Proverbs 13 Cross References - Norwegian

²⁵ Når en mann synder mot en annen mann, skal Gud* dømme ham; men når en mann synder mot Herren, hvem skal da bede for ham? Men de hørte ikke på det deres far sa; for det var Herrens vilje å la dem dø. / {* øvrigheten, 2MO 21, 6.}

¹⁴ Derfor hør Herrens ord, I spottere, I som hersker over folket her i Jerusalem! ¹⁵ Fordi I sier: Vi har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket; når den susende svepe farer frem, skal den ikke nå oss; for vi har gjort løgn til vår tilflukt og svik til vårt skjul -

⁸ nei, Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, og den andre ophøier han.

¹¹ Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig.

²⁷ Og du skal si til dem: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Drikk og bli drukne og spy og fall og reis eder ikke mere - for det sverd jeg sender iblandt eder! ²⁸ Men dersom de ikke vil ta begeret av din hånd og drikke, da skal du si til dem: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Drikke skal I. ²⁹ For se, den by som er kalt med mitt navn, lar jeg ulykken ramme først, og så skulde I bli ustraffede? Nei, I skal ikke bli ustraffede; for sverd kaller jeg hit over alle dem som bor på jorden, sier Herren, hærskarenes Gud. ³⁰ Og du skal profetere for dem alt dette og si til dem: Herren skal brøle fra det høie og la sin røst høre fra sin hellige bolig; ja, brøle skal han over sin beitemark, et skrik lik deres som treder vinpersen, skal han opløfte over alle dem som bor på jorden. ³¹ Bulderet når til jordens ende, for Herren har strid med folkene, han går i rette med alt kjød; de ugudelige overgir han til sverdet, sier Herren.

⁸ For du har plyndret mange folkeslag; således skal alle som blir igjen av folkene, plyndre dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den.

¹⁷ For ditt voldsverk mot Libanon og ødeleggelsen av dyrene, som skremte dem, skal komme over dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den.

⁶ for blod av hellige og av profeter har de utøst, og blod gav du dem å drikke; de er det verd.

¹ Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

³⁶ Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; ³⁷ for efter dine ord skal du kjennes rettferdig, og efter dine ord skal du fordømmes.

²⁶ Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme. ³ Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme. ⁴ Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem. ⁵ Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand! ⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede. ⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; ⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. ⁹ Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede. ¹⁰ Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så. ¹¹ Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann? ¹² Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.

¹⁰ Hvem teller Jakobs ætt, tall-løs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel? Min sjel dø de opriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres!

¹⁴ De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.

¹¹ Og Herren skal lede dig all tid og mette dig midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke, og du skal bli som en vannrik have, som et kildevell der vannet aldri slipper op.

²⁷ Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

¹¹ Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,

⁵ så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd, og i dyden skjønnsomhet, ⁶ og i skjønnsomheten avhold, og i avholdet tålmod, og i tålmodet gudsfrykt, ⁷ og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. ⁸ For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus; ⁹ for den som ikke har disse ting, han er blind, nærsynt, idet han har glemt renselsen fra sine fordums synder. ¹⁰ Derfor, brødre, legg enn mere vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast! for når I gjør disse ting, da skal I ingensinne snuble; ¹¹ for på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.

¹⁶³ Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket.

⁹ Og de av eder som slipper unda, skal komme mig i hu blandt folkene, hvor de er i fangenskap, når jeg har knust deres utro hjerter som var veket fra mig, og deres øine som i utroskap fulgte deres motbydelige avguder; og de skal vemmes ved sig selv for de onde gjerningers skyld som de har gjort - for alle sine vederstyggeligheter,

⁴³ Og der skal I komme i hu eders ferd og alle de gjerninger som I har gjort eder urene med, og I skal vemmes ved eder selv for alle de onde gjerninger som I har gjort.

³¹ Da skal I komme i hu eders onde ferd og eders gjerninger, som ikke var gode, og I skal vemmes ved eder selv for eders misgjerninger og eders vederstyggeligheter.

² Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne op, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky.

⁸ og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg blev lei av dem, og de likte heller ikke mig,

²⁵ Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin næste, fordi vi er hverandres lemmer!

⁹ lyv ikke mot hverandre, I som har avklædd eder det gamle menneske med dets gjerninger

⁸ Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.

²³ han ofret til gudene i Damaskus, som hadde slått ham, og sa: Siden syrerkongenes guder har hjulpet dem, så vil jeg ofre til dem, forat de skal hjelpe mig. Men de blev til fall for ham og for hele Israel.

² Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte,

²¹ La uskyld og opriktighet verge mig! for jeg bier på dig.

¹ Av David. Hjelp mig til min rett, Herre! for jeg har vandret i min uskyld, og på Herren stoler jeg uten å vakle.

¹ Send ditt brød bort over vannet; for i tidens løp skal du finne det igjen. ² Del ut til syv, ja til åtte; for du vet ikke hvad ulykke som kan hende på jorden.

²¹ Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud.

³³ Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer!

¹¹ Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder. ¹² Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt. ¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig! ¹⁴ Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

⁸ I er alt blitt mette; I er alt blitt rike; uten oss er I blitt herrer! Ja, gid I var blitt herrer, så vi kunde herske sammen med eder!

¹⁰ Vi er dårer for Kristi skyld, men I er kloke i Kristus; vi er skrøpelige, men I er sterke; I er hedret, men vi er æreløse. ¹¹ Like til denne stund er vi både hungrige og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse og mødige,

⁷ Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss,

¹⁰ som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog eier alt.

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

¹⁹ idet de lover dem frihet, de som selv er vanartens træler; for det som en ligger under for, det er han og blitt træl av.

⁹ Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik - og spotten fra dem som sier de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge.

¹⁷ Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,

³⁰ Men dersom bøter pålegges ham, da skal han gi så meget i løsepenger for sitt liv som det blir ham pålagt.

¹⁴ Han bortførte hele Jerusalem, alle de fornemste og alle rikmenn - ti tusen fanger - og alle tømmermenn og stenhuggere og smeder; det blev ikke nogen tilbake uten de ringeste av landets folk.

¹² Bare nogen av de ringeste i landet lot høvdingen over livvakten bli tilbake som vingårdsmenn og jordbrukere.

⁴ Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.

⁶ Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig, ⁷ de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom? ⁸ En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham ⁹ - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid - ¹⁰ så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

¹⁰ Bare nogen av almuen, som ikke eide noget, lot Nebusaradan, høvdingen over livvakten, bli tilbake i Juda land, og på samme tid gav han dem vingårder og akrer.

⁸ Men blandt dem var det ti menn som sa til Ismael: Drep oss ikke! For vi har skjulte forråd ute på marken, hvete og bygg og olje og honning. Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med deres brødre.

¹² Men jeg vil levne hos dig et bøiet og ringe folk*, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. / {* JES 57, 15.}

²⁶ For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

¹⁸ for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, ¹⁹ men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam,

³⁶ men hans sønn vil jeg gi en stamme, forat min tjener David alltid må ha en lampe brennende* for mitt åsyn i Jerusalem, den stad jeg har utvalgt mig for å la mitt navn bo der. / {* d.e. forat Davids hus ikke skal gå til grunne.}

⁵ Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne. ⁶ Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

¹⁷ Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

³ da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

¹¹ Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet.

⁴ Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.

¹⁰ Hvem blandt eder frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud! ¹¹ Se, alle I som tender ild, som væbner eder med brandpiler, gå selv inn i luen av eders ild og blandt de brandpiler I har tendt! - Fra min hånd skal dette times eder; i pine skal I komme til å ligge.

¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

⁸ Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slukner.

¹ Og Efra'ims menn sa til ham: Hvad har du gjort imot oss! Hvorfor sendte du ikke bud efter oss da du drog i strid mot midianittene? Og de gikk sterkt i rette med ham. ² Men han sa til dem: Hvad har jeg gjort her som kan lignes med det I har gjort? Er ikke Efra'ims efterhøst bedre enn Abiesers vinhøst? ³ I eders hånd gav Gud midianittenes fyrster, Oreb og Se'eb, og hvad har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det I har gjort? Da han talte således, la deres vrede sig, og de lot ham være i fred.

¹ Efra'ims menn blev kalt til våben og drog mot nord; og de sa til Jefta: Hvorfor sendte du ikke bud efter oss da du drog avsted for å stride mot Ammons barn? Nu vil vi sette ild på huset du bor i. ² Da sa Jefta til dem: Jeg og mitt folk lå i en hård strid med Ammons barn; da kalte jeg på eder, men I hjalp mig ikke mot dem; ³ og da jeg så at I ikke vilde hjelpe, satte jeg mitt liv på spill og drog avsted mot Ammons barn, og Herren gav dem i min hånd. Hvorfor kommer I da farende mot mig idag og vil stride mot mig? ⁴ Derefter samlet Jefta alle Gileads menn og stred imot Efra'im, og Gileads menn slo Efra'im; for de* hadde sagt: Rømlinger fra Efra'im er I gileaditter midt i Efra'im og midt i Manasse. / {* efra'imittene.} ⁵ Og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for Efra'im; og hver gang det kom en efra'imitt som hadde flyktet fra slaget og sa: La mig slippe over, da sa Gileads menn til ham: Er du en efra'imitt? Han svarte: Nei. ⁶ Da sa de til ham: Si sjibbolet! Men han sa sibbolet, for han kunde ikke uttale det riktig. Så grep de ham og slo ham ihjel ved Jordans vadesteder; og det falt dengang to og firti tusen av Efra'im.

¹⁰ Og de unge, som var vokset op sammen med ham, svarte ham: Så skal du si til dette folk som sa til dig: Din far gjorde vart åk tungt, men gjør du det lettere for oss - så skal du tale til dem: Min lillefinger er tykkere enn min fars lender; ¹¹ har nu min far lagt et tungt åk på eder, så vil jeg gjøre eders åk ennu tyngre; har min far tuktet eder med sveper, så vil jeg tukte eder med skorpioner.

¹⁶ Da nu hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: Hvad del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nu selv til ditt hus, David! Så drog Israel hjem igjen.

¹⁰ Du har slått Edom, og derfor er du blitt overmodig; la dig nøie med den ære og bli hjemme! Hvorfor vil du kalle ulykken ned over dig, så du går til grunne, både du og Juda med dig?

²⁸ For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter sig ikke først ned og regner efter hvad det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, ²⁹ forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: ³⁰ Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det? ³¹ Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter sig ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen? ³² Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennu er langt borte, og tinger om fred.

²⁴ Det blev også en trette mellem dem om hvem av dem skulde gjelde for å være størst.

¹ I disse dager da disiplenes tall øket, gav de gresktalende jøder sig til å knurre mot hebreerne over at deres enker blev satt til side ved den daglige utdeling. ² Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene; ³ utse derfor iblandt eder, brødre, syv menn som har godt vidnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette hverv; ⁴ vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste. ⁵ Dette ord syntes hele skaren godt om, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en tilhenger av jødenes tro, fra Antiokia;

⁴ han er opblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig, som volder avind, kiv, spottord, ond mistanke,

¹⁴ Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! ¹⁵ Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; ¹⁶ for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.

¹ Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblandt eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?

⁵ Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir. ⁶ Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

⁹ Jeg har skrevet noget til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. ¹⁰ Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.

²⁸ og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger. ²⁹ Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

¹⁵ Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

¹⁹ For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om; ²⁰ han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter. ²¹ Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke. ²² Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

¹⁶ Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere, ¹⁷ så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

² Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.

¹⁴ Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noget som han kunde ta med sig.

¹¹ Lik en rapphøne som samler unger den ikke har utklekket, er den som vinner rikdom, men ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han være en dåre.

⁶ Skal ikke alle disse synge nidviser og spottesanger om ham, lage gåter om ham og si: Ve den som dynger op ting som ikke hører ham til - hvor lenge? - og som lesser på sig pantegods! ⁷ Skal de ikke brått reise sig de som skal pine dig, og våkne op de som skal jage dig op, så du blir et rov for dem?

¹ Og nu, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder! ² Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; ³ eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager! ⁴ Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører. ⁵ I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen!

⁶ Da sa Sara: Gud har gjort det så at jeg må le; alle som hører dette, vil le av mig. ⁷ Og hun sa: Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara gir barn å die? Og nu har jeg født ham en sønn i hans alderdom.

³⁰ Da sa Israel til Josef: Nu vil jeg gjerne dø, efterat jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennu lever.

²⁶ Og hun sa: Hør mig, min herre! Så sant du lever, min herre: Jeg er den kvinne som stod her hos dig og bad til Herren. ²⁷ Denne gutt var det jeg bad om, og Herren har gitt mig det jeg bad ham om. ²⁸ Og nu gir jeg ham tilbake til Herren for all den tid han er til; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.

¹⁵ Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

² Jeg bidde på Herren; da bøide han sig til mig og hørte mitt rop. ³ Og han drog mig op av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trin faste.

¹ Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn. ² Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud! ³ Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

³ Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.

⁸¹ Min sjel vansmekter av lengsel efter din frelse; jeg venter på ditt ord. ⁸² Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig? ⁸³ For jeg er som en skinnsekk i røk*; dine forskrifter glemmer jeg ikke. / {* d.e. jeg tørker bort.}

⁷ Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven!

²⁹ Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord; ³⁰ for mine øine har sett din frelse,

²² Således har også I nu sorg; men jeg skal se eder igjen, og eders hjerte skal glede sig, og ingen tar eders glede fra eder.

² Mellem stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til lægedom for folkene.

³¹ for han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mann skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning.

⁹ Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. ¹⁰ Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv.

¹⁶ Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord og hånte hans profeter, inntil Herrens vrede mot sitt folk blev så sterk at det ikke lenger var nogen lægedom.

³ Så la oss nu gjøre en pakt med vår Gud om å skille oss med alle disse kvinner og deres barn, således som Herren vil det og de menn som har ærefrykt for vår Guds bud, og la oss gå frem efter loven!

¹¹ De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja honning som drypper av kakene.

¹³ han skal velsigne dem som frykter Herren, de små med de store.

¹⁶⁵ Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem.

² Alt dette har jo min hånd gjort, og således blev alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.

² da sa Asarja, Hosajas sønn, og Johanan, Kareahs sønn, og alle de overmodige menn, de sa til Jeremias: Du taler løgn; Herren vår Gud har ikke sendt dig og sagt: I skal ikke dra til Egypten for å bo der.

¹⁶ Vi vil ikke høre på dig i det du har talt til oss i Herrens navn, ¹⁷ men vi vil gjøre alt det som vi har lovt med vår munn; vi vil brenne røkelse for himmelens dronning og utøse drikkoffer for henne, likesom vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger, i Judas byer og på Jerusalems gater. Da blev vi mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss.

¹³ Men Israels hus var gjenstridig mot mig i ørkenen; de fulgte ikke mine bud og forkastet mine lover, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem, og mine sabbater vanhelliget de grovelig. Da sa jeg at jeg vilde utøse min harme over dem i ørkenen og gjøre ende på dem.

¹⁶ fordi de forkastet mine lover og ikke fulgte mine bud og vanhelliget mine sabbater; for deres hjerte fulgte deres motbydelige avguder.

²⁴ fordi de ikke holdt mine lover, men forkastet mine bud og vanhelliget mine sabbater, og deres øine fulgte deres fedres motbydelige avguder.

¹⁶ Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det blev for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn.

¹² Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.

³¹ Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om nogen står op fra de døde.

²⁸ Har nogen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord; ²⁹ hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd?

⁸ Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn!

⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. ⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

⁵ Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

³ Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg.

¹⁴ Og David bar sig klokt at i alt han tok sig fore, og Herren var med ham. ¹⁵ Da nu Saul så at han bar sig meget klokt at, grudde han for ham. ¹⁶ Men hele Israel og Juda hadde David kjær; for det var han som drog ut og drog inn foran dem.

⁹ hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning. ¹⁰ Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier. ¹¹ Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.

¹⁰ Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter. Hans pris varer til evig tid.

¹⁹ Din ondskap tukter dig, og dine frafall straffer dig; kjenn da og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at frykt for mig ikke kommer over dig, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

⁵² Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.

¹⁰ og fridde ham ut av alle hans trengsler, og gav ham nåde og visdom for Faraos, egypterkongens øine; og han satte ham til høvding over Egypten og hele sitt hus.

²¹ Hvad frukt hadde I da dengang? Slikt som I nu skammer eder over; for utgangen på det er døden.

¹⁰ Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nu om dagene er der mange tjenere som løper bort fra sine herrer. ¹¹ Skulde så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for mig, og gi det til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra?

¹⁷ Tenk nu efter, så du vet hvad du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham.

²⁵ Herre, akt ikke på denne onde mann Nabal! For som han heter, så er han; Nabal* heter han, og full av dårskap er han. Men jeg din tjenerinne har ikke sett de menn som du, herre, hadde sendt. / {* dåre.}

⁵ Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen.

³ Og hvor som helst dåren ferdes, fattes det ham forstand, og han lar alle merke at han er en dåre.

¹³ Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi.

¹⁶ Se, jeg sender eder som får midt iblandt ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer!

¹⁹ For ordet om eders lydighet er kommet ut til alle; derfor gleder jeg mig over eder, men jeg ønsker at I skal være vise til det gode og rene for det onde.

²⁰ Brødre! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; i forstand derimot skal I være fullvoksne!

¹⁷ Derfor, vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er!

¹³ Hos Samarias profeter har jeg sett dårskap; de profeterte ved Ba'al og førte mitt folk Israel vill. ¹⁴ Men hos Jerusalems profeter har jeg sett grufulle ting; de driver hor og farer med løgn og styrker de ondes hender, så ingen av dem vender om fra sin ondskap; de er alle sammen blitt for mig som Sodoma, og dets innbyggere som Gomorra. ¹⁵ Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så om profetene: Se, jeg gir dem malurt å ete og beskt vann å drikke; for fra Jerusalems profeter er gudløshet gått ut over hele landet. ¹⁶ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hør ikke på de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbilninger; de bærer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn.

²⁸ Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, og den som har mitt ord, han skal tale mitt ord i sannhet! Hvad har halmen å gjøre med kornet? sier Herren.

¹⁸ Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

⁷ Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt dig for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra mig. ⁸ Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

² For øvrig kreves det av husholdere at de må finnes tro.

¹⁷ For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

¹² Jeg takker ham som gjorde mig sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet mig tro, idet han satte mig til tjenesten,

² og det som du har hørt av mig i mange vidners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er duelige til også å lære andre!

⁵ La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.

³ Herre! Ser ikke dine øine efter redelighet? Du slo dem, men de kjente ingen smerte; du gjorde ende på dem, de vilde ikke ta imot tukt, de gjorde sitt ansikt hårdere enn sten, de vilde ikke vende om. ⁴ Da sa jeg: Det er bare småfolk*; de er uforstandige, for de kjenner ikke Herrens vei, sin Guds rett; / {* som har båret sig således at; JER 5, 3.} ⁵ jeg vil nu gå til storfolk og tale med dem; for de kjenner Herrens vei, sin Guds rett. Men nettop de har alle sammen brutt åket og sprengt båndene. ⁶ Derfor skal løven fra skogen slå dem, ulven fra villmarkene ødelegge dem; leoparden lurer utenfor deres byer, hver den som går ut av dem, skal bli revet i stykker; for mange er deres overtredelser, tallrike deres frafall. ⁷ Hvorfor skulde jeg tilgi dig? Dine barn har forlatt mig og svoret ved guder som ikke er guder; og jeg mettet dem, men de drev hor og flokket sig i skjøgens hus. ⁸ Som velnærte hester er de tidlig på ferde; de vrinsker, hver efter sin næstes hustru. ⁹ Skulde jeg ikke straffe slikt, sier Herren, eller skulde min sjel ikke hevne sig på et folk som dette?

²⁵ Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

⁴⁸ Kongen har også sagt så: Lovet være Herren, Israels Gud, som idag har laget det så at det sitter en på min trone, så jeg har fått se det med egne øine!

²⁸ Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

¹ Til sangmesteren; en salme av David. ² Herre! Kongen gleder sig over din makt, og hvor høit han fryder sig ved din frelse!

¹⁴ Hold din tunge fra ondt og dine leber fra å tale svik!

²⁷ Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende* til evig tid. / {* SLM 37, 3.}

¹⁹ Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!

⁷ Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. ⁸ Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.

¹⁴ Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til mig: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. ¹⁵ Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. ¹⁶ De skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere; solen skal heller ikke falle på dem, eller nogen hete; ¹⁷ for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øine.

¹² Abram blev boende i Kana'ans land, og Lot bodde i byene på sletten og drog med sine telt like bort til Sodoma. ¹³ Men mennene i Sodoma var onde og syndet storlig mot Herren.

¹² De tok også med sig Abrams brorsønn Lot og hans gods og drog bort; for han bodde i Sodoma.

⁸ Men han aktet ikke på det råd som de gamle hadde gitt ham, men rådførte sig med de unge, som var vokset op sammen med ham, og som nu var i hans tjeneste.

¹⁰ Og de unge, som var vokset op sammen med ham, svarte ham: Så skal du si til dette folk som sa til dig: Din far gjorde vart åk tungt, men gjør du det lettere for oss - så skal du tale til dem: Min lillefinger er tykkere enn min fars lender;

⁴ Og han sa til Josafat: Vil du dra med mig i krig til Ramot i Gilead? Josafat svarte Israels konge: Som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester.

³² Da nu vogn-høvedsmennene så Josafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte sig dit for å stride mot ham. Da satte Josafat i et høit rop.

² Da gikk seeren Jehu, Hananis sønn, ut imot ham, og han sa til kong Josafat: Skal en hjelpe den ugudelige, og skal du elske dem som hater Herren? For dette hviler det vrede over dig fra Herren.

⁶³ Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger.

⁴² Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene.

³³ Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. ³⁴ Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det.

¹⁴ Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hvad samlag har rettferd med urett, eller hvad samfund har lys med mørke? ¹⁵ Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro? ¹⁶ Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. ¹⁷ Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, ¹⁸ og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.

²⁴ og la oss gi akt på hverandre, så vi opgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,

⁴ Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!

⁷ Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte op ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til dig, men du skal være herre over den.

²³ Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder.

¹⁰ Den ugudelige har mange piner, men den som setter sin lit til Herren, ham omgir han med miskunnhet.

¹⁰ Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger. ¹¹ Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv.

⁴ Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet.

⁷ dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, ⁸ men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. ⁹ Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker; ¹⁰ men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

⁷ Og jeg vil oprette en pakt mellem mig og dig og din ætt efter dig, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt efter dig. ⁸ Og jeg vil gi dig og din ætt efter dig det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom; og jeg vil være deres Gud.

¹² derfor skal I ikke gi eders døtre til deres sønner eller ta deres døtre til hustruer for eders sønner, og I skal aldri søke deres velferd og lykke, så I kan bli sterke og få ete av landets gode ting og la eders barn få det til eie for all tid.

¹² Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge. ¹³ Hans sjel skal stadig ha det godt, og hans avkom skal arve landet.

²⁵ Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke efter brød.

²⁸ men du er den samme, og dine år får ingen ende.

² Hans avkom skal være mektig på jorden; de opriktiges slekt skal velsignes.

⁶ Og du skal se barn av dine barn. Fred være over Israel!

²⁶ For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.

⁹ Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet.

⁵ Den som holder budet, skal ikke lide noget ondt, og den vises hjerte skal få kjenne tid og dom. ⁶ For hvert foretagende har sin tid og sin dom; for hvert menneskes onde gjerning kommer til å hvile tungt på ham; ⁷ Endog storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme; men mitt folk kjenner ikke Herrens lov. ⁸ Hvorledes kan I si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den. ⁹ De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet; hvor skulde de da ha visdom fra? ¹⁰ Derfor vil jeg gi deres hustruer til andre, deres marker til nye eiermenn; for både små og store søker alle sammen urettferdig vinning, både profeter og prester gjør alle sammen svik,

²⁶ Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

⁶ for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. ⁷ Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? ⁸ Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.

⁴⁸ så skal du tjene dine fiender, som Herren skal sende mot dig, i hunger og tørst og i nakenhet og i mangel på alt; og han skal legge et jernåk på din hals, til han har ødelagt dig.

²⁴ De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott; villdyrs tann vil jeg sende imot dem og edder av ormen som kryper i støvet.

¹⁰ Frykt Herren, I hans hellige! For intet fattes dem som frykter ham.

³ Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!

¹⁶ Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom.

¹⁸ Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid. ¹⁹ De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og i hungerens dager skal de mettes.

¹³ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, mine tjenere skal ete, men I skal hungre; se, mine tjenere skal drikke, men I skal tørste; se, mine tjenere skal glede sig, men I skal skamme eder; ¹⁴ se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men I skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse.

¹⁰ for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.

⁸ For den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nu er, og for det som kommer.

⁵ Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig,