Job 22 Cross References - Norwegian

¹ Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: ² Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare sig selv gagner den forstandige. ³ Er det til nogen nytte for den Allmektige at du er rettferdig, eller til nogen vinning at du vandrer ulastelig? ⁴ Er det for din gudsfrykts skyld han refser dig eller går i rette med dig? ⁵ Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende? ⁶ Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne. ⁷ Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød. ⁸ Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det. ⁹ Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust. ¹⁰ Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig. ¹¹ Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig? ¹² Er ikke Gud høi som himmelen? Og se de øverste stjerner, hvor høit de står! ¹³ Og du sier: Hvad vet Gud? Kan han vel dømme gjennem mørket? ¹⁴ Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noget, og på himmelens hvelving vandrer han. ¹⁵ Vil du følge den sti som syndens menn vandret på i de gamle dager, ¹⁶ de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm, ¹⁷ de menn som sa til Gud: Vik fra oss, og som spurte hvad den Allmektige vel skulde kunne gjøre for dem, ¹⁸ enda han hadde fylt deres hus med det som var godt? - Men de ugudeliges tanker er lang fra mine tanker. - ¹⁹ De rettferdige så det* og gledet sig, og de uskyldige spottet dem: / {* JBS 22, 16.} ²⁰ Sannelig, våre fiender er tilintetgjort, og ild har fortært deres overflod. ²¹ Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig. ²² Ta imot lærdom av hans munn og legg dig hans ord på hjerte! ²³ Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt. ²⁴ Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir-gull blandt bekkenes stener! ²⁵ Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig, ²⁶ for da skal du glede dig i den Allmektige og løfte ditt åsyn til Gud. ²⁷ Du skal bede til ham, og han skal høre dig, og du skal opfylle dine løfter, ²⁸ og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys; ²⁹ når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned; ³⁰ han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet*. / {* når du beder for ham. 1TI 2, 8. JAK 5 16.}

¹³ så du tar vare på Herrens bud og hans lover, som jeg byder dig idag, forat det kan gå dig vel?

¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

⁶ Om du synder, hvad gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham? ⁷ Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd? ⁸ Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noget å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.

² Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig -

¹¹ Visdom er jevngod med arvegods, ja ennu ypperligere for dem som ser solen; ¹² for å være i visdommens skygge er som å være i skyggen av rikdom, men kunnskapens fortrin er at visdommen holder sin eier i live.

²⁹ Om ditt høire øie frister dig, da riv det ut og kast det fra dig! for det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvede.

¹⁰ Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.

⁷ Far ikke vill! Gud lar sig ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han og høste. ⁸ For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.

¹⁷ Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i opriktighet; av et opriktig hjerte har jeg villig gitt dig alt dette, og med glede har jeg nu sett hvorledes ditt folk som står her, frivillig har gitt dig sine gaver.

¹⁰ For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet. ¹¹ Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av. ¹² Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

¹ Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

³ og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. ⁴ Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie. ⁵ O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter! ⁶ Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.

⁵⁹ Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd.

¹⁰ Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben. ¹¹ Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.

¹⁷ I har trettet Herren med eders ord, og I sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øine, og i sådanne har han velbehag, eller: Hvor er Gud, han som dømmer?

¹⁶ Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.

¹ Eftersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt! / [2KO 7, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 6.]

¹⁸ Men nu har jeg fått alt og har overflod; jeg har fullt op efterat jeg av Epafroditus har mottatt eders gave, en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud.

¹² Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

¹⁹ Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

³² For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³ Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

²¹ at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

²⁹ så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

⁶ Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord? ⁷ Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

²³ Gud har ikke nødig å gi lenge akt på en mann før han må møte for Guds dom.

¹¹ Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

⁶ Mennene med det sterke hjerte er blitt et rov; de sover sin søvn, og ingen av de veldige menn fant sine hender.

¹⁶ og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!

³ Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? ⁴ For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.

² og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.

¹⁴ For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

¹⁴ Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder! ¹⁵ Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

¹⁹ Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend dig!

⁷ Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne? ⁸ Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det. ⁹ De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet. ¹⁰ Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust. ¹¹ Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

⁶ og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

¹⁴ er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

⁵ for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale. ⁶ Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

³¹ Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag. ³² Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke. ³³ Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster; ³⁴ for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

²⁷ Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

³ og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.

¹² Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.

¹² Du, Herre, vil ikke lukke din barmhjertighet for mig; din miskunnhet og din sannhet vil alltid vokte mig.

²⁶ Dersom du tar din næstes kappe i pant, skal du gi ham den igjen før solen går ned;

⁶ Ingen må ta en håndkvern eller en kvernsten i pant; for da tar han livet i pant.

¹⁰ Når du låner din næste noget, skal du ikke gå inn i hans hus for å hente det pant han skal gi. ¹¹ Du skal bli stående utenfor, og den mann du låner til, skal komme ut til dig med pantet. ¹² Og dersom det er en fattig mann, så skal du ikke legge dig til å sove med hans pant; ¹³ du skal gi ham pantet tilbake når solen går ned, forat han kan legge sig i sin kappe og velsigne dig; og det skal tjene dig til rettferdighet for Herrens, din Guds åsyn. ¹⁴ Du skal ikke gjøre urett mot en nødlidende og fattig dagarbeider, enten han er en av dine brødre eller en av de fremmede som bor i ditt land, rundt om i dine byer; ¹⁵ på dagen skal du gi ham hans lønn, og før solen går ned; for han er fattig og stunder efter sin lønn; ellers kunde han rope over dig til Herren, og du få synd på dig. ¹⁶ Foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn ikke lide døden for sine foreldres skyld; enhver skal lide døden for sin egen synd. ¹⁷ Du skal ikke bøie retten for en fremmed eller en farløs, og du skal ikke ta en enkes klær i pant. ¹⁸ Du skal komme i hu at du var træl i Egypten, og at Herren din Gud fridde dig ut derfra; derfor byder jeg dig å gjøre således.

³ Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

⁹ Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant. ¹⁰ Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

¹⁹ Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig? ²⁰ Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

⁷ og ikke undertrykker nogen, men lar skyldneren få sitt pant igjen, ikke raner og røver, men gir den hungrige sitt brød og dekker den nakne med klær,

¹² undertrykker den elendige og fattige, raner og røver, ikke gir pantet tilbake, løfter sine øine til de motbydelige avguder, gjør det som vederstyggelig er,

¹⁶ ikke undertrykker nogen, ikke tar pant, ikke raner og røver, men gir den hungrige sitt brød og dekker den nakne med klær,

⁸ På pantsatte klær strekker de sig ved hvert alter, og vin som de har tatt som bøter, drikker de i sin Guds hus.

⁷ Når det er en fattig hos dig, blandt dine brødre i nogen av byene i det land som Herren din Gud gir dig, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; ⁸ men du skal lukke op din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til. ⁹ Vokt dig at det ikke kommer en ond tanke op i ditt hjerte, så du sier: Nu er det snart det syvende år, eftergivelses-året, og du ser med onde øine på din fattige bror og ikke gir ham noget! For da kommer han til klage over dig til Herren, og du fører synd over dig. ¹⁰ Du skal gjerne gi ham, og det skal ikke gjøre ditt hjerte ondt når du gir ham; for da skal Herren din Gud velsigne dig i alt ditt arbeid og i alt det du tar dig fore. ¹¹ For fattige kommer det alltid til å være i landet; derfor byder jeg dig og sier: Du skal lukke op din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land.

¹⁷ Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

³¹ Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

⁹ Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære.

⁷ Mon ikke dette* at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da klær ham og ikke drar dig bort fra den som er ditt eget kjød? / {* nemlig er den faste jeg finner behag i; JES 58, 6. JBS 31, 19. ESK 18, 7. RMR 12, 13. MTT 25, 35 fg.}

¹⁰ og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys oprinne i mørket, og din natt bli som middagen.

⁴² For jeg var hungrig, og I gav gav mig ikke å ete; jeg var tørst, og I gav mig ikke å drikke;

²⁰ Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode.

¹¹ Og mennene i byen, de eldste og fornemste som bodde i hans by, gjorde som Jesabel hadde sendt dem bud om, således som det var skrevet i det brev hun hadde sendt dem. ¹² De utropte en faste og lot Nabot sitte øverst blandt folket, ¹³ og de to onde menn kom og satte sig midt imot ham; og de onde menn vidnet mot Nabot i folkets påhør og sa: Nabot har bannet Gud og kongen. Og de førte ham utenfor byen og stenet ham ihjel. ¹⁴ Så sendte de bud til Jesabel og lot si: Nabot er blitt stenet og er død. ¹⁵ Med det samme Jesabel hørte at Nabot var blitt stenet og var død, sa hun til Akab: Stå op og ta jisre'elitten Nabots vingård i eie, den som han ikke vilde la dig få for penger! For Nabot lever ikke lenger; han er død.

⁸ Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?

⁷ Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, ⁸ da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; ⁹ høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; ¹⁰ de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. ¹¹ Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. ¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. ¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. ¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. ¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

³⁴ fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

⁸ Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.

³ høvedsmann over femti og hver høit aktet mann, rådsherre og håndverksmester og kyndig åndemaner.

¹⁵ Eldste og aktet mann er hodet, og en profet som lærer løgn, er halen.

³ Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt; fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hvad han ønsker, og således forvender de retten.

²¹ En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land. ²² I skal ikke plage nogen enke eller farløs; ²³ dersom du plager dem, og de roper til mig, skal jeg visselig høre deres rop, ²⁴ og min vrede skal optendes, og jeg skal slå eder ihjel med sverdet, og eders hustruer skal bli enker og eders barn farløse.

¹⁹ Forbannet være den som bøier retten for en fremmed, en farløs og en enke! Og alt folket skal si: Amen.

²¹ Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁶ Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort? ¹⁷ Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det? ¹⁸ Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

²¹ Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

¹⁵ Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

¹⁷ For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige.

⁶ Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.

¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

²³ dine førere er oprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager efter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av.

² for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.

⁷ Far og mor blev ringeaktet hos dig; mot den fremmede blev det brukt vold hos dig; den farløse og enken blev undertrykt hos dig.

²² Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg kommer over Farao, Egyptens konge, og jeg vil sønderbryte hans armer, både den sterke og den sønderbrutte, og jeg vil la sverdet falle av hans hånd.

⁵ Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vidne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøier retten for den fremmede og ikke frykter mig, sier Herren, hærskarenes Gud;

³ Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander! ⁴ Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske, ⁵ vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.

⁴ For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

²¹ Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!

⁸ for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett. ⁹ En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham. ¹⁰ Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

⁶ Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

⁶ Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

³ Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly.

¹⁴ om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.

⁶ Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

¹⁸ Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

⁸ Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

³⁴ Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?

⁷ Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.}

¹ Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} ² Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.

⁴ da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel, ⁵ da var de gått over vår sjel de stolte vann.

²² og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.

² Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

⁵⁴ Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

² en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, utbredt over fjellene som morgenrøde - et stort og sterkt folk, som det ikke har vært make til fra fordums tid og heller ikke siden kommer make til gjennem årene, fra slekt til slekt. ³ Foran det fortærer ild, og efter det brenner lue; som Edens have er landet foran det, og efter det er det en øde ørken, og det er intet som slipper unda det.

³ og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte mig; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst.

¹² men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel.

⁸ Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

³ Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige. ⁴ Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort,

³ Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil.

¹⁶ Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.

² For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale.

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

¹ Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hvad hus kunde I bygge mig, og hvor skulde det finnes et hvilesteed for mig?

¹¹ Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

⁷ De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.

⁵ for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke.

¹¹ Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?

⁷ Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. ⁸ Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? ⁹ Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?

¹⁵ Ve dem som vil skjule i det dype for Herren hvad de har fore, og hvis gjerninger skjer i mørke, og som sier: Hvem ser oss, og hvem kjenner oss?

¹² Og han sa til mig: Har du sett, menneskesønn, hvad de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.

⁹ Og han sa til mig: Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er full av urettferdige dommer; for de sier: Herren har forlatt landet, Herren ser det ikke.

¹² Og på den samme tid vil jeg ransake Jerusalem med lykter, og jeg vil hjemsøke de folk som ligger på sin berme og sier i sitt hjerte: Herren gjør hverken godt eller ondt.

⁹ Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

²² det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt kan skjule sig;

¹⁴ Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden,

² Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig. ² Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

¹¹ Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt - ¹² så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

²⁴ Eller kan nogen skjule sig på lønnlige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Opfyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren.

² Men intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent; ³ derfor skal alt det som I sier i mørket, bli hørt i lyset, og det som I hvisker i øret inne i kammerne, det skal bli forkynt på takene.

⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

¹¹ Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett. ¹² Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. ¹³ Da sa Gud til Noah: Jeg har satt mig fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nu vil jeg ødelegge både dem og jorden.

²⁶ Og likesom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: ²⁷ de åt og drakk, de tok til ekte og blev gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.

¹¹ I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes,

¹⁷ Da kom vannflommen strømmende over jorden i firti dager, og vannet vokste og løftet arken, og den blev hevet over jorden. ¹⁸ Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten. ¹⁹ Og vannet steg høiere og høiere over jorden, så alle de høie fjell under hele himmelen blev skjult. ²⁰ Femten alen høit steg vannet over fjellene, så de skjultes. ²¹ Da omkom alt kjød som rørte sig på jorden, både fuglene og feet og de ville dyr og alt det som yrte og vrimlet på jorden, og alle menneskene. ²² Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde. ²³ Og han* utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de blev utryddet av jorden, og bare Noah blev igjen, og det som var med ham i arken. / {* Gud.} ²⁴ Og vannet holdt sig over jorden i hundre og femti dager.

¹⁹ som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

³² Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

²³ Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

²⁴ Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.

¹⁷ Vær ikke altfor urettferdig*, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden? / {* All synd kan du vel ikke undgå (FRK 7, 20. 1KG 8, 46. JAK 3, 2.), men tro ikke derfor at du kan overgi dig til det onde.}

²⁶ Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør efter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand; ²⁷ og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!

³⁷ Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; ³⁸ for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, ³⁹ og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.

¹⁹ og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, ²⁰ de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken nogen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann,

⁵ og ikke sparte den gamle verden, men opholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige,

¹⁰ Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹⁴ Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. ¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

⁶ Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren!

¹¹ vik av fra veien, bøi av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!

¹⁴ I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hvad vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

²⁹ Og se, de ropte: Hvad har vi med dig å gjøre, du Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?

³⁴ Og se, hele byen kom ut og møtte Jesus, og da de så ham, bad de ham gå bort fra deres landemerker.

²⁸ Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige:

⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier;

⁶ Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

¹⁶ Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

¹ Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,

¹⁴ fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

² Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

¹⁷ enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

¹⁶ Derefter vil jeg vende tilbake og igjen opbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter opbygge, og jeg vil igjen opreise den,

²³ Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

¹¹ Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.

⁶ Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikaktige tunge!

¹⁰ Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort* enten de er friske eller i brand. / {* førenn de ugudeliges onde råd settes i verk, gjør Gud dem til intet.}

⁸ Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre!

⁴² De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

²⁰ Fryd dig over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder!

¹ Derefter hørte jeg likesom en sterk lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! ² for sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. ³ Og de sa annen gang: Halleluja! Og røken av henne stiger op i all evighet.

²⁴ Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.

¹⁶ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og drengene og brente dem op, bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

⁷ Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

³ Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten? ⁴ Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

³⁰ Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

¹⁸ Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det. ¹⁹ For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

²⁶ Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

²⁷ Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig; ²⁸ for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

¹ På samme tid kom nogen og fortalte ham om de galileere hvis blod Pilatus hadde blandet med deres offer. ² Han svarte da og sa til dem: Tenker I at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, fordi de har lidt dette? ³ Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme likedan. ⁴ Eller hine atten som tårnet ved Siloa falt over og slo ihjel, tenker I at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? ⁵ Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme på samme vis.

²⁹ men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen - ³⁰ således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.

⁶ og la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og dermed har satt dem til et forbillede på de ugudelige i fremtiden, ⁷ og fridde ut den rettferdige Lot, som plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd

⁹ Og du, min sønn Salomo, lær din fars Gud å kjenne og tjen ham med udelt hjerte og med villig sjel! For Herren ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd; dersom du søker ham, skal han la sig finne av dig, men dersom du forlater ham, skal han forkaste dig for alltid.

¹⁰ Frykt Herren, I hans hellige! For intet fattes dem som frykter ham.

⁵ dersom de da ikke skulde søke vern hos mig, gjøre fred med mig, ja, gjøre fred med mig.

¹⁹ Herren skaper lebers grøde*; fred, fred for fjern og nær, sier han, og jeg læger ham. / {* lov og pris; HEB 13, 15. JES 52, 7. EFE 2, 17.} ²⁰ Men de ugudelige er som det oprørte hav; det kan ikke være stille, og dets bølger skyller op skarn og dynd. ²¹ Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.

²⁵ Skynd dig å være føielig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel.

³ og dette er det evige liv at de kjenner dig, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

³⁶ Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus han er alles Herre

⁶ For Gud, som bød at lys skulde skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulde stråle frem fra oss.

²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

¹⁴ For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, ¹⁵ idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, ¹⁶ og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. ¹⁷ Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved;

⁷ og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.

¹ Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! ² I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder.

⁶ Og disse ord som jeg byder dig idag, skal du gjemme i ditt hjerte. ⁷ Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op. ⁸ Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. ⁹ Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.

¹² Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

¹¹ I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig.

¹⁶ Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!

³⁵ Et godt menneske bærer frem gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer frem onde ting av sitt onde forråd.

⁵² Da sa han til dem: Derfor er enhver skriftlærd som er oplært for himlenes rike, lik en husbond som bærer frem nytt og gammelt av det han har.

¹⁹ men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

⁵¹ Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. Og hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte.

¹ For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at likesom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mere gjøre fremgang deri. ² I vet jo hvilke bud vi gav eder ved den Herre Jesus.

¹³ Stå op, la folket hellige sig, og si: Hellige eder til imorgen! For så sier Herren, Israels Gud: Der er bannlyst gods hos dig, Israel! Du kan ikke stå dig mot dine fiender før I skiller eder helt av med det bannlyste. ¹⁴ Imorgen tidlig skal I trede frem stamme for stamme, og den stamme som Herren tar ut, skal trede frem ætt for ætt, og den ætt som Herren tar ut, skal trede frem hus for hus, og det hus som Herren tar ut, skal trede frem mann for mann. ¹⁵ Og den som det bannlyste blir funnet hos, han skal opbrennes med ild, både han og alt det hans er, fordi han har brutt Herrens pakt og gjort en skjendig gjerning i Israel. ¹⁶ Morgenen efter stod Josva tidlig op og lot Israel trede frem stamme for stamme, og Juda stamme blev tatt ut.

⁵ Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde, ⁶ hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

¹³ Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham - ¹⁴ er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

¹⁴ Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

¹⁵ Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

²² Herren skal slå Egypten, han skal slå, men også læge, og de skal vende om til Herren, og han skal bønnhøre dem og læge dem.

⁶ Vend om til ham som I er falt fra så dypt, I Israels barn!

¹⁵ Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er,

⁶ Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! ⁷ Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

⁴ Ennu en gang vil jeg bygge dig, og du skal bli bygget, du jomfru, Israel! Ennu en gang skal du pryde dig med dine trommer og gå ut i dansen med de glade.

¹ Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud; for sverdet skal de falle, deres små barn skal knuses, og deres fruktsommelige kvinner opskjæres. ² Vend om, Israel, til Herren din Gud! For du er falt ved din misgjerning.

³ Og du skal si til dem: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Vend om til mig, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til eder, sier Herren, hærskarenes Gud.

³ Da sa han til mig: Dette er den forbannelse som går ut over det hele land; for hver den som stjeler, skal efter det som står på den ene side av den, bli utryddet, og likeså skal hver den som sverger falsk, efter det som står på dens andre side, bli utryddet. ⁴ Jeg har latt den* gå ut, sier Herren, hærskarenes Gud, og den skal gå inn i tyvens hus og i dens hus som sverger falsk ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og stenene. / {* forbannelsen.}

²⁰ men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

⁷ så I er rotfestet og blir opbygget i ham og faste i troen, således som I har lært, rike på den med takksigelse.

¹⁹ Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!

²⁰ Men I, elskede, opbygg eder på eders høihellige tro, bed i den Hellige Ånd,

²⁹ og Ofir og Havila og Jobab; alle disse var Joktans sønner.

²⁸ De kom til Ofir og hentet gull derfra, fire hundre og tyve talenter, og førte det hjem til kong Salomo.

²¹ Alle kong Salomos drikkekar var av gull, og alle karene i Libanon-skoghuset var av fint gull; der var intet av sølv, det blev ikke regnet for noget i Salomos dager.

⁴⁸ Det var dengang ingen konge i Edom; en stattholder regjerte der.

⁵ Og kobberalteret som Besalel, sønn til Uri og sønnesønn til Hur, hadde gjort, stod der foran Herrens tabernakel, og Salomo og de som han hadde kalt sammen, søkte dit.

¹⁰ Men også Hirams folk og Salomos folk som hentet gull fra Ofir, hadde ført sandeltre og dyre stener med derfra.

²⁷ Kongen gjorde sølvet i Jerusalem like så almindelig som sten, og sedertre like så almindelig som morbærtrærne i lavlandet.

²⁵ Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

⁹ Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.

¹² Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir.

¹ Nogen tid derefter kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.

⁵ Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig. ⁶ En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig.

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

¹¹ For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.

⁶ Og det skal komme trygge tider for dig, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap; Herrens frykt skal være dets* skatt. / {* Israels.}

¹⁰ Frykt ikke, for jeg er med dig! Se dig ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker dig og hjelper dig og holder dig oppe med min rettferds høire hånd.

³¹ Hvad skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

¹⁰ som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog eier alt.

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

¹⁵ ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

¹⁰ Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

⁹ For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud.

¹ Av David. Til dig, Herre, løfter jeg min sjel.

⁴ Og gled dig i Herren! Så skal han gi dig hvad ditt hjerte attrår.

⁴ Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel.

⁸ La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel!

¹⁴ da skal du glede dig i Herren, og jeg vil la dig fare frem over landets høider og la dig nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt.

²² for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske,

²⁰ for om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. ²¹ I elskede! dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud,

²⁶ Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

²⁸ forat de skulde la de fattiges skrik komme for ham, forat han skulde høre de undertryktes rop.

¹⁴ Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt, ¹⁵ og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.

¹² Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig?

¹³ Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt, ¹⁴ det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.

¹⁷ Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge. ¹⁸ Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre. ¹⁹ Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop. ²⁰ Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig!

¹⁵ Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.

¹ Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

¹⁴ Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine.

⁴ Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.

⁹ Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer* og tale ondt / {* d.e. å spotte; JES 57, 4.}

⁹ De som holder sig til de tomme avguder, de forlater sin miskunnhet*. / {* sin miskunnelige Gud; SLM 144, 2.}

¹⁴ Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi beder om noget efter hans vilje, da hører han oss; ¹⁵ og dersom vi vet at han hører oss, hvad vi så beder om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om.

³ da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴ Han komme alle dine matoffer i hu og finne ditt brennoffer godt! Sela.

¹⁷ Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!

¹¹ Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet.

⁴ Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.

²¹ og når du viker av til høire eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak dig: Dette er veien, gå på den!

³⁷ Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

² Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver,

²² og alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få.

¹² Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys; den som følger mig, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.

¹⁵ Istedenfor at I skulde si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint.

¹⁹ I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig. ²⁰ I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold. ²¹ For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer. ²² Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte; ²³ for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig. ²⁴ Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne. ²⁵ Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter. ²⁶ Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid. ²⁷ Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!

² Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger. ³ Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste,

¹⁴ For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. ¹⁵ Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. ¹⁶ Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.

⁹ Men du er høi til evig tid, Herre! ¹⁰ For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt. ¹¹ Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje.

⁶ for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra.

² Alt dette har jo min hånd gjort, og således blev alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.

²⁶ Så sier Herren, Israels Gud: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nu er, skal ikke være mere; det lave skal ophøies, og det høie skal fornedres. ²⁷ Jeg vil vende op ned, op ned, op ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører*, og jeg gir ham den. / {* d.e. Messias; 1MO 49, 10.}

¹² Den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

¹¹ for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

⁹ Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: ¹⁰ To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder. ¹¹ Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder. ¹² Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt. ¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig! ¹⁴ Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

⁶ Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

⁵ Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal iklæ eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

²⁶ Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld. ²⁷ Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske; ²⁸ kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der. ²⁹ Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld. ³⁰ Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der. ³¹ Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld. ³² Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

⁷ Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job. ⁸ Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

²⁰ Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

⁴ Den som har uskyldige hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke har svoret falskelig.

¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod.

¹² Og sønner av dig skal bygge op igjen ruinene fra gammel tid; grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise, og de skal kalle dig murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet.

¹ Gå omkring i gatene i Jerusalem og se efter og gi akt, søk på torvene om I finner nogen, om det er nogen som gjør rett, som streber efter redelighet! Så vil jeg tilgi byen.

⁹ Så bønnfall nu Gud at han må bli oss nådig! Med egne hender har I gjort dette - kan han da for eders skyld være nådig? sier Herren, hærskarenes Gud.

¹⁹ Da gikk disiplene til Jesus i enrum og sa: Hvorfor kunde ikke vi drive den ut? ²⁰ Jesus sa til dem: For eders vantros skyld; for sannelig sier jeg eder: Har I tro som et sennepskorn, da kan I si til dette fjell: Flytt dig derfra og dit! og det skal flytte sig, og intet skal være umulig for eder.

¹⁵ Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om; men I, hvem er I? ¹⁶ Og mannen som den onde ånd var i, sprang inn på dem og vant på dem begge to og overmannet dem, så at de måtte fly nakne og sårede ut av huset.

²⁴ Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.

⁸ Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal bede så at de opløfter hellige hender, uten vrede og trette;

¹⁵ og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. ¹⁶ Bekjenn derfor eders synder for hverandre og bed for hverandre, forat I kan bli lægt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.