Genesis 49:22 Cross References - Norwegian

²² Et ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden; grenene skyter ut over muren.

²² Da kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv. ²³ Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam. ²⁴ Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi mig ennu en sønn! / {* han legger til.}

⁵² Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. / {* dobbelt frukt.}

²⁷ Og Josefs sønner, som han fikk i Egypten, var to; alle av Jakobs hus, som kom til Egypten, var sytti sjeler.

¹ Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'im.

⁵ Og dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til dig her i Egypten, de skal nu være mine; Efra'im og Manasse skal tilhøre mig likesom Ruben og Simeon.

¹⁶ den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.

¹⁹ Men hans far vilde ikke det, og han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal og bli et folk, han skal og bli stor; men enda skal hans yngre bror bli større enn han, og hans ætt skal bli en mengde folkeslag. ²⁰ Så velsignet han dem samme dag og sa: Ved dig skal Israel velsigne og si: Gud gjøre dig som Efra'im og som Manasse! Og han satte Efra'im foran Manasse.

¹ Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl, ² kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger: ³ Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon, ⁴ det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe. ⁵ Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan! ⁶ Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her? ⁷ Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem? ⁸ Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet; ⁹ da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem. ¹⁰ Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa: ¹¹ Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde - ¹² ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren. ¹³ Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine. ¹⁴ Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel; ¹⁵ for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk. ¹⁶ Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn, ¹⁷ men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere. ¹⁸ Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv; ¹⁹ for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan. ²⁰ Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen, ²¹ og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine, ²² og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn. ²³ Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder. ²⁴ Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt! ²⁵ Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt; ²⁶ våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer; ²⁷ men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier. ²⁸ Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer. ²⁹ Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom; ³⁰ men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana'ans land, sammen med eder andre. ³¹ Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre; ³² Vi vil dra væbnet over til Kana'ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan. ³³ Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring. ³⁴ Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer ³⁵ og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha ³⁶ og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet. ³⁷ Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El'ale og Kirjata'im ³⁸ og Nebo og Ba'al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn. ³⁹ Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort. ⁴⁰ Og Moses gav Makir*, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. / {* nemlig hans efterkommere.} ⁴¹ Og Ja'ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres* landsbyer; og han kalte dem Ja'irs byer. / {* amorittenes.} ⁴² Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

¹³ Og om Josef sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra det store dyp der nede, ¹⁴ med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver frem, ¹⁵ med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger, ¹⁶ med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken; det komme over Josefs hode, over hans isse som er fyrste blandt sine brødre! ¹⁷ Herlig er den førstefødte av hans okser*, og hans horn er som villoksens horn; med dem stanger han alle folkene like til jordens ender; det er Efra'ims titusener, det er Manasses tusener. / {* d.e. stammens kraftigste krigere.}

¹ Den lodd som tilfalt Josefs barn, gikk fra Jordan ved Jeriko, østenom vannet ved Jeriko, gjennem ørkenen som stiger fra Jeriko opover fjellene til Betel. ² Fra Betel gikk grensen frem til Luz og videre bort til arkittenes land, til Atarot, ³ tok så vestover ned til jafletittenes land, til Nedre-Bet-Horons landemerke og til Geser og endte ute ved havet. ⁴ Dette var den arv som Josefs barn, Manasse og Efra'im, fikk. ⁵ Efra'ims barns land efter deres ætter lå således til: Mot øst gikk grensen for deres arvelodd over Atrot-Addar frem til Øvre-Bet-Horon ⁶ og endte ute ved havet. Mot nord gikk grensen over Mikmetat og bøide sig mot øst til Ta'anat-Silo og holdt frem østover til Janoah. ⁷ Fra Janoah tok den så ned til Atarot og Na'ara, rørte ved Jeriko og endte ved Jordan. ⁸ Fra Tappuah gikk grensen vestover til Kana-bekken og endte ute ved havet. Dette var den arvelodd som Efra'ims barns stamme fikk efter sine ætter, ⁹ dessuten de byer som blev utskilt for Efra'ims barn inne i Manasses barns arvelodd, både byene og de tilhørende landsbyer. ¹⁰ Men de drev ikke bort de kana'anitter som bodde i Geser; kana'anittene blev boende blandt Efra'ims barn, som de gjør den dag idag, men blev arbeidspliktige træler.

¹⁴ Og Josefs barn talte til Josva og sa: Hvorfor har du gitt mig bare én lodd og én arvedel, enda jeg er et stort folk, fordi Herren hittil har velsignet mig? ¹⁵ Da sa Josva til dem: Er du så stort et folk, så gå op i skogen og rydd dig jord der i ferisittenes og refa'ittenes land, siden Efra'ims fjellbygd er for trang for dig. ¹⁶ Men Josefs barn sa: Fjellbygden strekker ikke til for oss, og kana'anittene som bor i dalbygdene, har alle sammen jernvogner, både de som bor i Bet-Sean med tilhørende småbyer, og de som bor i Jisre'els dal. ¹⁷ Da sa Josva til Josefs hus, til Efra'im og Manasse: Du er et stort folk og har stor styrke; du skal ikke ha bare én lodd,

¹ Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, ² men har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt. ³ Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til.

¹ En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier.

³ Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord.

¹¹ Og det fikk sterke grener, tjenlige til herskerspir, og hevet sig høit op mellem skyene, og det falt i øinene ved sin høide og sine mange ranker.