Genesis 47 Cross References - Norwegian

¹ Så kom Josef og meldte dette til Farao og sa: Min far og mine brødre er kommet hit fra Kana'ans land med sitt småfe og storfe og alt det de har; og nu er de i Gosen. ² Og av alle sine brødre tok han ut fem og fremstilte dem for Farao. ³ Da sa Farao til hans brødre: Hvad er eders levevei? De svarte Farao: Dine tjenere er fehyrder, vi som våre fedre. ⁴ Så sa de til Farao: Vi er kommet for å bo en tid her i landet; for dine tjenere hadde ikke beite for sin buskap, fordi det er en hård hungersnød i Kana'ans land; la derfor dine tjenere få bo i landet Gosen! ⁵ Da sa Farao til Josef: Din far og dine brødre er kommet til dig. ⁶ Egyptens land ligger åpent for dig; la din far og dine brødre bo i den beste del av landet, la dem bo i Gosen! Og dersom du vet at det er dyktige menn iblandt dem, da sett dem til opsynsmenn over min buskap! ⁷ Og Josef førte Jakob, sin far, inn og fremstilte ham for Farao; og Jakob velsignet Farao. ⁸ Og Farao spurte Jakob: Hvor mange er dine leveår? ⁹ Jakob svarte Farao: Min utlendighets år er hundre og tretti år; få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid. ¹⁰ Og Jakob velsignet Farao, og så gikk han ut fra Farao. ¹¹ Og Josef lot sin far og sine brødre bosette sig og gav dem eiendom i Egyptens land, i den beste del av landet, i landet Ra'amses, således som Farao hadde pålagt ham. ¹² Og Josef forsørget sin far og sine brødre og hele sin fars hus med brød efter barnas tall. ¹³ Og det fantes ikke brød i hele landet; for hungersnøden var meget hård, så Egyptens land og Kana'ans land vansmektet av hunger. ¹⁴ Og Josef samlet alle de penger som fantes i Egyptens land og i Kana'ans land; han fikk dem for det korn de kjøpte, og Josef la pengene op i Faraos hus. ¹⁵ Men da det var forbi med pengene i Egyptens land og i Kana'ans land, da kom alle egypterne til Josef og sa: Gi oss brød! Hvorfor skal vi dø for dine øine? Vi har ikke flere penger. ¹⁶ Og Josef sa: Kom hit med eders buskap, så vil jeg gi eder brød for eders buskap, dersom I ikke har flere penger. ¹⁷ Så kom de til Josef med sin buskap, og Josef gav dem brød for hestene og for småfeet og storfeet som de hadde, og for asenene, og han holdt dem med brød det år for hele deres buskap. ¹⁸ Så gikk det år til ende, og året efter kom de til ham og sa: Vi vil ikke dølge for min herre at det er forbi med pengene, og buskapen som vi eide, har min herre fått; det er intet tilbake for min herre uten vårt legeme og vår jord. ¹⁹ Hvorfor skal vi gå til grunne for dine øine, både vi og vår jord? Kjøp oss og vår jord for brød, så skal vi med vår jord være Faraos træler; og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke skal dø, og jorden ikke legges øde. ²⁰ Så kjøpte Josef all jorden i Egypten til Farao; for egypterne solgte hver sin jordvei, fordi hungersnøden trykket dem hårdt; og landet blev Faraos eiendom. ²¹ Men folket flyttet han om i byene, fra den ene ende av Egyptens land til den andre. ²² Bare prestenes jord kjøpte han ikke; for Farao hadde gitt prestene faste inntekter, og de levde av sine faste inntekter, som Farao hadde gitt dem; derfor solgte de ikke sin jord. ²³ Og Josef sa til folket: Nu har jeg kjøpt eder og eders jord til Farao; se, her har I såkorn, tilså nu jorden! ²⁴ Og når avgrøden kommer inn, da skal I gi en femtedel til Farao, og de fire deler skal I ha til utsæd på eders akrer og til føde for eder og dem som er i eders hus, og til føde for eders barn. ²⁵ Da sa de: Du har holdt oss i live; la oss finne nåde for min herres øine, så skal vi være Faraos træler. ²⁶ Så satte Josef dette som en lov - og den lov gjelder den dag idag for jorden i Egypten - at Farao skulde ha femtedelen; bare Prestenes jord blev ikke Faraos eiendom. ²⁷ Israel blev boende i Egyptens land, i landet Gosen. og de fikk sig eiendom der og var fruktbare og blev meget tallrike. ²⁸ Og Jakob levde i Egyptens land i sytten år; og Jakobs dager, hans leveår, blev hundre og syv og firti år. ²⁹ Da det led mot den tid at Israel skulde dø, kalte han sin sønn Josef til sig og sa til ham: Kjære, har jeg funnet nåde for dine øine, så legg din hånd under min lend og vis mig den kjærlighet og trofasthet at du ikke begraver mig i Egypten, ³⁰ men la mig få hvile hos mine fedre, før mig bort fra Egypten og legg mig i deres grav! Og han svarte: Jeg skal gjøre som du sier. ³¹ Da sa han: Tilsverg mig det! Og han tilsvor ham det. Og Israel bøide sig ned over hodegjerdet i sengen og tilbad.

¹⁰ Du skal få bo i landet Gosen og være mig nær, både du og dine barn og dine barnebarn med ditt småfe og storfe og alt det du har.

¹⁶ Og da det spurtes i Faraos hus at Josefs brødre var kommet, blev Farao og hans tjenere glade.

²⁸ Og han sendte Juda i forveien til Josef og bad at han skulde vise ham vei til Gosen; så kom de til landet Gosen.

³¹ Og Josef sa til sine brødre og til sin fars hus: Jeg vil dra op og melde det til Farao og si til ham: Mine brødre og min fars hus, som var i Kana'ans land, er kommet til mig;

³⁴ da skal I si: Dine tjenere har drevet feavl fra vår ungdom av og til nu, både vi og våre fedre - da får I bo i landet Gosen; for alle fehyrder er en vederstyggelighet for egypterne.

²² Men på den dag vil jeg undta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der; da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet.

²⁶ Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl.

¹¹ For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av en; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre,

¹³ og annen gang blev Josef gjenkjent av sine brødre, og Josefs byrd kom til Faraos kunnskap.

¹⁴ for vi vet at han som opvakte den Herre Jesus, skal også opvekke oss med Jesus og stille oss frem sammen med eder.

²⁸ Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

²⁴ Men ham som er mektig til å verne om eder, så I ikke snubler, og å stille eder lyteløse frem for sin herlighet i fryd,

² Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel blev fårehyrde, men Kain blev jorddyrker.

³³ Og når Farao kaller eder til sig og sier: Hvad er eders levevei? ³⁴ da skal I si: Dine tjenere har drevet feavl fra vår ungdom av og til nu, både vi og våre fedre - da får I bo i landet Gosen; for alle fehyrder er en vederstyggelighet for egypterne.

¹⁴ Da svarte Amos Amasja således: Jeg er ikke nogen profet, heller ikke disippel av nogen profet; jeg er bare en fehyrde, som sanker frukten av morbærtreet. ¹⁵ Men Herren tok mig fra hjorden, og Herren sa til mig: Gå og vær profet for mitt folk Israel!

⁸ Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Hvad er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvad land er du fra, og hvad folk hører du til?

¹⁰ for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis nogen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.

¹⁰ Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet.

¹³ Og han sa til Abram: Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år.

¹ Og da de hadde brukt op det korn de hadde hentet fra Egypten, sa deres far til dem: Dra atter avsted og kjøp oss litt korn!

⁵ Da skal du ta til orde og si for Herrens, din Guds åsyn: Min far var en omvankende araméer, og han drog ned til Egypten og bodde der som fremmed med en liten flokk; og der blev han til et stort, sterkt og tallrikt folk.

²³ Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.

⁴ Ja, så sier Herren, Israels Gud: I sin første tid drog mitt folk ned til Egypten for å bo der som fremmed, og siden undertrykte Assur det uten nogen rett.

⁶ Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år;

¹¹ Så kom det hungersnød over hele Egyptens land og Kana'an, og stor trengsel, og våre fedre fant ikke føde.

⁹ Ligger ikke hele landet åpent for dig? Skill dig heller fra mig! Drar du til venstre, vil jeg dra til høire, og drar du til høire, vil jeg dra til venstre.

¹⁵ Og Abimelek sa: Se, mitt land ligger åpent for dig; bo hvor du selv vil!

¹⁰ Bli boende hos oss! Landet skal stå åpent for eder; bo her og dra omkring og få eder eiendommer her!

¹⁸ og ta så eders far og eders husfolk og kom til mig, og jeg vil gi eder det beste i Egyptens land, og I skal ete av landets fedme. ¹⁹ Dette byder jeg dig nu å si til dem: Så skal I gjøre: I skal ta med eder vogner fra Egypten til eders barn og hustruer og hente eders far og komme hit, ²⁰ og I skal ikke kvie eder for å reise fra eders eiendeler; for det beste i hele Egyptens land skal være eders.

⁴ Så sa de til Farao: Vi er kommet for å bo en tid her i landet; for dine tjenere hadde ikke beite for sin buskap, fordi det er en hård hungersnød i Kana'ans land; la derfor dine tjenere få bo i landet Gosen!

¹¹ Og Josef lot sin far og sine brødre bosette sig og gav dem eiendom i Egyptens land, i den beste del av landet, i landet Ra'amses, således som Farao hadde pålagt ham.

¹⁶ Og Josef sa: Kom hit med eders buskap, så vil jeg gi eder brød for eders buskap, dersom I ikke har flere penger.

³ da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken, over hestene, over asenene, over kamelene, over storfeet og over småfeet med en forferdelig pest. ⁴ Men Herren skal gjøre forskjell på Israels fe og egypternes fe, og det skal ikke dø noget av alt det som hører Israels barn til. ⁵ Og Herren fastsatte tiden og sa: Imorgen vil Herren la dette skje i landet. ⁶ Dagen efter gjorde Herren som han hadde sagt, og alt egypternes fe døde, men av Israels barns fe døde ikke ett liv.

¹⁰ Så tok de asken fra ovnen og trådte frem for Farao, og Moses kastet den op i været; og det blev bylder som brøt ut med blemmer, både på folk og fe.

²¹ men de som ikke gav akt på Herrens ord, lot sine folk og sin buskap bli ute på marken.

²¹ Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti!

²⁵ Han valgte ut duelige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger over folket, til domsmenn, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti.

⁷ Men den dag var det en av Sauls tjenere som holdt sig inne der for Herrens åsyn; han hette Doeg og var fra Edom; han var den øverste av Sauls hyrder.

²⁹ over storfeet som beitet i Saron, Sitrai fra Saron, over storfeet i dalene Safat, Adlais sønn, ³⁰ over kamelene ismaelitten Obil, over aseninnene Jehdeja fra Meronot ³¹ og over småfeet hagaritten Jasi; alle disse var opsynsmenn over kong Davids eiendeler.

¹⁰ Han bygget også tårn i ørkenen og hugg ut mange brønner; for han hadde stor buskap både i lavlandet og på høisletten, og han hadde jordbrukere og vingårdsmenn på fjellene og i havene; for jordbruket lå ham på hjerte.

² likesom du har gitt ham makt over alt kjød, forat han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham;

²⁷ Og Jakob kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba, det er Hebron, hvor Abraham og Isak hadde bodd som fremmede.

¹⁰ Og Jakob velsignet Farao, og så gikk han ut fra Farao.

³² Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!

²³ Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴ Herren velsigne dig og bevare dig!

¹³ Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv.

²⁰ Da velsignet Eli Elkana og hans hustru og sa: Herren gi dig barn igjen med denne kvinne istedenfor ham som hun bad om for Herren! Så drog de hjem igjen.

¹⁰ sendte han sin sønn Joram til kong David for å hilse på ham og ønske ham til lykke, fordi han hadde stridt mot Hadadeser og slått ham; for Hadadeser hadde jevnlig ført krig mot To'i. Og han* hadde med sig sølvkar og gullkar og kobberkar. / {* Joram.}

²² Da kastet Joab sig ned med ansiktet mot jorden og velsignet kongen, og han sa: Idag skjønner din tjener at jeg har funnet nåde for dine øine, herre konge, siden kongen vil gjøre efter sin tjeners ord.

³⁹ Så drog da alt folket over Jordan, og kongen drog over; og kongen kysset Barsillai, og Barsillai velsignet ham og vendte tilbake til sitt hjem.

⁴⁷ og kongens tjenere er kommet og har ønsket vår herre kong David til lykke og sagt: Din Gud la Salomos navn bli ennu herligere enn ditt navn og hans trone ennu større enn din trone! Og kongen tilbad på sitt leie.

²⁹ Da sa han til Gehasi: Omgjord dine lender og ta min stav i hånden og gå avsted! Møter du nogen, så hils ikke på ham, og hilser nogen på dig, så svar ham ikke, og legg min stav på guttens ansikt.

²⁶ Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.

¹⁹ Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!

¹⁷ Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen!

²⁷ Og alle Metusalahs dager blev ni hundre og ni og seksti år; så døde han.

¹¹ Og efterat Sem hadde fått Arpaksad, levde han ennu fem hundre år og fikk sønner og døtre.

²⁴ Da Nakor var ni og tyve år gammel, fikk han sønnen Tarah. ²⁵ Og efterat Nakor hadde fått Tarah, levde han ennu hundre og nitten år og fikk sønner og døtre.

⁷ Abrahams levetid og den alder han nådde, var hundre og fem og sytti år. ⁸ Så opgav Abraham ånden og døde i en god alderdom, gammel og mett av dager, og han blev samlet til sine fedre.

²⁸ Og Isaks dager blev hundre og åtti år.

²⁸ Og Jakob levde i Egyptens land i sytten år; og Jakobs dager, hans leveår, blev hundre og syv og firti år.

²⁶ Og Josef døde, hundre og ti år gammel; og de balsamerte ham og la ham i kiste i Egypten.

⁴ Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede.

⁷ Moses var åtti år gammel, og Aron tre og åtti år, da de talte til Farao.

⁷ Moses var hundre og tyve år gammel da han døde; hans øie var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort.

²⁹ Nogen tid efter dette døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundre og ti år gammel.

³² Barsillai var meget gammel, åtti år; han hadde sørget for mat og drikke til kongen under hans ophold i Mahana'im; for han var en meget rik mann. ³³ Kongen sa da til Barsillai: Dra med mig, så vil jeg sørge for dig hjemme hos mig i Jerusalem. ³⁴ Barsillai svarte: Hvor mange dager og år kan jeg vel ennu ha å leve, at jeg skulde dra med kongen op til Jerusalem? ³⁵ Jeg er idag åtti år; kan jeg vel nu skjelne mellem godt og ondt, eller kan din tjener smake hvad jeg eter og drikker, eller kan jeg nu lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulde da din tjener lenger være min herre kongen til byrde?

¹⁵ For vi er fremmede for ditt åsyn og gjester, som alle våre fedre; som en skygge er våre dager på jorden og uten håp*. / {* om nogen forandring heri.}

⁸ For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut ⁹ - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

¹ Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

¹⁶ Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. ¹⁷ Og Job døde, gammel og mett av dager.

⁵ La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

¹² Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

⁴⁷ Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild? ⁴⁸ Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn!

³ Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! ⁴ For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. ⁵ Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; ⁶ om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. ⁷ For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. ⁸ Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. ⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. ¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. ¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? ¹² Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

¹⁹ Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig!

⁵⁴ Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus.

⁶ Derfor er vi alltid frimodige og vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren;

⁹ ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; ¹⁰ for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. ¹¹ Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet; ¹² derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle. ¹³ I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. ¹⁴ For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland; ¹⁵ og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake; ¹⁶ men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.

¹⁴ for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.

¹⁴ I som ikke vet hvad som skal hende imorgen! For hvad er eders liv? I er jo en røk som viser sig en liten stund og så blir borte!

¹¹ I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen,

¹⁹ Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord!

⁷ Og Josef førte Jakob, sin far, inn og fremstilte ham for Farao; og Jakob velsignet Farao.

²³ Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴ Herren velsigne dig og bevare dig! ²⁵ Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! ²⁶ Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! ²⁷ Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

¹ Dette er den velsignelse som Moses, den Guds mann, lyste over Israels barn før sin død.

⁴ Da kom Boas nettop fra Betlehem, og han sa til høstfolkene: Herren være med eder! De svarte: Herren velsigne dig!

⁴⁶ Jeg vil tale om dine vidnesbyrd for konger og skal ikke bli til skamme.

⁸ Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn!

⁷ Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.

⁶ Egyptens land ligger åpent for dig; la din far og dine brødre bo i den beste del av landet, la dem bo i Gosen! Og dersom du vet at det er dyktige menn iblandt dem, da sett dem til opsynsmenn over min buskap!

¹¹ Så satte de arbeidsfogder over dem til å plage dem med tvangsarbeid; og de måtte bygge for Farao to byer til oplagssteder, Pitom og Ra'amses.

³⁷ Så brøt da Israels barn op fra Ra'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

¹⁰ Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet forat de skal ha liv og ha overflod.

²⁸ og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.

² I min Faders hus er det mange rum; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted;

²³ Jesus svarte og sa til ham: Om nogen elsker mig, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

²⁴ Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig, være hos mig, forat de skal se min herlighet, som du har gitt mig, fordi du har elsket mig før verdens grunnvoll blev lagt.

¹¹ Og jeg vil sørge for dig der - for ennu kommer det fem hungersår - forat du ikke skal utarmes, du og ditt hus og alle de som hører dig til.

¹ Så kom Josef og meldte dette til Farao og sa: Min far og mine brødre er kommet hit fra Kana'ans land med sitt småfe og storfe og alt det de har; og nu er de i Gosen.

²¹ Men folket flyttet han om i byene, fra den ene ende av Egyptens land til den andre.

²⁴ Og når avgrøden kommer inn, da skal I gi en femtedel til Farao, og de fire deler skal I ha til utsæd på eders akrer og til føde for eder og dem som er i eders hus, og til føde for eders barn.

¹² Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir dig.

¹⁵ Han skal bli din sjels trøster og din alderdoms forsørger; for din sønnekone, som har dig kjær, har født ham, hun som er mere for dig enn syv sønner.

⁴ For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; ⁵ men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulde hatt til hjelp av mig, det gir jeg til templet - han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor. ⁶ Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.

¹⁰ For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; ¹¹ men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, ¹² så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, ¹³ og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

⁷ men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,

⁸ For den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nu er, og for det som kommer.

⁴ Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øine.

⁸ Men dersom nogen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.

³⁰ men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet; ³¹ og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård.

⁵ Akab sa da til Obadja: Dra gjennem landet til alle kilder og bekker! Kanskje vi finner gress, så vi kan holde liv i hester og mulesler og slipper å slakte noget av buskapen.

¹² Den mann som er vis, han skjønne dette, og den som Herrens munn har talt til, han forkynne det: Hvorfor er landet gått til grunne? Hvorfor er det opbrent som ørkenen, så det ikke er nogen som ferdes der?

¹ Dette er Herrens ord som kom til Jeremias den gang da tørken var: ² Juda sørger, og dets byer vansmekter; de sitter i sørgeklær på jorden, og Jerusalems klageskrik stiger op. ³ De fornemme blandt dem sender sine tjenere efter vann; de kommer til brønnene, men finner intet vann; deres kar vender tomme tilbake; de blir skuffet og nedslått og tilhyller sitt hode. ⁴ For jordens skyld, som er forferdet fordi det ikke kommer regn i landet, er jordbrukerne skuffet, de tilhyller sitt hode. ⁵ For endog hinden på marken forlater sine nyfødte unger fordi det ikke er gress, ⁶ og villesler står på bare hauger, de snapper efter været som sjakaler, deres øine vansmekter fordi det ikke er urter.

¹⁹ Stå op, rop høit om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som vansmekter av hunger på alle gatehjørner! ²⁰ Se, Herre, se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i Herrens helligdom?

⁹ Lykkeligere var de som blev drept ved sverd, enn de som blev drept ved hunger, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på brød.

¹⁰ Marken er ødelagt, jorden sørger; for kornet er ødelagt, mosten er tørket bort, oljen er svunnet inn. ¹¹ Akerdyrkerne er skuffet, vingårdsmennene jamrer sig; for hveten og bygget, markens grøde, er gått tapt. ¹² Vintreet er tørket bort, og fikentreet er visnet; granatepletreet og palmen og epletreet, alle markens trær er tørket bort; ja, all fryd er svunnet bort fra menneskenes barn.

⁵⁶ Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land.

¹ Men han sa også til sine disipler: Der var en rik mann som hadde en husholder, og han blev angitt for ham som en som ødte hans eiendom. ² Og han kalte ham for sig og sa til ham: Hvad er dette jeg hører om dig? Gjør regnskap for din husholdning! for du kan ikke lenger forestå mitt hus.

¹⁰ Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. ¹¹ Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter? ¹² Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noget til eget eie?

² For øvrig kreves det av husholdere at de må finnes tro.

¹⁰ Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde:

¹⁸ Så gikk det år til ende, og året efter kom de til ham og sa: Vi vil ikke dølge for min herre at det er forbi med pengene, og buskapen som vi eide, har min herre fått; det er intet tilbake for min herre uten vårt legeme og vår jord. ¹⁹ Hvorfor skal vi gå til grunne for dine øine, både vi og vår jord? Kjøp oss og vår jord for brød, så skal vi med vår jord være Faraos træler; og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke skal dø, og jorden ikke legges øde.

⁵ Da sa han til mennene i Sukkot: Kjære, gi de folk som følger mig, nogen brød! De er trette, og jeg holder på å forfølge Sebah og Salmunna, midianittenes konger.

⁸ Og han drog derfra op til Pnuel og talte til dem på samme måte; men mennene i Pnuel svarte ham som mennene i Sukkot hadde svart.

³ Men hvad har du nu ved hånden? La mig få fem brød eller hvad der finnes!

⁸ Spør dine folk! De vil fortelle dig det. La nu oss tjenere finne nåde for dine øine! Vi er jo kommet hit på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hvad du har forhånden!

³ Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!

¹⁶ han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg; sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham.

¹¹ gi oss idag vårt daglige brød;

⁵ Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham. ⁶ Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse. ⁷ Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig!

³² Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet,

⁸ For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er - gi akt på det!

⁵ Omgåes i visdom med dem som er utenfor, så I kjøper den beleilige tid.

³ da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken, over hestene, over asenene, over kamelene, over storfeet og over småfeet med en forferdelig pest.

²⁸ Sine hester lot Salomo innføre fra Egypten; en del kjøbmenn som kongen sendte avsted, hentet fra tid til annen en flokk for en fastsatt pris.

⁴ Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.

¹ Ve dem som farer ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øine til Israels Hellige og ikke søker Herren!

²⁴ Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.

²⁶ Og da Israels konge engang gikk omkring på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, herre konge!

⁹ Herre konge! Disse menn har gjort ille i alt det de har gjort mot profeten Jeremias, som de har kastet i brønnen, og han dør der han er, av sult; for det er ikke brød i byen mere.

² Nogen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange; la oss få korn, så vi kan ete og berge livet! ³ Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant; la oss få korn til å stille vår hunger!

¹¹ Alt hennes folk sukker og søker efter brød; de gir sine kostelige ting bort for mat, for å opholde livet. Se, Herre, se hvor foraktet jeg er blitt!

⁶ Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

⁹ Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

²⁶ For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

⁸ ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus ⁹ og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,

⁴⁸ Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring.

¹⁸ Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud.

⁴⁵ Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. / {* måskje: Verdens frelser.}

⁵⁰ Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On.

¹⁹ Vokt dig at du ikke glemmer levitten, så lenge du lever i ditt land!

¹ Overhodene for levittenes familier trådte frem for Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og for familie-overhodene i Israels barns stammer ² og talte til dem i Silo i Kana'ans land og sa: Herren bød ved Moses at der skulde gis oss byer å bo i med jordet omkring for vårt fe. ³ Da gav Israels barn efter Herrens befaling av sine arvelodder levittene disse byer med tilhørende jorder: ⁴ Først kom loddet ut for kahatittenes ætter, og blandt disse levitter fikk Arons, prestens, sønner ved loddkastingen tretten byer av Juda stamme og av simeonittenes stamme og av Benjamins stamme, ⁵ og de andre Kahats barn fikk ved loddkastingen ti byer av Efra'ims stammes ætter og av Dans stamme og av den halve Manasse stamme. ⁶ Gersons barn fikk ved loddkastingen tretten byer av Issakars stammes ætter og av Asers stamme og av Naftali stamme og av den halve Manasse stamme i Basan. ⁷ Meraris barn fikk efter sine ætter tolv byer av Rubens stamme og av Gads stamme og av Sebulons stamme. ⁸ Disse byer med tilhørende jorder gav Israels barn levittene ved loddkasting, således som Herren hadde befalt ved Moses. ⁹ Av Judas barns stamme og av Simeons barns stamme avgav de de byer som nu skal nevnes: ¹⁰ Arons sønner av kahatittenes ætter, de av Levis barn som loddet først kom ut for, ¹¹ fikk Arbas, anakittenes stamfars by, det er Hebron, i Juda-fjellene med tilhørende jorder rundt omkring; ¹² men byens mark og dens landsbyer gav de Kaleb, Jefunnes sønn, til eiendom. ¹³ Arons, prestens, sønner fikk både Hebron, som var tilfluktsstad for manndrapere, med tilhørende jorder og Libna med jorder ¹⁴ og Jattir med jorder og Estemoa med jorder ¹⁵ og Holon med jorder og Debir med jorder ¹⁶ og A'in med jorder og Jutta med jorder og Bet-Semes med jorder - ni byer av disse to stammer; ¹⁷ og av Benjamins stamme: Gibeon med jorder, Geba med jorder, ¹⁸ Anatot med jorder og Almon med jorder - fire byer. ¹⁹ Således fikk Arons sønner, prestene, i alt tretten byer med tilhørende jorder. ²⁰ Og Kahats barns ætter av levittene - de andre av Kahats barn - fikk av Efra'ims stamme disse byer, som utgjorde deres lodd: ²¹ De fikk Sikem, som var tilfluktsstad for manndrapere, med tilhørende jorder i Efra'im-fjellene og Geser med jorder ²² og Kibsa'im med jorder og Bet-Horon med jorder - fire byer; ²³ og av Dans stamme: Elteke med jorder, Gibbeton med jorder, ²⁴ Ajalon med jorder, Gat-Rimmon med jorder - fire byer; ²⁵ og av den halve Manasse stamme: Ta'anak med jorder og Gat-Rimmon med jorder - to byer. ²⁶ Det var i alt ti byer med tilhørende jorder som de andre kahatitters ætter fikk. ²⁷ Og Gersons barn av levittenes ætter fikk av den halve Manasse stamme Galon i Basan, som var tilfluktsstad for manndrapere, med tilhørende jorder, og Be'estera med jorder - to byer; ²⁸ og av Issakars stamme: Kisjon med jorder, Daberat med jorder. ²⁹ Jarmut med jorder, En-Gannim med jorder - fire byer; ³⁰ og av Asers stamme: Misal med jorder, Abdon med jorder, ³¹ Helkat med jorder og Rehob med jorder - fire byer; ³² og av Naftali stamme: Kedes i Galilea, som var tilfluktsstad for manndrapere, med tilhørende jorder, og Hammot-Dor med jorder og Kartan med jorder - tre byer. ³³ Gersonittenes byer efter deres ætter utgjorde således i alt tretten byer med tilhørende jorder. ³⁴ Og Meraris barns ætter, resten av levittene, fikk av Sebulons stamme: Jokneam med jorder, Karta med jorder, ³⁵ Dimna med jorder, Nahalal med jorder - fire byer; ³⁶ og av Rubens stamme: Beser med jorder og Jahsa med jorder, ³⁷ Kedemot med jorder og Mefa'at med jorder - fire byer; ³⁸ og av Gads stamme: Ramot i Gilead, som var tilfluktsstad for manndrapere, med tilhørende jorder, og Mahana'im med jorder, ³⁹ Hesbon med jorder, Jaser med jorder - i alt fire byer. ⁴⁰ De byer som Meraris barn, resten av levittenes ætter, fikk som sin lodd efter sine ætter, var i alt tolv byer. ⁴¹ I alt utgjorde levittenes byer i Israels barns eiendomsland åtte og firti byer med tilhørende jorder. ⁴² Disse byer hadde hver for sig sine jorder rundt omkring sig; så var det med alle disse byer. ⁴³ Således gav Herren Israel hele det land han hadde svoret å ville gi deres fedre; og de inntok det og bosatte sig der. ⁴⁴ Og Herren lot dem ha ro på alle kanter, aldeles som han hadde tilsvoret deres fedre; og ingen av alle deres fiender kunde holde stand imot dem; alle deres fiender gav Herren i deres hånd. ⁴⁵ Ikke ett ord blev til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus; det blev opfylt alt sammen.

¹⁸ Benaja, Jojadas sønn, var høvding over livvakten, og Davids sønner var prester*. / {* d.e. kongens nærmeste, 1KR 18, 17.}

²⁴ Og eder lar vi vite at ingen skal ha makt til å pålegge nogen av prestene, levittene, sangerne, dørvokterne, tempeltjenerne eller nogen annen som har en tjeneste ved dette Guds hus, skatt, toll eller veipenger.

¹⁰ Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulde gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård.

¹⁰ ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd.

¹³ Vet I ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sin føde av templet, og de som tjener ved alteret, deler med alteret?

⁶ Den som oplæres i ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.

¹⁷ De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære.

²⁷ Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme.

⁶ for nu har det vært hungersnød i landet i to år, og ennu kommer det fem år da der hverken skal pløies eller høstes.

¹ Til sangmesteren; en salme av David.

³⁶ Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. ³⁷ Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

⁵ Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen.

⁶ Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lider mot aftenen; for du vet ikke hvad som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.

²⁴ Når plogmannen vil så, holder han da alltid på med å pløie, åpne og harve sin jord? ²⁵ Når han har jevnet sin aker, spreder han da ikke ut dill og karve og sår hvete i rader og bygg på avmerket sted og spelt i kanten?

¹⁰ For likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød,

⁴⁵ Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?

¹⁰ Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, han skal og gi eder utsæd og øke den og gi vekst til fruktene av eders rettferdighet,

³⁴ Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår.

²⁵ Da sa de: Du har holdt oss i live; la oss finne nåde for min herres øine, så skal vi være Faraos træler.

³² Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven - hvert tiende stykke - skal være helliget Herren.

¹⁵ Og av eders akrer og eders vingårder vil han ta tiende og gi sine hoffmenn og sine tjenere. ¹⁶ Eders træler og eders trælkvinner og eders beste unge menn og eders asener vil han ta og bruke til sitt arbeid. ¹⁷ Av eders småfe vil han ta tiende, og I selv skal være hans træler.

¹⁹ Og av alt som lever, av alt kjød, skal du ta et par av hvert slag med inn i arken for å holde dem i live med dig; han og hun skal det være.

³ og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!

¹⁵ Da sa Esau: Så vil jeg få lov til å la nogen av de folk jeg har med, bli hos dig. Men han svarte: Hvorfor det? La mig bare finne nåde for min herres øine!

⁶ for nu har det vært hungersnød i landet i to år, og ennu kommer det fem år da der hverken skal pløies eller høstes. ⁷ Men Gud har sendt mig i forveien for eder fordi han vilde levne eder en rest på jorden, og fordi han vilde holde eder i live, så det blev en stor frelse. ⁸ Så er det da ikke I som har sendt mig hit, men Gud; og han har satt mig til far for Farao og til herre over hele hans hus og til hersker i hele Egyptens land.

²⁰ I tenkte ondt mot mig; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nu har gjort, og holde meget folk i live.

¹³ Hun sa: La mig finne nåde for dine øine, min herre, siden du har trøstet mig og talt vennlig til din tjenerinne, enda jeg ikke engang er som en av de kvinner som er i din tjeneste.

²² Bare prestenes jord kjøpte han ikke; for Farao hadde gitt prestene faste inntekter, og de levde av sine faste inntekter, som Farao hadde gitt dem; derfor solgte de ikke sin jord.

²⁴ Og jeg vil la de verste av hedningene komme, og de skal ta deres hus i eie, og jeg vil gjøre ende på de frekkes stolthet, og deres helligdommer skal vanhelliges.

⁷ og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

⁹ Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

¹⁶ Og jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden; kan nogen telle støvet på jorden, så skal også din ætt kunne telles.

⁶ Og jeg vil gjøre dig såre fruktbar, så du blir til mange folk, og konger skal utgå fra dig.

⁴ Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes,

¹⁴ Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbrede dig mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i dig og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes

³ Da sa han: Jeg er Gud, din fars Gud; frykt ikke for å dra ned til Egypten, for der vil jeg gjøre dig til et stort folk.

⁷ Men Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og blev mange og overmåte tallrike, og landet blev fullt av dem.

¹² Men jo mere de plaget dem, dess mere tok de til, og dess mere bredte de sig ut, så egypterne begynte å grue for Israels barn.

²² Sytti i tallet drog dine fedre ned til Egypten; men nu har Herren din Gud gjort dig tallrik som himmelens stjerner.

²³ Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det land som du hadde lovt deres fedre at de skulde komme inn i og ta i eie.

²⁴ Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.}

³⁸ Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

⁸ Jeg vil pipe til dem og samle dem, for jeg har utfridd dem; og de skal bli tallrike, som de har vært.

¹⁷ Efter som nu tiden nærmet sig da det løfte skulde opfylles som Gud hadde gitt Abraham, tok folket til og blev mannsterkt i Egypten,

² Dette er historien om Jakobs ætt. Da Josef var sytten år gammel, gjætte han buskapen sammen med sine brødre; ung som han var, fulgte han med sønnene til Bilha og Silpa, sin fars hustruer; alt det onde som blev sagt om dem, gikk han til deres far med.

⁸ Og Farao spurte Jakob: Hvor mange er dine leveår? ⁹ Jakob svarte Farao: Min utlendighets år er hundre og tretti år; få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.

¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

¹² Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

⁸⁴ Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere?

¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

² Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,

⁴⁹ Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.

⁹ Jakob svarte Farao: Min utlendighets år er hundre og tretti år; få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.

²⁴ Og Josef sa til sine brødre: Jeg dør, men Gud skal visselig se til eder og føre eder op fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob. ²⁵ Og Josef tok en ed av Israels sønner og sa: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben op herfra.

¹⁴ Og Herren sa til Moses: Se, nu lider det mot den dag du skal dø; kall på Josva og still eder frem ved sammenkomstens telt, forat jeg kan gi ham mine befalinger. Og Moses og Josva gikk frem og stilte sig ved sammenkomstens telt.

¹² Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

¹⁴ For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles op igjen, og Gud tar ikke livet, men tenker ut hvad som kan gjøres forat en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham.

¹ Da det led mot den tid at David skulde dø, bød han sin sønn Salomo og sa:

¹ Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

¹⁴ Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

²³ for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

⁵ Vend om, Herre, utfri min sjel, frels mig for din miskunnhets skyld!

⁷ de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

⁹ - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

⁴⁸ Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn!

¹⁵ Så drog Jakob ned til Egypten, og han døde, han og våre fedre, ¹⁶ og de blev ført til Sikem og lagt i den grav som Abraham kjøpte for en kjøpesum i sølv av Hemors barn i Sikem.

²⁷ Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom,

²² Ved tro talte Josef på sitt siste om Israels barns utgang og gav påbud om sine ben.

¹⁹ Derefter begravde Abraham Sara, sin hustru, i hulen på Makpelamarken østenfor Mamre, det er Hebron, i Kana'ans land.

⁹ Og Isak og Ismael, hans sønner, begravde ham i Makpela-hulen på den mark som hadde tilhørt hetitten Efron, Sohars sønn, østenfor Mamre,

²⁹ Og han bød dem og sa til dem: Jeg samles nu til mitt folk; begrav mig hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark, ³⁰ i hulen på Makpela-marken, østenfor Mamre i Kana'ans land, den mark som Abraham kjøpte av hetitten Efron til eiendoms-gravsted. ³¹ Der begravde de Abraham og Sara, hans hustru, der begravde de Isak og Rebekka, hans hustru, og der begravde jeg Lea, ³² på den mark og i den hule der som blev kjøpt av Hets barn.

⁵ Min far tok en ed av mig og sa: Jeg dør; i min grav som jeg lot grave for mig i Kana'ans land, der skal du begrave mig. La mig derfor få dra op og begrave min far og så vende tilbake! ⁶ Og Farao sa: Dra op og begrav din far, således som du tilsvor ham. ⁷ Så drog Josef op for å begrave sin far; og alle Faraos tjenere, de eldste i hans hus, og alle de eldste i Egyptens land drog op med ham, ⁸ og hele Josefs hus og hans brødre og hans fars hus; bare sine små barn og sitt småfe og storfe lot de bli tilbake i landet Gosen. ⁹ Og både vogner og hestfolk drog op med ham, så det blev et meget stort tog. ¹⁰ Da de kom til Goren-Ha'atad på hin side Jordan, holdt de der en stor og høitidelig sørgefest, og han gjorde likferd efter sin far i syv dager. ¹¹ Og da landets innbyggere, kana'anittene, så likferden i Goren-Ha'atad, sa de: Det er en prektig likferd egypterne holder der. Derfor kalte de stedet Abel Misra'im*; det ligger på hin side Jordan. / {* egypternes sørgemark.} ¹² Og hans sønner gjorde med ham således som han hadde pålagt dem; ¹³ hans sønner førte ham til Kana'ans land og begravde ham i hulen på Makpela-marken, den mark som Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron til eiendoms-gravsted, østenfor Mamre. ¹⁴ Og da Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypten, både han og hans brødre og alle de som hadde draget op med ham for å begrave hans far.

²⁵ Og Josef tok en ed av Israels sønner og sa: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben op herfra.

³⁷ Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er! Men se, her er din tjener Kimham; la ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes!

²² men vendte tilbake og åt og drakk på det sted hvorom han hadde sagt til dig: Du skal hverken ete brød eller drikke vann der, så skal ditt lik ikke komme i dine fedres grav.

³ Og jeg sa til kongen: Kongen leve evindelig! Skulde jeg ikke se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild?

⁵ og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la mig reise til Juda, til den by hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den op igjen.

²³ Så tilsverg mig nu her ved Gud at du ikke vil fare med svik mot mig og mine barn og min ætt! Likesom jeg har vist godhet mot dig, så skal du gjøre det samme mot mig og mot det land du bor i som fremmed.

³ så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,

²⁶ Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren

²⁹ Da det led mot den tid at Israel skulde dø, kalte han sin sønn Josef til sig og sa til ham: Kjære, har jeg funnet nåde for dine øine, så legg din hånd under min lend og vis mig den kjærlighet og trofasthet at du ikke begraver mig i Egypten,

¹ Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'im. ² Og de meldte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til dig. Da gjorde Israel sig sterk og satte sig op i sengen.

²¹ Ved tro velsignet Jakob døende hver og en av Josefs sønner og tilbad, bøiet over knappen på sin stav.