Jeremiah 50:1 Cross References - Norwegian

¹ Dette er det ord Herren talte om Babel, om kaldeernes land, ved profeten Jeremias.

¹⁰ Først hersket han over Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear.

³¹ Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der.

² Herrens Ånd taler gjennem mig, og hans ord er på min tunge.

¹⁷ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte sig i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

⁸ Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. ⁹ Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

¹ Utsagn om Babel, som Esaias, Amos' sønn, mottok i et syn. ² Reis et banner på et bart fjell, rop høit til dem, vink med hånden at de kan dra inn gjennem voldsherrenes porter! ³ Jeg har opbudt mine innvidde menn og kalt mine helter til å tjene min vrede, mine stolte, jublende skarer.

⁴ da skal du istemme denne spottesang over Babels konge og si: Se, hvad ende det har tatt med voldsherren, med trengselsstedet!

¹ Utsagn om Havørkenen*. Som stormvinder i ørkenen farer frem, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige land. / {* Babel, som skal bli til en stor øde myr; JES 21, 9. 14, 23.} ² Et hårdt syn er mig kunngjort: Røveren røver og ødeleggeren ødelegger. Dra op, Elam*! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på. / {* Persia; JES 22, 6.} ³ Derfor er mine lender fulle av smerte, veer har grepet mig, som den fødendes veer; jeg vrir mig så jeg ikke kan høre; jeg er forferdet så jeg ikke kan se. ⁴ Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet mig; aftenen, som var min lyst, har han* gjort til redsel for mig. / {* fienden.} ⁵ De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker - op, I høvdinger, smør skjoldene! ⁶ For så sa Herren til mig: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde. ⁷ Og ser han et tog av ryttere, par efter par, et tog av asener, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøie akt. ⁸ Da ropte han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt; ⁹ men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders billeder har han* knust og kastet til jorden. / {* fienden. JER 51, 8. ÅPE 14, 8; 18, 2. 10.} ¹⁰ Du mitt knuste, mitt gjennemtreskede folk! Det jeg har hørt av Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for eder.

¹³ Se, kaldeernes land, dette folk som fordum ikke var til, de hvis land Assur har gjort til bolig for ørkenens dyr, de reiser sine beleiringstårn, omstyrter dets* palasser og gjør det til en grushaug. / {* Tyrus'.}

¹ Stig ned og sett dig i støvet, du jomfru, Babels datter! Sett dig på jorden uten trone, du kaldeernes datter! For de skal ikke mere kalle dig den fine og kjælne. ² Ta fatt på kvernen og mal mel, slå op ditt slør, løft slepet op, gjør benet bart, vad over elver! ³ Din blusel skal bli avdekket, og din skam bli sett; hevn vil jeg ta og ikke spare noget menneske. ⁴ Vår gjenløser - hans navn er Herren, hærskarenes Gud, Israels Hellige. ⁵ Sitt taus og gå inn i mørket, du kaldeernes datter! For de skal ikke mere kalle dig rikenes dronning. ⁶ Jeg var vred på mitt folk, vanhelliget min arv og gav dem i din hånd, du viste dem ikke barmhjertighet, endog på oldingen lot du ditt åk tynge hårdt. ⁷ Og du sa: Til evig tid skal jeg være dronning, så du ikke la dig dette* på hjerte og ikke tenkte på hvad enden på det skulde bli. / {* JES 47, 6.} ⁸ Så hør nu dette, du som lever i dine lyster, som sitter så trygg, du som sier i ditt hjerte: Jeg og ingen annen! Jeg skal ikke sitte som enke og ikke vite hvad det er å være barnløs! ⁹ Men begge disse ting skal komme over dig i et øieblikk, på en dag, både barnløshet og enkestand; i fullt mål kommer de over dig tross dine mangfoldige trolldomskunster, tross dine mange besvergelser. ¹⁰ Du stolte på din ondskap, du sa: Det er ingen som ser mig. Din visdom og din kunnskap har forført dig, så du sa i ditt hjerte: Jeg og ingen annen! ¹¹ Så skal det da komme over dig en ulykke som du ikke kan mane bort, og en ødeleggelse skal ramme dig, som du ikke skal makte å avvende ved noget sonoffer, og en undergang som du ikke vet om, skal komme brått over dig. ¹² Stå frem med dine besvergelser og med dine mangfoldige trolldomskunster, som du har gjort dig møie med fra din ungdom av! Kanskje du kunde hjelpe dig med dem, kanskje du kunde skremme ulykken bort. ¹³ Du har trettet dig ut med dine mange råd; la dem stå frem og frelse dig, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over dig! ¹⁴ Se, de er som halm, ilden brenner dem op, de kan ikke redde sitt eget liv fra luens makt; det er ingen glør å varme sig ved, ingen ild å sitte omkring. ¹⁵ Således går det for dig med dem som du har strevet for; de som drev handel med dig fra din ungdom av, de farer hit og dit, hver til sin kant; det er ingen som frelser dig.

²⁶ og alle Nordens konger, nær og fjern, den ene med den andre, og alle verdens riker utover hele jorden; og Sesaks* konge skal drikke efter dem. / {* d.e. Babels; JER 51, 41. HAB 2, 15. 16.} ²⁷ Og du skal si til dem: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Drikk og bli drukne og spy og fall og reis eder ikke mere - for det sverd jeg sender iblandt eder!

⁷ Og alle folkeslag skal tjene ham og hans sønn og hans sønnesønn, inntil tiden kommer også for hans land; da skal mange folkeslag og store konger gjøre ham til træl.

¹ Så sier Herren: Se, jeg vekker et ødeleggende vær over Babel og over innbyggerne i Leb-Kamai*. / {* Leb-Kamai, d.e. mine motstanderes hjerte eller midtpunkt, et navn på Babel.} ² Og jeg sender fremmede mot Babel, og de skal kaste det som korn og tømme dets land; for de skal falle over det fra alle kanter på ulykkens dag. ³ Mot den som spenner bue, skal bueskytteren spenne sin bue, og mot den som kneiser i sin brynje; spar ikke dets unge menn, slå hele dets hær med bann! ⁴ Og drepte menn skal falle i kaldeernes land, og gjennemborede menn på dets gater. ⁵ For Israel og Juda er ikke enker, forlatt av sin Gud, Herren, hærskarenes Gud, skjønt deres land er fullt av skyld mot Israels Hellige. ⁶ Fly ut av Babel, hver mann må redde sitt liv! Se til at I ikke omkommer ved Babels misgjerning! En hevnens tid er det for Herren; han gjengjelder Babel det som det har gjort. ⁷ Babel var et gullbeger i Herrens hånd, som gjorde hele jorden drukken; av dets vin drakk folkene, derfor tedde folkene sig som rasende. ⁸ Med ett er Babel falt og blitt knust; jamre over det, hent balsam for dets smerte! Kanskje det kunde læges. ⁹ Vi har søkt å læge Babel, men det lot sig ikke læge. Forlat det, så vi kan gå hver til sitt land! For dommen over det når til himmelen og hever sig til skyene. ¹⁰ Herren har latt vår rettferdige sak komme frem i dagen; kom, la oss fortelle i Sion Herrens, vår Guds gjerning! ¹¹ Gjør pilene blanke, grip skjoldene! Herren har vakt mederkongenes ånd; for mot Babel er hans tanke rettet, han vil ødelegge det; for det er Herrens hevn, hevnen for hans tempel. ¹² Løft banner mot Babels murer, hold sterk vakt, sett ut vaktposter, legg bakhold! For Herren har både tenkt ut og setter i verk det som han har talt imot Babels innbyggere. ¹³ Du som bor ved store vann, du som er rik på skatter! Din ende er kommet, målet for din vinning er fullt. ¹⁴ Herren, hærskarenes Gud, har svoret ved sig selv: Har jeg enn fylt dig med mennesker som med gresshopper, skal det allikevel opløftes et frydeskrik over dig.

⁵ Så er og vinen troløs; en skrytende mann - han skal ikke bli boende i ro, han som har opspilt sitt grådige svelg likesom dødsriket; han er som døden og blir ikke mett, han har sanket til sig alle folk og samlet til sig alle folkeslag. ⁶ Skal ikke alle disse synge nidviser og spottesanger om ham, lage gåter om ham og si: Ve den som dynger op ting som ikke hører ham til - hvor lenge? - og som lesser på sig pantegods! ⁷ Skal de ikke brått reise sig de som skal pine dig, og våkne op de som skal jage dig op, så du blir et rov for dem? ⁸ For du har plyndret mange folkeslag; således skal alle som blir igjen av folkene, plyndre dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den. ⁹ Ve den som jager efter skammelig vinning for sitt hus, for å bygge sitt rede i høiden, for å redde sig fra ulykkens hånd! ¹⁰ Du har lagt op råd som blir til skam for ditt hus, lagt op råd om å gjøre ende på mange folk og dermed syndet mot dig selv; ¹¹ for stenen i veggen skal skrike, og bjelken i treverket skal svare den. ¹² Ve den som bygger en by med blod og grunnlegger en stad med urett! ¹³ Se, kommer det ikke fra Herren, hærskarenes Gud, at folkeslag skal arbeide sig trette for ilden, og folkeferd gjøre sig møie for intet? ¹⁴ For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn. ¹⁵ Ve den som gir sin næste å drikke av sin brennende vredes skål, ja drikker dem drukne, for å se på deres blusel! ¹⁶ Du blir mettet med skam og ikke med ære; drikk også du og vis din forhud frem! Begeret i Herrens høire hånd skal i sin tid komme til dig, og dyp skam skal skjule din ære. ¹⁷ For ditt voldsverk mot Libanon og ødeleggelsen av dyrene, som skremte dem, skal komme over dig for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot staden og alle dem som bor i den. ¹⁸ Hvad gagn gjør et utskåret billede, om enn en mester har skåret det? Eller hvad gagn gjør et støpt billede, en lærer i løgn, om enn dets mester satte sin lit til det da han gjorde målløse avguder? ¹⁹ Ve den som sier til en stokk: Våkn op! - til en målløs sten: Stå op! Skulde den være lærer? Den er jo overtrukket med gull og sølv, og det finnes ikke ånd i den. ²⁰ Men Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden!

⁴ Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i;

²¹ for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

¹ Derefter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden blev oplyst av hans herlighet, ² og han ropte med sterk røst og sa: Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder, og et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl; ³ for av hennes horelevnets vredes-vin har alle folk drukket, og kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøbmennene på jorden er blitt rike av hennes vellevnets fylde. ⁴ Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager! ⁵ For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu. ⁶ Gi henne igjen som hun har gitt, og gjengjeld henne dobbelt efter hennes gjerninger! Skjenk henne dobbelt i det beger hun har iskjenket! ⁷ Så meget som hun har ophøiet sig selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se, ⁸ derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli opbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne. ⁹ Og kongene på jorden, som har drevet hor og levd i vellevnet med henne, skal gråte og jamre sig over henne når de ser røken av hennes brand, ¹⁰ mens de står langt borte av frykt for hennes pine, og de skal si: Ve, ve, du store by Babylon, du sterke by, at din dom er kommet i en time! ¹¹ Og kjøbmennene på jorden skal gråte og sørge over henne, fordi ingen mere kjøper deres skibsladninger, ¹² skibsladninger av gull og sølv og edelstener og perler og fint lin og purpur og silke og skarlagen, og allslags velluktende tre og allslags kar av elfenben og allslags kar av kostelig tre og av kobber og jern og marmor, ¹³ og kanel og hårsalve og røkelse og myrra og virak og vin og olje og fint mel og hvete og storfe og får og hester og vogner og træler og menneskesjeler. ¹⁴ Og den frukt som din sjel hadde lyst til, er blitt borte for dig, og alt det fete og glimrende er blitt borte for dig, og aldri mere skal nogen finne det igjen. ¹⁵ De som handler med slikt, de som er blitt rike ved henne, skal stå langt borte av frykt for hennes pine og gråte og sørge og si: ¹⁶ Ve, ve den store by, som var klædd i fint lin og purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler, at så stor en rikdom er ødelagt i én time! ¹⁷ Og hver styrmann og hver skibsfører og alle sjøfolk og alle de som ferdes på havet, stod langt borte ¹⁸ og ropte da de så røken av hennes brand, og sa: Hvem er lik den store by? ¹⁹ Og de kastet støv på sine hoder og ropte med gråt og sorg og sa: Ve, ve den store by, hvor alle som har skib i sjøen, er blitt rike av dens kostbarheter, at den er lagt øde i en time! ²⁰ Fryd dig over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder! ²¹ Og en veldig engel løftet en sten som en stor kvernsten og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere. ²² Og lyd av harpespillere og sangere og fløitespillere og basunblåsere skal ikke mere høres i dig, og ingen som driver nogen kunst, skal mere finnes i dig, og lyd av kvern skal ikke mere høres i dig, ²³ og lys av lampe skal ikke mere skinne i dig, og røst av brudgom og brud skal ikke mere høres i dig; for dine kjøbmenn var stormennene på jorden, fordi alle folk blev ført vill ved din trolldom. ²⁴ Og i den blev funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden.