¹⁵ Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!

³² et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

¹⁴ Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. ¹⁵ Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: ¹⁶ Derefter vil jeg vende tilbake og igjen opbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter opbygge, og jeg vil igjen opreise den,

¹⁷ idet jeg frir dig ut fra folket og hedningene, som jeg sender dig til ¹⁸ for å oplate deres øine, så de kan vende sig fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blandt dem som er helliget ved troen på mig.

²³ at Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.

² Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn.

⁸ For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.

¹⁶ Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.

²⁶ men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. ²⁷ Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,

⁵² og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

⁴¹ De som nu tok imot hans ord, blev døpt, og det blev på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.

⁴⁷ idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten.

⁸ Og det blev stor glede der i byen.

² Da det nu opstod strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og nogen andre av dem skulde dra op til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål frem for dem.

³¹ Da de hadde lest det, blev de glade over trøsten de fikk.

¹³ Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.

¹⁰ Jeg sa da: Hvad skal jeg gjøre, Herre? Og Herren svarte mig: Stå op og gå inn i Damaskus! der skal bli talt til dig om alt det som du er bestemt til å gjøre.

²⁹ For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulde være den førstefødte blandt mange brødre; ³⁰ og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.

⁷ Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,

¹ Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,

⁹ men hedningene skal prise Gud for miskunnhet, som skrevet er: Derfor vil jeg prise dig iblandt hedninger og lovsynge ditt navn. ¹⁰ Og atter sier Skriften: Gled eder, I hedninger, sammen med hans folk! ¹¹ Og atter: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! ¹² Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais rotskudd, han som reiser sig for å herske over hedninger; på ham skal hedningene håpe.

¹⁵ Jeg formaner eder, brødre: I kjenner Stefanas' hus, at det er førstegrøden av Akaia, og at de har stilt sig til tjeneste for de hellige;

⁴ likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt, forat vi skulde være hellige og ulastelige for hans åsyn,

¹⁹ og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, efter virksomheten av hans veldige kraft,

⁵ gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er I frelst - ⁶ og opvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, ⁷ forat han i de kommende tider kunde vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. ⁸ For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, ⁹ ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig. ¹⁰ For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulde vandre i dem.

¹³ Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, ¹⁴ som han kalte eder til ved vårt evangelium forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.

¹ For øvrig, brødre, bed for oss at Herrens ord må ha fremgang og bli forherliget likesom hos eder,

⁴² Dette blev vitterlig over hele Joppe, og mange kom til troen på Herren.

²⁴ Men Guds ord hadde fremgang og utbredte sig.

¹⁰ Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.

²⁶ og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i næsten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene.

¹³ så at det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker, ¹⁴ og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mere har fått mot til å tale ordet uten frykt.

²⁵ Det har aldri vært nogen som Akab, han som solgte sig til å gjøre hvad ondt var i Herrens øine, fordi hans hustru Jesabel egget ham.

⁵ Hør Herrens ord, I som er forferdet over hans ord! Eders brødre som hater eder, som støter eder fra sig for mitt navns skyld, sier: La Herren vise sin herlighet, så vi kan få se eders glede! Men de skal bli til skamme.

¹² Og Amasja sa til Amos: Gå din vei, du seer, fly til Juda land og et ditt brød der; der kan du være profet!

²³ Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer.

¹⁷ Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.

⁵ Nu bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen.

¹² Og de opegget folket og de eldste og de skriftlærde, og de falt over ham og drog ham avsted og førte ham for rådet,

¹ Og Saulus samtykte i mordet på ham. Men på den dag blev det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de blev alle adspredt over Judeas og Samarias land, undtagen apostlene.

⁴⁵ Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet.

² Men de jøder som ikke vilde tro, opegget hedningenes sinn og satte ondt i dem mot brødrene.

³⁷ Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut! ³⁸ Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere, ³⁹ og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen.

¹³ Men da jødene i Tessalonika fikk vite at Guds ord blev forkynt av Paulus også i Berøa, kom de dit og opegget folket der også.

²⁷ Da nu de syv dager led til ende, fikk jødene fra Asia se ham i templet, og de satte op hele hopen og la hånd på ham

² For jeg gir dem det vidnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet;

²⁶ For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; ²⁷ men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, ²⁸ og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, ²⁹ forat intet kjød skal rose sig for Gud.

¹⁵ som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, ¹⁶ idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

¹¹ mine forfølgelser, mine lidelser, sådanne som møtte mig i Antiokia, i Ikonium, i Lystra, sådanne forfølgelser som jeg har utholdt, og Herren har fridd mig ut av dem alle sammen.

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? ⁶ Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?

¹⁴ Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter!

¹¹ Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

⁵ Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem!

²¹ Og efterat de hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia,

² han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium.

¹² Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.

²² Salige er I når menneskene hater eder, og når de ikke vil vite av eder, og spotter eder og kaster eders navn fra sig som noget ondt, for Menneskesønnens skyld. ²³ Gled eder på den dag og spring av fryd! for se, eders lønn er stor i himmelen; for på samme vis gjorde deres fedre med profetene.

²² Således har også I nu sorg; men jeg skal se eder igjen, og eders hjerte skal glede sig, og ingen tar eders glede fra eder. ²³ Og på den dag skal I ikke spørre mig om noget. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Alt det I beder Faderen om, skal han gi eder i mitt navn.

⁴⁶ og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold,

⁴¹ Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

³ ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

¹⁷ Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd;

¹³ Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!

² at enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på opriktig kjærlighet.

²² Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet;

¹⁸ Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden, ¹⁹ så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i eders hjerter, ²⁰ og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn,

⁶ og I blev efterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd,

² Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,

⁶ Derover fryder I eder, om I enn nu - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, ⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse, ⁸ han som I ikke har kjent og dog elsker, han som I nu ikke ser og dog tror på, og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede,

¹³ men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.