Job 36 Cross References - Norwegian

¹ Og Elihu blev ved og sa: ² Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud. ³ Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett. ⁴ For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig. ⁵ Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft. ⁶ Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett. ⁷ Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret. ⁸ Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer, ⁹ så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige, ¹⁰ og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde. ¹¹ Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede. ¹² Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand. ¹³ Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.} ¹⁴ De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.} ¹⁵ Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen. ¹⁶ Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter. ¹⁷ Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at. ¹⁸ La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.} ¹⁹ Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det? ²⁰ Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted! ²¹ Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide. ²² Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han? ²³ Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett? ²⁴ Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om! ²⁵ All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra. ²⁶ Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig; ²⁷ han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned; ²⁸ fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker. ²⁹ Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.} ³⁰ Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.} ³¹ For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod. ³² Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden. ³³ Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

¹⁶ Og han skal tale til folket for dig; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham.

⁷ Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik? ⁸ Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?

³ Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

⁶ Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

³¹ Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale. ³² Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett. ³³ Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.

¹⁹ Derfor sier Herren så: Hvis du vender om, så vil jeg la dig komme tilbake og stå for mitt åsyn, og hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn; de skal igjen vende om til dig, men du skal ikke vende om til dem.

⁷ Og du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være; for gjenstridige er de.

²⁰ Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

²² Jeg ber eder, brødre, ta dette formaningens ord vel op; for jeg har skrevet til eder i korthet.

⁴ Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

³ Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

¹² Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig? ¹³ Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

²⁰ Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig? ²¹ Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler; ²² avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre. ²³ Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig. ²⁴ For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

² Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus* og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, / {* 1MO 22, 21.}

⁸ Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.

⁵ Job har jo sagt: Jeg er rettferdig, og Gud har tatt min rett fra mig;

¹⁰ Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig! ¹¹ Han lønner mennesket efter dets gjerninger og gjengjelder mannen efter hans ferd. ¹² Ja sannelig, Gud gjør ikke noget syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.

²³ Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

⁷ For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

¹⁷ Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.

¹ Herre, når jeg fører trette med dig, har du alltid rett. Allikevel må jeg gå i rette med dig: Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse?

⁷ Dig, Herre, hører rettferdigheten til, men oss vårt ansikts blygsel, som det sees på denne dag - oss, Judas menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både dem som er nær, og dem som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til for den troløshets skyld som de har vist mot dig.

¹⁴ Derfor hadde Herren ulykken stadig for øie og lot den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.

¹ Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom nogen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: ² Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede ham.

⁴² Dronningen fra Syden skal stå op på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mere enn Salomo.

²⁷ Han stod da op og gikk dit; og se, der var en etioper, en hoffmann, en høi embedsmann hos Kandake, etiopernes dronning, en som var satt over hele hennes skatt; han var kommet til Jerusalem for å tilbede, ²⁸ og han var nu på hjemveien, og satt på sin vogn og leste profeten Esaias. ²⁹ Og Ånden sa til Filip: Gå bort til denne vogn og hold dig nær ved den! ³⁰ Filip løp da til, og hørte at han leste profeten Esaias, og sa: Skjønner du det du leser? ³¹ Han svarte: Hvorledes skulde jeg vel kunne det uten at nogen veileder mig? Og han bad Filip stige op og sette sig hos ham. ³² Men det stykke av Skriften som han leste, var dette: Som et får blev han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, således åpner han ikke sin munn; ³³ i hans fornedrelse blev dommen over ham borttatt, og hvem kan fortelle om hans ætt? for hans liv blir tatt bort fra jorden. ³⁴ Hoffmannen tok da til orde og sa til Filip: Jeg ber dig: om hvem sier profeten dette? om sig selv eller om nogen annen? ³⁵ Da oplot Filip sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus. ³⁶ Og som de drog frem på veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann; hvad er til hinder for at jeg blir døpt? ³⁷ Og Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. ³⁸ Og han bød vognen holde, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. ³⁹ Men da de steg op av vannet, rykte Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger; for han drog sin vei med glede. ⁴⁰ Men Filip blev funnet i Asdod, og han drog omkring og forkynte evangeliet i alle byene, inntil han kom til Cesarea.

²⁵ som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - ²⁶ for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

¹⁴ Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

⁶ men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare op til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ? ⁷ eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus op fra de døde - ? ⁸ Men hvad sier den? Ordet er dig nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner,

⁵ Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

¹⁷ All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

³ og de sang Moses', Guds tjeners sang og Lammets sang og sa: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige! rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!

⁴ Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.

⁷ Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?

²⁷ Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

³⁴ Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

⁶ Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne. ⁷ Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød. ⁸ Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det. ⁹ Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust. ¹⁰ Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig. ¹¹ Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig? ¹² Er ikke Gud høi som himmelen? Og se de øverste stjerner, hvor høit de står! ¹³ Og du sier: Hvad vet Gud? Kan han vel dømme gjennem mørket? ¹⁴ Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noget, og på himmelens hvelving vandrer han. ¹⁵ Vil du følge den sti som syndens menn vandret på i de gamle dager, ¹⁶ de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm, ¹⁷ de menn som sa til Gud: Vik fra oss, og som spurte hvad den Allmektige vel skulde kunne gjøre for dem, ¹⁸ enda han hadde fylt deres hus med det som var godt? - Men de ugudeliges tanker er lang fra mine tanker. - ¹⁹ De rettferdige så det* og gledet sig, og de uskyldige spottet dem: / {* JBS 22, 16.} ²⁰ Sannelig, våre fiender er tilintetgjort, og ild har fortært deres overflod. ²¹ Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig. ²² Ta imot lærdom av hans munn og legg dig hans ord på hjerte! ²³ Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt. ²⁴ Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir-gull blandt bekkenes stener! ²⁵ Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig, ²⁶ for da skal du glede dig i den Allmektige og løfte ditt åsyn til Gud. ²⁷ Du skal bede til ham, og han skal høre dig, og du skal opfylle dine løfter, ²⁸ og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys; ²⁹ når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned; ³⁰ han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet*. / {* når du beder for ham. 1TI 2, 8. JAK 5 16.}

³ Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

¹⁶ Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

³ både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

³ så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus,

²² Men Feliks utsatte saken, da han hadde nøiere kjennskap til Guds vei, og han sa: Når høvedsmannen Lysias kommer her ned, skal jeg prøve eders sak.

²⁰ Brødre! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; i forstand derimot skal I være fullvoksne!

¹⁷ For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

¹² Epafras hilser eder, han som er fra eders by, en Kristi Jesu tjener som alltid strider for eder i sine bønner, at I må stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje;

¹⁶ Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, ¹⁷ forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.

¹⁴ Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁹ Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

³ Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

¹³ Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til. ¹⁴ Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op. ¹⁵ Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden. ¹⁶ Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

¹² Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab. ¹³ Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage. ¹⁴ Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?

¹³ Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

²⁴ I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!

⁴ Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob.

⁶ for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra.

⁵ Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.

¹² Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.

¹⁹ du som er stor i råd og mektig i gjerning, du hvis øine er oplatt over alle menneskebarns veier for å gi enhver efter hans ferd og efter hans gjerningers frukt,

²⁴ men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. ²⁵ For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. ²⁶ For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; ²⁷ men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, ²⁸ og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget,

²² I skal ikke plage nogen enke eller farløs; ²³ dersom du plager dem, og de roper til mig, skal jeg visselig høre deres rop, ²⁴ og min vrede skal optendes, og jeg skal slå eder ihjel med sverdet, og eders hustruer skal bli enker og eders barn farløse.

¹⁵ Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,

²² De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.

⁷ Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt? ⁸ De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine. ⁹ Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

³⁰ at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. ¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. ¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. ¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹² Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

¹⁴ Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper. ¹⁵ Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

²³ Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

⁴ Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen.

¹² For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. ¹³ Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. ¹⁴ Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine.

¹ En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.} ² Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. ³ Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! ⁴ Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd!

¹² En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.

⁴ men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde.

¹ Herre, når jeg fører trette med dig, har du alltid rett. Allikevel må jeg gå i rette med dig: Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse? ² Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

⁹ så sant vet Herren å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag,

⁶ Hør på oss, herre! Du er en Guds høvding iblandt oss; begrav din døde i den beste av våre graver! Ingen av oss skal nekte dig sin grav til å begrave henne i.

⁴⁰ Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.

⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

¹³ Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. ¹⁴ Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; ¹⁵ men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig. ¹⁶ Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.

⁹ For Herrens øine farer over all jorden forat han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. Du har båret dig uforstandig at i dette; for fra nu av skal du alltid ha krig.

³ For jøden Mordekai var den næste efter kong Ahasverus, og han var høit æret blandt jødene og avholdt av sine mange brødre; han søkte sitt folks vel og talte til beste for hele sin ætt.

³ og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens barn.

¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første*, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. / {* JBS 1, 3; 8, 7.}

¹⁸ Se, Herrens øie ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet,

¹⁵ Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag efter den!

⁷⁰ Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; ⁷¹ fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. ⁷² Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

⁷ Han skal ikke frykte for nogen ond tidende; hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren. ⁸ Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender. ⁹ Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære. ¹⁰ Den ugudelige skal se det og harmes, han skal skjære tenner og optæres; de ugudeliges attrå blir til intet.

⁷ som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet ⁸ for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster,

¹⁷ Herren din Gud er i din midte, en kjempe som frelser; han fryder sig over dig med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over dig med fryderop.

³ Men Herren er trofast; han skal styrke eder og bevare eder fra det onde.

¹² For Herrens øine er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.

²⁷ og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,

⁶ Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

¹⁸ for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd. ¹⁹ Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

⁵ Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

¹⁰ De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

³ Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg.

⁹ Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

²¹ Og Herren blev vred på mig for eders skyld og svor at jeg ikke skulde få gå over Jordan og ikke komme inn i det gode land som Herren din Gud gir dig til arv. ²² For jeg må dø her i dette land, jeg kommer ikke over Jordan; men I skal gå over den og ta dette gode land i eie.

¹¹ Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme over dem, og de fanget Manasse med kroker og bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babel. ¹² Men da han var stedt i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket sig dypt for sine fedres Guds åsyn. ¹³ Og da han bad til Herren, bønnhørte han ham; han hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud.

² Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

²⁵ fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

¹⁰ For det er ikke sannhet i deres munn; deres indre er fordervelse, deres strupe en åpen grav; sin tunge gjør de glatt.

¹² Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov

⁶⁷ Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord.

⁷¹ Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter.

¹² For våre overtredelser er mange for dig, og våre synder vidner mot oss; våre overtredelser har vi for våre øine, og våre misgjerninger kjenner vi:

³⁹ Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd! ⁴⁰ La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

²⁸ Han så og vendte om fra alle de overtredelser han hadde gjort; han skal visselig leve - han skal ikke dø. ²⁹ Men Israels hus sier: Herrens vei er ikke rett. Er ikke mine veier rette, Israels hus? Er det ikke eders veier som ikke er rette? ³⁰ Derfor vil jeg dømme eder, Israels hus, hver efter hans veier, sier Herren, Israels Gud. Vend om og vend eder bort fra alle eders overtredelser, forat ikke nogen misgjerning skal bli eder til fall! ³¹ Kast fra eder alle eders overtredelser, som I har forsyndet eder med, og få eder et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil I dø, Israels hus?

¹⁷ Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult! ¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig; ¹⁹ jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

²⁰ Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

³² men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.

¹⁵ Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blandt dem er jeg den største;

¹³ Og Herren vidnet for Israel og for Juda ved alle sine profeter, alle seerne, og sa: Vend om fra eders onde veier og hold mine befalinger og bud efter hele den lov som jeg gav eders fedre, og som jeg sendte til eder ved mine tjenere profetene!

¹⁶ da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, ¹⁷ for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen, ¹⁸ for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd. ¹⁹ Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben. ²⁰ Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat. ²¹ Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare; ²² hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler. ²³ Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

¹⁵ Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

⁶ Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med dig; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles.

¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt! ¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! ¹⁸ Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. ¹⁹ Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting, ²⁰ men er I uvillige og gjenstridige, skal I bli opett av sverdet; for Herrens munn har talt.

⁸ Du har ikke hørt det eller fått det å vite, heller ikke er ditt øre for lenge siden blitt oplatt; for jeg visste at du er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av.

¹⁷ Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer dig å gjøre det som er dig til gagn, som fører dig på den vei du skal gå.

⁵ Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.

⁶ Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! ⁷ Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

³ For så sier Herren til Judas menn og til Jerusalem: Bryt eder nytt land og så ikke blandt torner! ⁴ Omskjær eder for Herren og ta bort eders hjertes forhud, I Judas menn og Jerusalems innbyggere, forat ikke min harme skal fare ut som ild og brenne, uten at nogen slukker, for eders onde gjerningers skyld!

³ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Bedre eders veier og eders gjerninger! Så vil jeg la eder bo på dette sted. ⁴ Sett ikke eders lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel! ⁵ Men dersom I bedrer eders veier og eders gjerninger, dersom I skifter rett mellem mann og mann, ⁶ ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken og ikke utøser uskyldig blod på dette sted og ikke følger andre guder til ulykke for eder selv, ⁷ da vil jeg la eder bo på dette sted, i det land jeg gav eders fedre, fra evighet og til evighet.

¹ Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud; for sverdet skal de falle, deres små barn skal knuses, og deres fruktsommelige kvinner opskjæres.

⁸ Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,

¹⁹ Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,

¹⁴ Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus.

³⁰ Efterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nu menneskene at de alle allesteds skal omvende sig,

⁸ hold eder nær til Gud, og han skal holde sig nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!

³⁰ Når du er i trengsel, og alle disse ting kommer over dig, i de siste dager, da skal du omvende dig til Herren din Gud og høre på hans røst.

¹³ Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham - ¹⁴ er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt - ¹⁵ ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte; ¹⁶ for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu. ¹⁷ Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen. ¹⁸ Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro. ¹⁹ Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

¹¹ De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

²¹ Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig.

²³ Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt.

² Det går dem* i alt likesom alle andre; det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den gode og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer; den gode går det som synderen, den som sverger, går det som den som er redd for å sverge. / {* de rettferdige og vise.} ³ Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle likedan, og så er også menneskenes hjerte fullt av det som ondt er, og det er uforstand i deres hjerte, så lenge de lever, og siden går det avsted til de døde;

¹⁹ Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting,

²³ men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel.

¹³ Så bedre nu eders veier og eders gjerninger og hør på Herrens, eders Guds røst! Så skal Herren angre det onde han har talt imot eder.

¹⁷ Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til!

⁸ Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme;

⁵ I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen!

⁷ Så meget som hun har ophøiet sig selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se,

¹⁵ En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre - ¹⁶ aldeles som du bad Herren din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. ¹⁷ Da sa Herren til mig: De har talt vel i det de har sagt. ¹⁸ En profet vil jeg opreise for dem av deres brødres midte, likesom dig, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. ¹⁹ Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det. ²⁰ Men den profet som i overmot drister sig til å tale noget i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profet skal dø. ²¹ Og om du sier ved dig selv: Hvad skal vi kjenne det ord på som Herren ikke har talt? - ²² (da skal du vite:) Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i opfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt; det er et ord som profeten i overmot har dristet sig til å tale, og du skal ikke være redd ham.

¹⁵ men både med dem som idag står her sammen med oss for Herrens, vår Guds åsyn, og med dem som ikke er her sammen med oss idag. ¹⁶ For I vet selv hvorledes vi bodde i Egyptens land, og hvorledes vi drog midt igjennem de folk som I har draget igjennem, ¹⁷ Og I så deres vederstyggelige og motbydelige avguder, de guder av tre og sten, av sølv og gull som de hadde. ¹⁸ La det ikke være hos eder nogen mann eller kvinne eller ætt eller stamme hvis hjerte idag vender sig fra Herren vår Gud, så han går bort og dyrker disse folks guder! La det ikke være hos eder nogen rot som bærer trollbær og malurt, ¹⁹ nogen som når han hører dette eds-sambånds ord, priser sig lykkelig og tenker at det skal gå ham vel om han enn følger sitt eget hårde hjerte. For da kommer det vannrike land til å gå til grunne sammen med det tørstige*. / {* d.e. alle, både de som har overflod, og de som trenger.} ²⁰ Herren vil ikke tilgi ham; nei, da skal Herrens vrede og nidkjærhet ryke mot den mann, og alle de forbannelser som er skrevet i denne bok, skal hvile på ham, og Herren skal utslette hans navn under himmelen.

²¹ Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

²² Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²⁰ men er I uvillige og gjenstridige, skal I bli opett av sverdet; for Herrens munn har talt.

¹¹ Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv.

²¹ Han sa da atter til dem: Jeg går bort, og I skal lete efter mig, og I skal dø i eders synd; dit jeg går, kan I ikke komme. ²² Jødene sa da: Han vil vel ikke drepe sig selv, siden han sier: Dit jeg går, kan I ikke komme? ²³ Og han sa til dem: I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. ²⁴ Derfor sa jeg til eder: I skal dø i eders synder; for tror I ikke at det er mig, da skal I dø i eders synder.

⁸ men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. ⁹ Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;

¹⁴ Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel;

¹³ og de sa til dem: I skal ikke føre fangene her inn; I tenker vel på å øke våre synder og vår brøde og således riktig føre skyld over oss for Herren; men vår skyld er alt stor nok, og der er brennende vrede over Israel.

²² Og på den tid han var stedt i nød, bar han sig ennu mere troløst at mot Herren - han, kong Akas;

⁴ Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁸ For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham? ⁹ Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham? ¹⁰ Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

⁹ Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm. ¹⁰ Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten*, / {* d.e. i ulykkens natt.}

⁸ Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. ¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

⁵ Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte ophoper du dig vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares,

⁵ Og de ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som er kommet til dig inatt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!

²⁴ Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra. ²⁵ Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.

⁷ Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og Herren lot ham dø. ⁸ Da sa Juda til Onan: Gå inn til din brors hustru, og ta henne til ekte i din brors sted og opreis din bror avkom. ⁹ Men Onan visste at avkommet ikke skulde høre ham til; når han derfor gikk inn til sin brors hustru, spilte han sæden på jorden for ikke å gi sin bror avkom. ¹⁰ Men det var ondt i Herrens øine det han gjorde, og han lot også ham dø.

¹ Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. ² Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.

¹⁷ Der skal ikke være nogen tempelskjøge* blandt Israels døtre, og der skal ikke være nogen tempelboler* blandt Israels sønner. / {* d.e. en som driver utukt til ære for avgudene.}

³² Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

²³ Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig; ²⁴ hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull. ²⁵ Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

¹⁶ de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm,

⁸ dog skal de bli hans tjenere og få kjenne hvad forskjell det er på å tjene mig og å tjene hedningelandenes konger.

¹⁰ og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

⁸ Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

¹⁰ Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte. ¹¹ Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte* og hver en gullring. / {* 1MO 33, 19.} ¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første*, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. / {* JBS 1, 3; 8, 7.} ¹³ Og han fikk syv sønner og tre døtre. ¹⁴ Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk. ¹⁵ Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre. ¹⁶ Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. ¹⁷ Og Job døde, gammel og mett av dager.

¹⁹ De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

⁵ Du dekker bord for mig like for mine fienders øine, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over.

⁸ Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;

⁸ Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. ² Jeg bidde på Herren; da bøide han sig til mig og hørte mitt rop. ³ Og han drog mig op av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trin faste.

⁵ Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender.

⁵ Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum.

⁶ Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin.

² Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på mig! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede sig ved de fete retter.

¹⁴ Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne,

⁵ jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

¹¹ Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig?

⁸ og gir sig i lag med dem som gjør ondt, og søker omgang med ugudelige menn?

³⁶ Gid Job måtte bli prøvd uavlatelig, fordi han har svart på onde menneskers vis!

³² slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

⁴ Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!

²⁴ da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

⁵ Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:

¹² Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

¹⁰ Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

⁷ de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom? ⁸ En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

⁵ Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag.

⁶ som slo folkeferd i harme med slag på slag, som underkuet folkeslag i vrede og forfulgte dem uten skånsel.

¹⁶ Menneskesønn! Se, jeg tar dine øines lyst fra dig ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne.

⁷ Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

¹⁸ For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet;

⁶ La ingen dåre eder med tomme ord! for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;

⁶ han som gav sig selv til en løsepenge for alle, et vidnesbyrd i sin tid,

³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham,

¹³ Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

²⁰ I et øieblikk dør de, midt om natten; folket raver og forgår, og den mektige rykkes bort, ikke ved menneskehånd.

¹⁶ En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. ¹⁷ Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.

²⁰ På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene

³⁶ Og Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.

¹⁸ Hverken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag; ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært; for han vil gjøre ende, ja brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.

³ eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager!

²⁹ Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

³⁵ Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.

²⁰ Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.} ²¹ dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

⁹ Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

¹⁵ Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

¹³ Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹³ Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, ¹⁴ roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

²⁵ Ja, han kjenner deres gjerninger, og han slår dem ned om natten så de går til grunne.

³ Når skyene blir fulle av regn, tømmer de det ut over jorden, og når et tre faller, enten det er mot syd eller mot nord, så blir treet liggende på det sted hvor det falt.

³⁰ Samme natt blev kaldeerkongen Belsasar drept.

²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

²⁵ til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas gikk bort fra for å gå til sitt eget sted!

² I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. ³ Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly.

⁷ Hvem er en mann som Job, han som drikker bespottelse som vann* / {* JBS 15, 16.} ⁸ og gir sig i lag med dem som gjør ondt, og søker omgang med ugudelige menn? ⁹ For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud.

³ at du sier: Hvad nytter det mig, hvad gagn har jeg av at jeg ikke synder?

¹⁸ Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre.

⁴ Tal derfor med dem og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver den av Israels hus som gir sine motbydelige avguder rum i sitt hjerte og setter det som er ham et anstøt til misgjerning, for sine øine og så kommer til profeten, ham vil jeg, Herren, selv svare* for hans mange motbydelige avguders skyld, / {* nemlig i gjerning ved å straffe ham; ESK 14, 8.}

¹⁶ Sadrak, Mesak og Abed-Nego svarte kongen: Nebukadnesar! Vi har ikke nødig å svare dig et ord på dette. ¹⁷ Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. ¹⁸ Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbede det gullbillede du har stilt op.

¹⁰ I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud.

²⁹ Om ditt høire øie frister dig, da riv det ut og kast det fra dig! for det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvede. ³⁰ Og dersom din høire hånd frister dig, da hugg den av og kast den fra dig! for det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvede.

²¹ men han har ikke rot i sig, og holder bare ut til en tid; blir det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar han straks anstøt.

²⁴ Da sa Jesus til sine disipler: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.

⁴⁰ De lød ham da, og kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulde tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. ⁴¹ Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

²⁵ idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden,

¹⁷ For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.

¹⁵ For ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander sig i andres saker; ¹⁶ men lider han som kristen, da skal han ikke skamme sig, men prise Gud for dette navn.

⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier; ⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

¹¹ han som gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?

⁷ For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken* - / {* nemlig: kommer vår frelse.}

¹⁰ Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?

⁵ Herren har brutt i stykker de ugudeliges stav, herskernes spir,

¹³ Og alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor.

⁵ Jeg har gjort jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved min store kraft og ved min utrakte arm, og jeg gir den til ham som er den rette i mine øine. ⁶ Og nu har jeg gitt alle disse land i min tjener Nebukadnesars, Babels konges hånd; også markens dyr har jeg gitt ham til å tjene ham. ⁷ Og alle folkeslag skal tjene ham og hans sønn og hans sønnesønn, inntil tiden kommer også for hans land; da skal mange folkeslag og store konger gjøre ham til træl. ⁸ Og det folk og det rike som ikke vil tjene ham, Nebukadnesar, Babels konge, og som ikke vil bøie sin nakke under Babels konges åk, det folk vil jeg hjemsøke med sverd og hungersnød og pest, sier Herren, inntil jeg får gjort ende på dem ved hans hånd.

³⁸ Se, dager kommer, sier Herren, da byen skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten,

²⁵ Du skal bli utstøtt fra menneskene, og din bolig skal være hos markens dyr, og urter skal du ete likesom oksene, og med himmelens dugg skal du vætes, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

³² fra menneskene blir du utstøtt, og hos markens dyr skal din bolig være, urter skal du ete likesom oksene, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

¹⁸ Konge! Den høieste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten;

⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

⁴⁵ Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til mig.

¹ Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,

¹⁰ Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig!

¹³ Hvem har overgitt jorden til hans varetekt, og hvem har overlatt hele jorderike til ham? ¹⁴ Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen, ¹⁵ da skulde alt kjød opgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen. ¹⁶ Men gi nu akt og hør på dette, lytt nøye til mine ord! ¹⁷ Kan vel en som hater retten, være hersker? Eller tør du fordømme den Rettferdige, den Mektige? ¹⁸ Sier vel nogen til en konge: Din niding, eller til en fyrste: Du ugudelige? ¹⁹ Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk. ²⁰ I et øieblikk dør de, midt om natten; folket raver og forgår, og den mektige rykkes bort, ikke ved menneskehånd. ²¹ For hans øine vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt; ²² det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt kan skjule sig; ²³ Gud har ikke nødig å gi lenge akt på en mann før han må møte for Guds dom. ²⁴ Han knuser de mektige uten å granske deres sak og setter så andre i deres sted. ²⁵ Ja, han kjenner deres gjerninger, og han slår dem ned om natten så de går til grunne. ²⁶ Han tukter dem som ugjerningsmenn, på et sted hvor alle kan se det; ²⁷ for derfor vek de bort fra ham og aktet ikke på nogen av hans veier, ²⁸ forat de skulde la de fattiges skrik komme for ham, forat han skulde høre de undertryktes rop. ²⁹ Lar han være å skride inn, hvem tør da fordømme ham? Skjuler han sitt åsyn, hvem får da se ham? Både med et folk og med et enkelt menneske gjør han jo således, ³⁰ forat et gudløst menneske ikke skal herske, forat det ikke skal være snarer for folket. ³¹ For har vel et slikt menneske nogensinne sagt til Gud: Jeg har vært overmodig, jeg vil herefter ikke gjøre det som ondt er; ³² det jeg ikke ser, det må du lære mig; har jeg gjort urett, så vil jeg ikke gjøre det mere? ³³ Skulde han vel gjengjelde efter ditt tykke? Du har jo klandret ham*. Så må du velge og ikke jeg, og hvad du vet, får du si. / {* nemlig for hans gjengjeldelse.}

⁸ Skjul dem alle i støvet, bind deres ansikter fast i mørket!

¹³ Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? ¹⁴ Hvem har han rådført sig med, så han gav ham forstand og oplyste ham om den rette vei og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei?

⁵ Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.

³⁴ For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?

¹⁶ for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.

¹¹ han i hvem vi også har fått arvelodd, efterat vi forut var bestemt til det efter hans forsett som virker alt efter sin viljes råd,

¹⁹ og at du ikke, når du løfter dine øine op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar dig føre vill, så du tilbeder dem og dyrker dem, de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.

¹³ Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til. ¹⁴ Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op. ¹⁵ Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden. ¹⁶ Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill. ¹⁷ Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer. ¹⁸ Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender. ¹⁹ Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned. ²⁰ Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt. ²¹ Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han. ²² Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset. ²³ Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort. ²⁴ Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde; ²⁵ de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.

⁵ Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem. ⁶ Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke. ⁷ Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet. ⁸ Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem. ⁹ Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den. ¹⁰ En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket. ¹¹ Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

¹ Til sangmesteren; en salme av David. ² Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. ³ Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. ⁴ Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres* røst. / {* himlenes.}

⁵ For de akter ikke på hvad Herren gjør, eller på hans henders gjerning; han skal nedbryte dem og ikke opbygge dem.

³ Min sjel skal rose sig av Herren; de saktmodige skal høre det og glede sig.

¹⁶ De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over.

¹⁸ Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger!

⁸ Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger. ⁹ Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn. ¹⁰ For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud.

⁴ til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar. ⁵ For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger.

²⁴ Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

⁸ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

¹⁵ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

² Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem. ³ Høihet og herlighet er hans gjerning, og hans rettferdighet står fast evindelig. ⁴ Han har sørget for at hans undergjerninger ihukommes; Herren er nådig og barmhjertig.

⁸ de er grunnfestet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet.

⁵ Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor,

¹⁰ Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig. ¹¹ Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, ¹² for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære.

³ Hvor store er ikke hans tegn, hvor mektige hans under! Hans rike er et evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.

³⁷ Nu priser og ophøier og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge; for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.

⁴⁶ Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

²⁷ Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer dig ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget!

⁵ Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

⁷ Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense? ⁸ Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.} ⁹ Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

¹⁴ Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?

⁵ Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

² Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

²⁴ Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager. ²⁵ Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt. ²⁶ Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning. ²⁷ De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,

³ Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig.

¹² For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

¹² og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

⁸ Men dette ene må I ikke være blinde for, I elskede, at én dag er i Herrens øine som tusen år, og tusen år som én dag.

⁵ Det var ennu ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennu vokset frem; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden. ⁶ Da steg det op en damp av jorden og vannet hele jordens overflate.

⁹ han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,

³³ Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

²⁵ Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen ²⁶ for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor, ²⁷ for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro? ²⁸ Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?

³⁴ Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?

⁹ Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel. ¹⁰ Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til. ¹¹ Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde. ¹² Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme. ¹³ Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.

⁸ ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!

⁸ ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk,

⁶ Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så den skyter op i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle på den.

²² Er det vel iblandt hedningefolkenes falske guder nogen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på dig; for du har gjort alle disse ting.

¹¹ I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes, ¹² og regnet strømmet ned på jorden i firti dager og firti netter.

¹¹ Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer, ¹² og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord; ¹³ enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

⁴⁴ Den syvende gang sa han: Se, en liten sky, så stor som en manns hånd, stiger op fra havet. Da sa han: Gå op og si til Akab: Spenn for og far ned, så ikke regnet skal opholde dig! ⁴⁵ Og i en håndvending sortnet himmelen til med skyer og storm, og det kom et sterkt regn; og Akab kjørte avsted og for til Jisre'el.

² Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn! ³ Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender. ⁴ Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre. ⁵ Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

⁹ da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp

³⁷ Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,

¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

³ Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herren over de store vann. ⁴ Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet. ⁵ Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer, ⁶ og han får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en ung villokse. ⁷ Herrens røst slynger ut kløvede ildsluer. ⁸ Herrens røst får ørkenen til å beve, Herren får Kades' ørken til å beve. ⁹ Herrens røst får hindene til å føde og gjør skogene bare, og i hans tempel sier alt: Ære! ¹⁰ Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge evindelig.

¹⁶ Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. ¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. ¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. ¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

³ han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

⁷ For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

³ Herren er langmodig, men han er stor i kraft, og ustraffet lar han aldri den skyldige være. I hvirvelvind og storm har Herren sin vei, og skyer er støvet under hans føtter.

¹⁰ Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

⁹ Og Gud sa: Vannet under himmelen samle sig til ett sted, og det blev så.

²² Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

²⁸ Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem.

⁴ Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. ⁵ Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann.

⁸ Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv, ⁹ da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp ¹⁰ og merket av en grense for det og satte bom og dører ¹¹ og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?

²⁵ Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen

³⁴ Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig? ³⁵ Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?

¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. ¹² Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. ¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. ¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. ¹⁵ Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.} ¹⁶ Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

⁵ Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. ⁶ Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. ⁷ For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. ⁸ De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. ⁹ En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

²⁴ For likesom lynet, når det lyner, skinner fra himmelbryn til himmelbryn, således skal Menneskesønnen være på sin dag.

¹⁷ Og se, jeg vil la en vannflom komme over jorden til å ødelegge alt kjød under himmelen som det er livsånde i; alt som er på jorden, skal omkomme.

¹⁷ Da kom vannflommen strømmende over jorden i firti dager, og vannet vokste og løftet arken, og den blev hevet over jorden. ¹⁸ Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten. ¹⁹ Og vannet steg høiere og høiere over jorden, så alle de høie fjell under hele himmelen blev skjult. ²⁰ Femten alen høit steg vannet over fjellene, så de skjultes. ²¹ Da omkom alt kjød som rørte sig på jorden, både fuglene og feet og de ville dyr og alt det som yrte og vrimlet på jorden, og alle menneskene. ²² Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde. ²³ Og han* utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de blev utryddet av jorden, og bare Noah blev igjen, og det som var med ham i arken. / {* Gud.} ²⁴ Og vannet holdt sig over jorden i hundre og femti dager.

²⁴ Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.

²³ Og Moses rakte sin stav op mot himmelen, og Herren lot komme torden og hagl, og det fôr ild ned på jorden, og Herren lot falle hagl over Egyptens land. ²⁴ Det kom hagl, og midt i haglskuren lyn i lyn, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land fra den tid folk hadde bosatt sig der. ²⁵ Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både folk og fe; og alle markens urter slo haglet ned, og alle markens trær brøt det sønder.

² Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført dig på i disse firti år i ørkenen for å ydmyke dig og prøve dig og for å kjenne hvad som var i ditt hjerte, om du vilde ta vare på hans bud eller ikke.

¹⁵ han som ledet dig i den store og forferdelige ørken blandt giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann, han som lot vann strømme ut for dig av den hårde klippe,

¹¹ Som de nu flyktet for Israel og var på veien ned fra Bet-Horon, da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen helt til Aseka, så de døde; det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo ihjel med sverdet.

¹⁰ Forferdes skal hver den som strider mot Herren; over ham lar han det tordne i himmelen. Herren dømmer jordens ender, og han vil gi sin konge styrke og ophøie sin salvedes horn.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹⁸ Så ropte Samuel til Herren, og samme dag sendte Herren torden og regn; da blev alt folket grepet av stor frykt for Herren og for Samuel.

¹³ enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

²² Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet, ²³ som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?

²⁶ for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor, ²⁷ for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?

¹³ Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. ¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. ¹⁵ Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

²⁷ Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. ²⁸ Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

²⁵ ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig.

¹⁷ enda han ikke lot sig uten vidnesbyrd, idet han gjorde godt, gav eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.

²¹ Og Herren sa til Moses: Rekk din hånd op mot himmelen, og det skal bli mørke over Egyptens land, et mørke så tykt at en kan ta på det. ²² Så rakte Moses sin hånd op mot himmelen, og det blev et tykt mørke i hele Egyptens land i tre dager. ²³ Den ene kunde ikke se den andre, og ingen torde flytte sig fra sin plass i tre dager; men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde.

⁹ Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

¹² og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

¹⁵ Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

⁷ han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,

⁸ ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene! ⁹ Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.

²⁰ Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.

¹⁴ Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

⁴¹ Så sa Elias til Akab: Gå nu op og et og drikk! For jeg hører regnet suse. ⁴² Da gikk Akab op for å ete og drikke. Men Elias gikk op på Karmels topp og bøide sig mot jorden med ansiktet mellem sine knær. ⁴³ Så sa han til sin dreng: Stig op og se ut mot havet! Og han steg op og så ut, men sa: Det er ikke noget å se. Syv ganger sa han: Gå dit igjen!

²⁹ Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

² Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

⁴ For jordens skyld, som er forferdet fordi det ikke kommer regn i landet, er jordbrukerne skuffet, de tilhyller sitt hode. ⁵ For endog hinden på marken forlater sine nyfødte unger fordi det ikke er gress, ⁶ og villesler står på bare hauger, de snapper efter været som sjakaler, deres øine vansmekter fordi det ikke er urter.

¹⁸ Hvor buskapen stønner! Oksehjordene farer redde omkring, for det finnes intet beite for dem; også fårehjordene må lide.

²² Frykt ikke, I markens dyr! For ørkenens beitemarker grønnes, trærne bærer sin frukt, fikentreet og vintreet gir sin kraft.