Lamentations 3:54 Cross References - Norwegian

⁵⁴ Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

¹¹ Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom! ¹² Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. ¹³ Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, ¹⁴ roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, ¹⁵ hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det? ¹⁶ Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

²² Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.

¹ Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} ² Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.

¹⁵ Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!

⁴ da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel, ⁵ da var de gått over vår sjel de stolte vann.

¹⁰ Jeg sa: I mine rolige dager må jeg gå bort gjennem dødsrikets porter; jeg må bøte med resten av mine år. ¹¹ Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren, Herren i de levendes land jeg skal ikke skue mennesker mere blandt dem som bor i det stille. ¹² Min bolig blir rykket op og ført bort fra mig som en hyrdes telt; jeg har rullet mitt liv sammen lik en vever, fra trådendene skjærer han* mig av; fra dag til natt gjør du det av med mig. / {* Gud.} ¹³ Jeg fikk min sjel til å være stille inntil morgenen; som en løve knuser han alle mine ben; fra dag til natt gjør du det av med mig.

¹⁸ og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

¹¹ Og han sa til mig: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne; vi er fortapt.

³ og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte mig; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst. ⁴ Du kastet mig i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav mig; alle dine brenninger og dine bølger gikk over mig. ⁵ Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine. Men jeg skal atter skue op til ditt hellige tempel.

⁸ For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet; ⁹ ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde, ¹⁰ han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,