Proverbs 21 Cross References - Norwegian

²² Og de holdt de usyrede brøds høitid i syv dager med glede; for Herren hadde gledet dem og vendt assyrerkongens hjerte til dem, så han støttet dem i arbeidet på Guds hus - Israels Guds hus.

²⁷ Lovet være Herren, våre fedres Gud, som gav kongen slikt i sinne, så Herrens hus i Jerusalem kunde bli prydet, ²⁸ og som lot mig finne nåde hos kongen og hans rådgivere og hos alle kongens mektige høvdinger! Jeg kjente mig sterk, fordi Herren min Gud holdt sin hånd over mig, og jeg fikk samlet nogen av Israels overhoder til å dra op sammen med mig.

¹¹ Akk, Herre! La ditt øre merke på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn, og la det idag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mann! - Jeg var dengang munnskjenk hos kongen.

⁴ Da sa kongen til mig: Hvad er det da du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud,

¹⁵ Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.

⁴ Mere enn røsten av de store, de herlige vann, havets brenninger, er Herren herlig i det høie.

²⁵ Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

⁴⁶ og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

³ Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake.

⁵ Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake,

¹⁹ Se, jeg gjør noget nytt, nu skal det spire frem; skal I ikke opleve det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.

²⁷ som sier til dypet: Bli tørt, dine strømmer vil jeg tørke ut,

³⁵ Alle de som bor på jorden, er som intet å akte, og han gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hvad han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hvad gjør du?

¹⁰ og fridde ham ut av alle hans trengsler, og gav ham nåde og visdom for Faraos, egypterkongens øine; og han satte ham til høvding over Egypten og hele sitt hus.

⁴ Og den tredje engel tømte sin skål ut i elvene og i vannkildene; og det blev til blod.

¹² Og den sjette engel tømte sin skål ut i den store elv Eufrat; og vannet i den tørket bort, forat der skulde ryddes vei for kongene fra Østen.

⁷ Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høie vekst! For jeg har forkastet ham; jeg ser ikke på hvad mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.

² Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste*. Det er ikke gudsfrykt for hans øine. / {* d.e. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje.}

¹⁰ Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver efter hans ferd, efter frukten av hans gjerninger.

¹⁵ Da sa han til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høit i menneskers øine, er en vederstyggelighet for Gud.

¹¹ Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder. ¹² Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.

²⁴ men Jesus selv betrodde sig ikke til dem, fordi han kjente alle, ²⁵ og fordi han ikke trengte til at nogen skulde vidne om et menneske; for han visste selv hvad som bodde i mennesket.

³ For dersom nogen tykkes sig å være noget og er dog intet, da dårer han sig selv.

²² Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.

²³ Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder efter hans gjerninger.

²² Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer;

⁸ Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig.

¹¹ Hvad skal jeg med eders mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst. ¹² Når I kommer for å vise eder for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder? ¹³ Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen. ¹⁴ Eders nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem. ¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod. ¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt! ¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

²¹ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Legg bare eders brennoffere til eders slaktoffere og et kjøtt! ²² For jeg har ikke talt med eders fedre og ikke gitt dem befaling på den dag jeg førte dem ut av Egyptens land, om brennoffer og slaktoffer; ²³ men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel.

⁶ For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer.

⁶ Hvormed skal jeg komme frem for Herren, bøie mig ned for Gud i det høie? Skal jeg komme frem for ham med brennoffer, med årsgamle kalver? ⁷ Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som syndoffer for min sjel? ⁸ Han har åpenbaret dig, menneske, hvad godt er; og hvad krever Herren av dig uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?

³³ Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer.

⁴ Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

¹¹ Menneskets stolte øine blir ydmyket, og mennenes stolthet blir bøiet, og Herren alene er høi på den dag.

¹⁷ Og menneskets overmot blir bøiet, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høi på den dag.

¹⁶ Og Herren sa: Fordi Sions døtre er overmodige og går med kneisende nakke og lar øinene løpe om, går og tripper og klirrer med sine fotringer,

¹⁴ Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

²³ men den som tviler - dersom han eter, så er han dømt, fordi det ikke er gjort av tro; alt som ikke er av tro, er synd.

⁵ Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal iklæ eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

²⁸ Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noget godt med sine hender, forat han kan ha noget å gi til den som trenger.

¹¹ og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder, ¹² forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til nogen.

¹¹ Lik en rapphøne som samler unger den ikke har utklekket, er den som vinner rikdom, men ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han være en dåre.

³¹ Kast fra eder alle eders overtredelser, som I har forsyndet eder med, og få eder et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil I dø, Israels hus?

⁹ men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. ¹⁰ For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennemstunget sig selv med mange piner.

¹¹ Disse skal en målbinde; for de nedriver hele hus ved å føre utilbørlig lære for ussel vinnings skyld.

³ og av havesyke skal de med opdiktede ord utnytte eder til sin vinning. Men dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse sover ikke.

¹⁶ En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på.

¹⁶ Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte.

²³ dine førere er oprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager efter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av. ²⁴ Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, Israels Veldige: Ve! Jeg vil kjøle min harme på mine motstandere og ta hevn over mine fiender.

⁹ Hvorledes? I stjeler, slår ihjel, driver hor, sverger falsk og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som I ikke kjenner, ¹⁰ og så kommer I og står frem for mitt åsyn i dette hus som er kalt med mitt navn, og sier: Vi er frelst - og så tenker I at I fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting? ¹¹ Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øine? Se, også jeg har sett det, sier Herren.

¹⁵ og jeg vil kaste eder bort fra mitt åsyn, likesom jeg har bortkastet alle eders brødre, all Efra'ims ætt.

¹⁸ Men hans far, som har gjort voldsgjerninger, ranet og røvet fra sin bror og gjort det som ikke er godt, iblandt sitt folk, se, han skal dø for sin misgjernings skyld.

¹³ Men se, jeg har slått mine hender sammen over den urettferdige vinning du har samlet dig, og over det blod du har utøst i din midte. ¹⁴ Skal ditt hjerte holde stand eller dine hender ha sin styrke i de dager da jeg vil ha med dig å gjøre? Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.

⁹ Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent, ¹⁰ I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett! ¹¹ Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Det kommer ingen ulykke over oss. ¹² Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

³ Da sa han til mig: Dette er den forbannelse som går ut over det hele land; for hver den som stjeler, skal efter det som står på den ene side av den, bli utryddet, og likeså skal hver den som sverger falsk, efter det som står på dens andre side, bli utryddet. ⁴ Jeg har latt den* gå ut, sier Herren, hærskarenes Gud, og den skal gå inn i tyvens hus og i dens hus som sverger falsk ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og stenene. / {* forbannelsen.}

⁶ La ingen dåre eder med tomme ord! for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;

⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag. ⁶ Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.

¹² Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.

¹⁴ Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig? ¹⁵ Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine, ¹⁶ langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

² Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud. ³ De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.

²⁹ Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulde være, men de søker mange kunster.

³ Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er, og det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det avsted til de døde;

¹⁰ Mange skal bli renset og tvettet og prøvd; men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige, og ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det.

⁸ Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.

³³ La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig; for på frukten skal treet kjennes.

⁹ og han gjorde ingen forskjell mellem oss og dem, idet han ved troen renset deres hjerter.

³ I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?

² som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn, ³ blandt hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

¹⁵ Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er intet rent; både deres sinn og deres samvittighet er urene.

¹⁴ han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

³ For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, træler av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre;

⁵ frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd,

²² Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet, ²³ I som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir!

²⁹ Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.

³ Og hver den som har dette håp til ham, han renser sig selv, likesom han er ren.

⁸ Spør dine folk! De vil fortelle dig det. La nu oss tjenere finne nåde for dine øine! Vi er jo kommet hit på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hvad du har forhånden! ⁹ Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn; så stod de og ventet. ¹⁰ Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nu om dagene er der mange tjenere som løper bort fra sine herrer. ¹¹ Skulde så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for mig, og gi det til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra?

⁴ Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt.

² da edomitten Doeg kom og gav Saul til kjenne og sa til ham: David er kommet i Akimeleks hus. ³ Hvorfor roser du dig av ondskap, du veldige? Guds miskunnhet varer hele dagen.

⁵ Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen.

⁹ Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære.

⁶ For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke. ⁷ Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er. ⁸ Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.

² I som hater det gode og elsker det onde, I som flår huden av dem og kjøttet av deres ben, ³ I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og breder dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne.

²¹ For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, ²² hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.

⁶ Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det.

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

¹ Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblandt eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer? ² I attrår, og har ikke; I slår ihjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke beder; ³ I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster. ⁴ I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. ⁵ Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.

⁴ Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører. ⁵ I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen! ⁶ I har domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder.

¹⁶ for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.

³⁴ Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og.

¹¹ og hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mere blir gjort så ond en gjerning mellem eder.

²¹ Og alle mennene i hans by skal stene ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte, og hele Israel skal høre det og frykte.

⁷ De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype. ⁸ Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem. ⁹ Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet.

⁵ Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og opgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det;

¹¹ Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette. ¹² Men det blev gjort mange tegn og undergjerninger blandt folket ved apostlenes hender, og de holdt alle samdrektig til i Salomos buegang. ¹³ Av de andre vågde ingen å holde sig til dem; men folket priste dem; ¹⁴ og dess flere troende blev vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall,

⁶ Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det. ⁷ Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke! ⁸ La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen! ⁹ La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger! ¹⁰ Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren! ¹¹ Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.

¹ Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra. ² For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, ³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham,

²⁸ Har nogen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord; ²⁹ hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd?

¹³ Og i samme stund blev det et stort jordskjelv, og tiendedelen av byen falt, og syv tusen mennesker blev drept i jordskjelvet; og de andre blev forferdet og gav himmelens Gud ære.

²⁹ Således gikk det til at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen - dengang han ødela de byer som Lot hadde bodd i.

³ Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.

¹⁵ Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

¹⁴ Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge. ¹⁵ Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted. ¹⁶ Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener. ¹⁷ Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken. ¹⁸ Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike. ¹⁹ Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda. ²⁰ Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.} ²¹ Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.

²⁸ for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i? ²⁹ Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd, ³⁰ at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

¹³ Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige: ¹⁴ Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med. ¹⁵ De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem. ¹⁶ Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere, ¹⁷ så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele. ¹⁸ Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig. ¹⁹ Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.} ²⁰ Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort. ²¹ Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted. ²² Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast. ²³ Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

³⁵ Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte sig som et grønt tre som ikke er flyttet; ³⁶ men han forsvant, og se, han var ikke mere, og jeg søkte efter ham, men han fantes ikke.

⁵ Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale hvad rett er. Sela.

⁴³ Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!

⁹ Efra'im! Hvad har jeg mere med avguder å gjøre? Jeg vil bønnhøre ham og se til ham; jeg er som en grønn cypress, det skal vise sig at din frukt kommer fra mig.

¹¹ Jeg har omstyrtet byer iblandt eder, således som Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra, og I blev som en brand som er revet ut av ilden; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

⁹ Ve den som jager efter skammelig vinning for sitt hus, for å bygge sitt rede i høiden, for å redde sig fra ulykkens hånd! ¹⁰ Du har lagt op råd som blir til skam for ditt hus, lagt op råd om å gjøre ende på mange folk og dermed syndet mot dig selv; ¹¹ for stenen i veggen skal skrike, og bjelken i treverket skal svare den. ¹² Ve den som bygger en by med blod og grunnlegger en stad med urett!

⁵ allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen.

⁴ For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huler i varetekt til dom, ⁵ og ikke sparte den gamle verden, men opholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige, ⁶ og la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og dermed har satt dem til et forbillede på de ugudelige i fremtiden, ⁷ og fridde ut den rettferdige Lot, som plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd ⁸ - for den rettferdige som bodde blandt dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte - ⁹ så sant vet Herren å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag,

⁶ og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen. ⁷ Men de himler som nu er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de opholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.

⁷ Når det er en fattig hos dig, blandt dine brødre i nogen av byene i det land som Herren din Gud gir dig, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; ⁸ men du skal lukke op din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til. ⁹ Vokt dig at det ikke kommer en ond tanke op i ditt hjerte, så du sier: Nu er det snart det syvende år, eftergivelses-året, og du ser med onde øine på din fattige bror og ikke gir ham noget! For da kommer han til klage over dig til Herren, og du fører synd over dig. ¹⁰ Du skal gjerne gi ham, og det skal ikke gjøre ditt hjerte ondt når du gir ham; for da skal Herren din Gud velsigne dig i alt ditt arbeid og i alt det du tar dig fore. ¹¹ For fattige kommer det alltid til å være i landet; derfor byder jeg dig og sier: Du skal lukke op din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land.

¹ Men det reiste sig et stort skrik fra folket og deres hustruer mot deres jødiske brødre. ² Nogen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange; la oss få korn, så vi kan ete og berge livet! ³ Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant; la oss få korn til å stille vår hunger! ⁴ Atter andre sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen; ⁵ og dog er vi av samme kjød og blod som våre brødre, og våre barn som deres barn; men vi må la våre sønner og døtre bli træler, ja, nogen av våre døtre er alt blitt trælkvinner, og det står ikke i vår makt å hindre det; for våre marker og vingårder hører andre til.

¹³ Jeg rystet også ut brystfolden* på min kjortel og sa: Således skal Gud ryste hver mann som ikke holder dette sitt ord, ut av hans hus og gods - så utrystet og tom skal han bli! Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste Herren, og folket gjorde efter det som var sagt. / {* den tjente som lomme.}

⁴¹ Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴ De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv.

⁶ Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? ⁷ Mon ikke dette* at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da klær ham og ikke drar dig bort fra den som er ditt eget kjød? / {* nemlig er den faste jeg finner behag i; JES 58, 6. JBS 31, 19. ESK 18, 7. RMR 12, 13. MTT 25, 35 fg.} ⁸ Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din lægedom snart spire frem; din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog. ⁹ Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer* og tale ondt / {* d.e. å spotte; JES 57, 4.}

¹⁶ Men så snudde I om igjen og vanhelliget mitt navn og tok tilbake hver sin træl og hver sin trælkvinne, som I hadde gitt fri så de kunde råde sig selv, og I tvang dem til å være eders træler og trælkvinner igjen. ¹⁷ Derfor sier Herren så: I har ikke hørt på mig og ropt ut frihet, hver for sin bror og hver for sin næste; se, jeg roper ut frihet for eder*, sier Herren, så I overgis til sverdet, pesten og hungeren, og jeg lar eder bli mishandlet av alle jordens riker. / {* så jeg ikke lenger er eders herre. JER 21, 9; 24, 10.}

⁹ Så sa Herren, hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre, ¹⁰ og undertrykk ikke enker og farløse, fremmede og arminger, og tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! ¹¹ Men de vilde ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, ¹² og sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord Herren, hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennem de forrige profeter; derfor kom det en stor vrede fra Herren, hærskarenes Gud. ¹³ Og likesom han ropte, og de ikke hørte, således, sa Herren, hærskarenes Gud, skal de rope, og jeg vil ikke høre,

¹⁴ For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder;

² og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.

³⁰ Men han vilde ikke; han gikk bort og kastet ham i fengsel, til han betalte det han var skyldig. ³¹ Men da hans medtjenere så hvad som skjedde, blev de meget bedrøvet, og de kom og fortalte sin herre alt det som var skjedd. ³² Da kalte hans herre ham for sig og sa til ham: Du onde tjener! all din gjeld eftergav jeg dig, fordi du bad mig; ³³ burde ikke også du forbarme dig over din medtjener, likesom jeg forbarmet mig over dig? ³⁴ Og hans herre blev vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig. ³⁵ Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.

⁴¹ Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra mig, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! ⁴² For jeg var hungrig, og I gav gav mig ikke å ete; jeg var tørst, og I gav mig ikke å drikke; ⁴³ jeg var fremmed, og I tok ikke imot mig; jeg var naken, og I klædde mig ikke; jeg var syk og i fengsel, og I så ikke til mig. ⁴⁴ Da skal også de svare ham og si: Herre! når så vi dig hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente dig ikke? ⁴⁵ Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hvad I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot mig. ⁴⁶ Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.

²⁵ Fra den stund av da husbonden har reist sig og lukket døren, og I begynner å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk op for oss! da skal han svare og si til eder: Jeg vet ikke hvor I er fra.

⁵⁷ Da skrek de med høi røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen. ¹⁴ Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? ¹⁵ Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, ¹⁶ og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?

²⁰ I skal si: Snart kommer din tjener Jakob selv efter. For han tenkte: Jeg vil forsone ham ved den gave som jeg sender foran mig, og siden vil jeg selv trede frem for ham; kanskje han vil ta nådig imot mig.

¹¹ og ta dobbelt så mange penger med eder, for de penger som kom igjen og lå øverst i eders sekker, må I ha med tilbake; kanskje det var en feiltagelse.

³⁵ Så tok David imot de gaver hun hadde hatt med til ham, og han sa til henne: Dra hjem i fred! Jeg har merket mig dine ord og opfylt din bønn.

³ Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hvad din høire gjør, ⁴ forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare.

¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. ¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. ¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. ¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

⁸ Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet*; / {* nemlig hvad jeg skal gjøre.}

¹ Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud.

¹⁶ I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord.

⁹² Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet.

¹² Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

⁵ Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

²³ Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra mig, I som gjorde urett!

⁴¹ Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, ⁴² og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.

²⁷ Og han skal si: Jeg sier eder: Jeg vet ikke hvor I er fra; vik bort fra mig alle I som gjorde urett! ²⁸ Der skal være gråt og tenners gnidsel når I får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.

³⁴ Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt mig, og å fullføre hans gjerning.

²² for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske,

¹⁴ Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

⁵ Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!

⁶ og dem som har vendt sig bort fra Herren, og som ikke har søkt Herren og ikke spurt efter ham.

¹⁹ Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger var onde. ²⁰ For hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, forat hans gjerninger ikke skal bli refset;

¹ Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder,

⁴ For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd ⁵ og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, ⁶ da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

²⁶ For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noget offer for synder, ²⁷ men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brand som skal fortære de gjenstridige.

³⁸ men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham.

²¹ For det var bedre for dem at de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte sig bort fra det hellige bud som var overgitt dem. ²² Det er gått dem som det sanne ordsprog sier: Hunden vender sig om til sitt eget spy, og den vaskede so velter sig i søle.

¹⁹ De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss.

¹² Disse er skamflekkene ved eders kjærlighets-måltider, uten blygsel holder de gilde med eder og forer sig selv; vannløse skyer som drives avsted av vinden; trær, nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger død, oprykket med rot;

¹³ Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet. ¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød. ¹⁵ Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin; ¹⁶ og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

²⁴ Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus, forat han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. ²⁵ Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines.

⁶ men den som lever efter sine lyster, er levende død.

⁴ svikefulle, fremfusende, opblåste, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud,

³ for jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypten til løsepenger for dig, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. ⁴ Fordi du er dyrebar i mine øine, fordi du er aktet høit og jeg elsker dig, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv.

⁴ Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. ⁵ Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.

⁸ For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier Herren; ⁹ som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn eders veier, og mine tanker høiere enn eders tanker.

¹⁸ For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden,

⁶ Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig. ⁷ Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

⁵ Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt*! / {* d.e. iblandt mennesker som ligner de stridslystne og rovgjerrige folkeslag Mesek og Kedar.} ⁶ Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.

² Gid jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende! Da vilde jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem; for de er alle sammen horkarler, en bande av troløse.

¹⁵ Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

¹⁸ Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

⁵ Du dekker bord for mig like for mine fienders øine, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over.

³ Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferdighet står fast evindelig.

¹⁹ for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.

¹¹ Visdom er jevngod med arvegods, ja ennu ypperligere for dem som ser solen;

¹⁹ For å more sig holder de* gjestebud, og vinen legger glede over livet; alt sammen fås for penger. {* FRK 10, 16.}

⁸ Men blandt dem var det ti menn som sa til Ismael: Drep oss ikke! For vi har skjulte forråd ute på marken, hvete og bygg og olje og honning. Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med deres brødre.

¹⁹ Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; ²⁰ men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler!

³ de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med sig; ⁴ men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.

⁸ Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slukner.

⁴⁵ Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.

¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

¹ Men han sa også til sine disipler: Der var en rik mann som hadde en husholder, og han blev angitt for ham som en som ødte hans eiendom.

¹⁹ Der var en rik mann, og han klædde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede. ²⁰ Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår, ²¹ og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår. ²² Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. ²³ Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

¹ Hør på mig, I som jager efter rettferdighet, I som søker Herren! Se på det fjell som I er hugget ut av, og på den brønn som I er gravd ut av!

³ Så la oss lære å kjenne Herren, la oss med iver søke å lære ham å kjenne! Hans opgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et vårregn som væter jorden.

⁶ Salige er de som hungrer og tørster efter rettferdighet; for de skal mettes.

⁷ dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv, ⁸ men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. ⁹ Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker; ¹⁰ men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

¹⁹ La oss derfor strebe efter det som tjener til fred og til innbyrdes opbyggelse!

⁵⁸ Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da I vet at eders arbeide ikke er unyttig i Herren!

¹² Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager efter det, om jeg og kan gripe det, eftersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.

²¹ men prøv alt, hold fast på det gode,

¹¹ Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag efter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet!

²² Men fly ungdommens lyster, og jag efter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!

⁷ Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. ⁸ Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.

¹⁴ Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.

⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

⁶ Så drog kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet; men de sa til David: Du kommer aldri inn her; blinde og lamme skal drive dig bort med de ord: David kommer aldri inn her. ⁷ Men David inntok allikevel Sions borg, det er Davids stad. ⁸ Den dag sa David: Hver den som slår jebusittene og trenger frem til vannledningen og slår de lamme og blinde som hater David [han skal være høvding og fører]. Derav kommer det ord: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset. ⁹ David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad; og David bygget rundt omkring fra Milo og innover.

¹⁶ Da ropte en klok kvinne fra byen: Hør, hør! Si til Joab: Kom nærmere, så jeg kan få tale med dig! ¹⁷ Da gikk han bort til henne, og kvinnen spurte: Er du Joab? Han svarte: Ja. Hun sa til ham: Hør din tjenerinnes ord! Han svarte: Jeg hører. ¹⁸ Da sa hun: Før pleide folk å si så: En skal spørre sig for i Abel, og så utførte de det. ¹⁹ Jeg er en av de fredsommelige og trofaste i Israel*; du søker å ødelegge en by, en mor i Israel, hvorfor vil du tilintetgjøre Herrens arv? / {* hun taler i byens navn.} ²⁰ Da svarte Joab og sa: Langt, langt være det fra mig at jeg skulde tilintetgjøre eller ødelegge. ²¹ Det har sig ikke så. Men en mann fra Efra'im-fjellet som heter Seba, sønn av Bikri, har løftet sin hånd mot kongen, mot David; la mig bare få ham, så skal jeg dra bort fra byen. Da sa kvinnen til Joab: Hans hode skal bli kastet ut til dig over muren. ²² Så gikk kvinnen med sitt kloke råd til alt folket, og de hugg hodet av Seba, Bikris sønn, og kastet det ut til Joab. Da støtte han i basunen, og de drog bort fra byen og spredte sig hver mann til sitt hjem; og Joab vendte tilbake til Jerusalem, til kongen.

¹⁹ Visdommen er et sterkere vern for den vise enn ti mektige menn i en by;

¹³ Også i dette så jeg visdom under solen, og stor syntes den mig: ¹⁴ Det var en liten by med få folk i; til den kom det en stor konge og kringsatte den og bygget store voller mot den; ¹⁵ men det fantes i byen en fattig, vis mann, og han berget den ved sin visdom, og ikke et menneske var kommet denne fattige mann i hu. ¹⁶ Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke; men den fattiges visdom er foraktet, og folk hører ikke på det han sier. ¹⁷ De vises ord som høres i ro, er bedre enn rop fra en hersker blandt dårene. ¹⁸ Visdom er bedre enn krigsvåben, men en synder kan ødelegge meget godt.

²⁶ Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme. ³ Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme. ⁴ Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem. ⁵ Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand! ⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede. ⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; ⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. ⁹ Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede. ¹⁰ Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så. ¹¹ Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann? ¹² Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann. ¹³ Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!

⁵ Da Haman så at Mordekai ikke falt på kne eller kastet sig ned for ham, blev han full av harme. ⁶ Men det syntes ham alt for lite å legge hånd bare på Mordekai; for han hadde fått vite hvilket folk Mordekai hørte til; derfor søkte han å få utryddet alle de jøder som fantes i hele Ahasverus' rike, fordi det var Mordekais folk.

¹ Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,

⁸ Bedre er enden på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig. ⁹ Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm.

⁶ Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets stolthet, dets overmot og dets storaktighet, dets tomme skryt.

²⁹ Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets storaktighet, dets overmot, dets opblåsthet og dets stolte hjerte.

¹⁶ Da Herodes nu så at han var blitt narret av vismennene, blev han meget vred, og han sendte bud og lot drepe alle de guttebarn som var i Betlehem og alt landet deromkring, fra to år og derunder, efter den tid han nøie hadde utspurt av vismennene.

²⁶ Da svarte hans herre og sa til ham: Du dårlige og late tjener! du visste at jeg høster hvor jeg ikke sådde, og sanker hvor jeg ikke strødde!

²⁶ Den hele dag forbarmer han sig og låner ut, og hans avkom blir velsignet.

⁴² Gi den som ber dig, og vend dig ikke bort fra den som vil låne av dig.

³⁰ Gi hver den som ber dig, og om en tar fra dig det som ditt er, da krev det ikke igjen! ³¹ Og som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem. ³² Og om I elsker dem som elsker eder, hvad er det å takke eder for? Også syndere elsker jo dem som dem elsker. ³³ Og om I gjør vel imot dem som gjør vel imot eder, hvad er det å takke eder for? Også syndere gjør det samme. ³⁴ Og om I låner til dem som I håper å få igjen av, hvad er det å takke eder for? Også syndere låner til syndere for å få like igjen. ³⁵ Men elsk eders fiender, og gjør vel og lån uten å vente noget igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høiestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde. ³⁶ Vær barmhjertige, likesom eders Fader er barmhjertig,

³³ Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av nogen; ³⁴ I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med mig, det har disse hender arbeidet for. ³⁵ I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.

⁷ Men likesom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nu og rike i dette kjærlighetsverk! ⁸ Dette sier jeg ikke som et bud, men ved andres iver vil jeg også prøve ektheten av eders kjærlighet. ⁹ For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld blev fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulde bli rike.

⁹ som skrevet er: Han strødde ut, han gav de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid. ¹⁰ Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, han skal og gi eder utsæd og øke den og gi vekst til fruktene av eders rettferdighet, ¹¹ idet I blir rike i alle ting til all opriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud. ¹² For den hjelp som ydes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud, ¹³ idet de ved det hjertelag som denne hjelp viser, kommer til å prise Gud for eders lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for opriktigheten i eders samfund med dem og med alle, ¹⁴ idet også de med bønn for eder lenges efter eder på grunn av den Guds nåde som er så overvettes rik over eder.

⁵ For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne, ⁶ heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler; ⁷ men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, ⁸ således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. ⁹ I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

¹² så tenkte jeg: Nu drar filistrene ned mot mig til Gilgal, og jeg har ennu ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til mig og ofret brennofferet. ¹³ Da sa Samuel til Saul: Du har båret dig dårlig at, du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav dig; ellers hadde Herren nu stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid.

²¹ Men folket tok av hærfanget småfe og storfe, det ypperste av det bannlyste, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal. ²² Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer; ²³ for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet dig, så du ikke skal være konge.

⁸ Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig. ⁹ Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn. ¹⁰ For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. ¹¹ Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig. ¹² Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det. ¹³ Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?

¹¹ Hvad skal jeg med eders mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst. ¹² Når I kommer for å vise eder for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder? ¹³ Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen. ¹⁴ Eders nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem. ¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod. ¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt!

³ Den som slakter en okse, er som den som dreper en mann; den som ofrer et lam, er som den som bryter nakken på en hund; den som ofrer matoffer, er som den som ofrer svineblod; den som bærer frem ihukommelsesoffer av virak, er som den som priser avguder. Likesom de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i deres vederstyggeligheter,

²⁰ Hvad skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Eders brennoffer er ikke til velbehag for mig, og eders slaktoffer vil jeg ikke ha.

¹¹ Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øine? Se, også jeg har sett det, sier Herren. ¹² Gå til min bolig som var i Silo, der jeg i førstningen lot mitt navn bo, og se hvad jeg har gjort med det for mitt folk Israels ondskaps skyld!

²¹ Jeg hater og forakter eders høitider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger; ²² for om I ofrer mig brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem, og eders takkoffer av gjøkalver ser jeg ikke på.

¹³ Men ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.

¹ Du skal ikke utbrede falskt rykte; du skal ikke gjøre felles sak med en ugudelig, så du blir et urettferdig vidne;

¹⁶ Når et ondsindet vidne står frem mot nogen for å vidne mot ham om en forbrytelse, ¹⁷ da skal begge de menn som har sak mot hverandre, trede frem for Herrens åsyn, for prestene og dommerne som er i de dager, ¹⁸ og dommerne skal nøie granske saken; er da vidnet et falskt vidne, har han vidnet falsk mot sin bror, ¹⁹ da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror; således skal du rydde det onde bort av din midte,

¹⁵ De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.

¹⁷ Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei? ¹⁸ Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei! ¹⁹ For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham; ²⁰ for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

¹³ Men eftersom vi har den samme troens Ånd - efter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg - så tror vi og, derfor taler vi og,

⁸ Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, forat de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene;

⁵ O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter!

⁵⁹ Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd.

² Løft dine øine til de bare hauger og se: Hvor er du ikke blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen, og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap. ³ Da blev regnbygene holdt tilbake, og vårregnet falt ikke; men du hadde en horkvinnes panne, du vilde ikke skamme dig.

³ Herre! Ser ikke dine øine efter redelighet? Du slo dem, men de kjente ingen smerte; du gjorde ende på dem, de vilde ikke ta imot tukt, de gjorde sitt ansikt hårdere enn sten, de vilde ikke vende om.

¹² De skal bli til skamme, for vederstyggelige ting har de gjort. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren.

¹⁶ Vi vil ikke høre på dig i det du har talt til oss i Herrens navn, ¹⁷ men vi vil gjøre alt det som vi har lovt med vår munn; vi vil brenne røkelse for himmelens dronning og utøse drikkoffer for henne, likesom vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger, i Judas byer og på Jerusalems gater. Da blev vi mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss.

²⁸ Han så og vendte om fra alle de overtredelser han hadde gjort; han skal visselig leve - han skal ikke dø.

⁵ Og nu sier Herren, hærskarenes Gud, så: Legg merke til hvorledes det går eder!

⁷ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvorledes det går eder!

¹⁵ Og gi nu akt på tiden fra denne dag og tilbake, før det blev lagt sten på sten i Herrens tempel!

¹⁸ Gi da akt på tiden fra denne dag og tilbake, fra den fire og tyvende dag i den niende måned like til den dag da Herrens tempel blev grunnlagt! Gi akt! ¹⁹ Er det ennu sæd i kornboden? Ennu har hverken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noget. Men fra denne dag vil jeg velsigne.

¹⁷ Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult! ¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

¹¹ Men han, vår Gud og Fader, og vår Herre Jesus styre vår vei til eder!

⁵ Fordi Syria, Efra'im og Remaljas sønn har lagt op onde råd mot dig og sagt: ⁶ Vi vil dra op imot Juda og forferde det og bryte inn og ta det i eie, og vi vil sette Tabe'els sønn til konge over det - ⁷ derfor sier Herren, Israels Gud, således: Det skal ikke lykkes og ikke skje!

⁹ Larm, I folkeslag! I skal dog bli forferdet. Og hør, alle I jordens land langt borte! Rust eder! I skal dog forferdes. ¹⁰ Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud*. / {* Immanuel; JES 7, 7. 14; 8, 8.}

²⁷ for Herren, hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort?

¹⁰ jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, ¹¹ jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.

²³ Så sier Herren: Den vise rose sig ikke av sin visdom, og den sterke rose sig ikke av sin styrke, den rike rose sig ikke av sin rikdom!

¹³ Mennene prøvde nu å ro tilbake til land, men de maktet det ikke; for sjøen slo sterkere og sterkere mot dem.

²⁷ ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, ²⁸ for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

³⁹ men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!

¹⁹ for denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt, ²⁰ og atter: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.

⁸ disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.

³ Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Sela*. / {* et musikalsk uttrykk.}

⁸ Reis dig, Herre, frels mig, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner.

⁷ Nu vet jeg at Herren frelser sin salvede; han svarer ham fra sin hellige himmel med frelsende storverk av sin høire hånd.

¹⁷ Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke. ¹⁸ Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet,

²⁰ Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.

¹⁰ du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.

¹⁰ Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.

¹¹ Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få sig brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.

¹ Ve dem som farer ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øine til Israels Hellige og ikke søker Herren!

²³ Sannelig, fåfengt er det at I larmer på haugene*; sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse! / {* d.e. holde larmende avgudstjeneste på dem.}