Isaiah 64:1 Cross References - Norwegian

¹ Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

⁸ Og nu er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem op fra dette land til et godt og vidtstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, det land hvor kana'anittene bor og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene.

¹¹ og la dem holde sig rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øine.

¹⁸ Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg op som røken av en ovn, og hele fjellet skalv. ¹⁹ Og basunens lyd tok til og blev sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst.

⁴ Herre, da du gikk ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms mark, da bevet jorden, himlene dryppet, skyene dryppet av vann. ⁵ Fjellene skalv for Herrens åsyn, Sinai der borte skalv for Herrens, Israels Guds åsyn.

⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. ⁸ Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt. ⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. ¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. ¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. ¹² Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. ¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. ¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. ¹⁵ Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

⁶ Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.

⁸ Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,

⁴ Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. ⁵ Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, ⁶ I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? ⁷ For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn,

⁵ Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker! ⁶ La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.}

¹⁵ Sku ned fra himmelen og se, fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og ditt velde? Ditt hjertes medynk og din miskunnhet holder sig tilbake fra mig.

⁵ Og Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, han rører ved jorden, da smelter den, og alle som bor på den, sørger, og hele jorden hever sig som Nilen og faller som Egyptens elv,

¹³ Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløier, skal nå den som høster, og den som trår vindruer, skal nå den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over.

³ For se, Herren går ut fra sin bolig; han stiger ned og farer frem over jordens høider. ⁴ Fjellene smelter under ham, og dalene revner - som voks for ilden, som vann når det øses ut over et stup. ⁵ Fjellene skjelver for ham, og haugene smelter, og jorden hever sig for hans åsyn, jorderike og alle som bor der. ⁶ Hvem holder stand for hans harme, og hvem utholder hans brennende vrede? Hans harme strømmer frem som ild, og fjellene styrter sammen for ham.

¹ En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*. / {* SLM 7, 1.} ² Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning* - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig! / {* HAB 1, 5; 2, 2 fg.} ³ Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. ⁴ En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. ⁵ Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin. ⁶ Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid. ⁷ Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever. ⁸ Harmes du, Herre, på elvene, er din vrede optendt mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer frem på dine hester, på dine seierrike vogner? ⁹ Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord*! - Sela. Til elver kløver du jorden. / {* blir nu synlig fullbyrdet.} ¹⁰ Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie. ¹¹ Sol og måne treder inn i sin bolig for lyset av dine piler, som farer frem, for glansen av ditt lynende spyd. ¹² I harme skrider du frem over jorden, i vrede treder du folkene ned. ¹³ Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; du knuser taket på den ugudeliges* hus, du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. / {* kaldeerkongens.}

¹⁰ og straks da han steg op av vannet, så han himmelen åpne sig og Ånden komme ned over ham som en due.

¹⁰ Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brand og opløses, og jorden og tingene på den skal opbrennes. ¹¹ Da nu alt dette opløses, hvor må I da strebe efter hellig ferd og gudsfrykt, ¹² idet I venter på og fremskynder Guds dags komme, hvorved himlene skal opløses i ild og himmellegemene smelte i brand!

¹¹ Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem.